Kommunal og moderniseringsminister Jan Tore Sanner vil endre kommunestrukturen i Norge. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen /Flickr
I distriktene argumenteres det mot sammenslåing med at innbyggerne er mer fornøyd med tjenestene i bygdene enn i byene; de mener også at det er i distrikts-Norge verdiskapningen foregår. Byene på sin side argumenterer med at de trenger mer plass; at kommunesammenslåing gir stordriftsfordeler og at det ikke kan sitte en ordfører på hvert eneste nes i landet. Hva er egentlig de gode og dårlige argumentene i debatten om kommunesammenslåing?
Skatteutjamningsfondet
Oslo lever på å klippe håret til hverandre, hevdes det. Eller å flytte penger og papirer. Den virkelige verdiskapningen skjer jo selvsagt på Vestlandet – helst i bygda i enden av en fjord. Her er det fiskerier, olje og skipsverft. Problemet er at Norge finansieres via skattekroner og her ligger Oslo på topp. Svært mange distriktskommuner derimot får tilført midler fordi de ikke kan dekke utgiftene gjennom egne skatteinntekter.
La oss bruke Norges minst og største kommuner i folketall som eksempel. I følge Jan Arild Snoen i Minerva betaler innbyggerne i Oslo 24 milliarder kroner mer til staten i skatter og utgifter enn det innbyggerne får tilbake via offentlige tjenester, trygd, veier og kulturtilbud og andre tilskudd. Dette utgjør et tap for Oslo på omtrent 44.000 kroner per innbygger. Utsira med sine 200 innbyggere mottar 22 millioner i ekstra tilskudd utover egne skatteinntekter på 5 millioner kroner. Dette gjør at Utsira får tilført rundt 110.000 kroner per innbygger. Selv om dette viser et ekstremt bilde på forskjellen mellom by og distrikt, er det typisk for resten av Norge også. Byene får mindre tilbake fra staten enn de har i skatteinntekter og motsatt for bygdene (med noen hederlige unntak; kraftkommunene). Ville det blitt en mindre forskjell mellom tapet i Oslo og gevinsten i Utsira med en ny kommunestruktur?
Stordriftsfordeler
Solbergregjeringen sammen med Venstre og KrF argumenterer med at større kommuner vil kunne overta flere statlige oppgaver og tilby større kunnskapsmiljøer. Dette vil gjøre at flere vil kunne flytte hjem og skaffe seg en relevant jobb etter endt utdanning. De kommunale etatene vil kunne drives mer effektivt og tjenestene vil bli bedre for innbyggerne. Det er grunn til å tro at en kommunereform vil bidra til noe av dette og ikke minst vil det være lettere å gi kommunene nye oppgaver. Samtidig vil mange av småbygdene bli slått sammen med småbyer, og det er disse byene som i de aller fleste tilfeller vil motta de nye ressursene. Den nyutdannede ingeniøren flytter ikke til hjembygda, men nabobygda. Ute i distrikts-Norge kan dette være store avstander, og dermed vil en kommunereform bidra til sentralisering rundt regionssentrene på bekostning av utkantbygdene. Er pengene likevel en god grunn for å slå sammen kommuner?
Det enkle svaret er nei. Storbrannene i Lærdal, Flatanger og Frøya viste at også på mindre steder ute i distriktet og inne i fjord-Norge trenger vi robuste strukturer for å ivareta innbyggernes tjenester og sikkerhet. Det er dermed ikke gitt at vi kan spare penger på større kommuner, når det likevel er bred konsensus om at disse bygdene også har en rett til trygge omgivelser og gode tjenester. Den eventuelle økonomiske gevinsten vil være kutt i antall politikere og kommunalt ansatte, men større kommuner vil også trenge flere til å administrere dem. Dermed er ikke verdiskapning eller stordriftsfordeler gode argumenter for sammenslåing, hvis det likevel skal beholdes som det er. Så hvorfor trenger vi egentlig en ny kommunereform?
Demokratiskunderskudd
Et problem med dagens kommunestruktur er at mange byer har fortsatt å vokse inn i andre kommuner og utfordringene byen står ovenfor må løses i felleskap med flere andre kommuner. I flere tilfeller har dette ført til interkommunale selskaper for å samordne avfallshåndtering, drikkevann, legevakt og brannvesen, der beslutningene vedtas på vegne av de ulike kommunestyrene, i et nivå velgerne ikke har tilgang til. De interkommunale selskapene passer dårlig med prinsippet om at folket skal kunne påvirke beslutninger der de bor.
Et annet problem er små kommuner der sjansene for inhabilitet øker. Tilbake til eksempelet vårt er det fremdeles bare 200 innbyggere på Utsira. Evnen politikere har til å utføre effektiv politikk når den i stor grad påvirker venner og familie er svært liten. Dersom kommunestyret eller ordfører må erklære seg inhabilt i mange saker, og dermed be andre tre inn for å ta beslutninger påvirker det effektiviteten, og i de tilfeller de vedtar beslutninger uten å erklære seg inhabile, kan man spørre seg om de burde ha gjort det. På Utsira blir det derfor for kort mellom bukken og havresekken, spesielt med tanke på at hoveddelen av øykommunens budsjett er statlige midler. Samtidig bør også Utsira forvente at hverken barnehage, skole eller sykehjem legges ned om den slås sammen med nabokommunene, og i stor grad er det dette som koster penger. Det blir altså lite penger å spare ved at Norges minste kommune blir historie, men vi kan skape mer legitimitet ved å gjøre det.
Mangel på effektiv planlegging
Hovedargumentet for kommunesammenslåing burde være å sørge for en effektiv arealpolitikk. Det er denne som bestemmer hvordan kommunene skal utvikle seg; hvor det i fremtiden skal bygges boliger og industri. Flere av de store tettstedene har vokst ut av egen kommune og utviklingen bestemmes av flere forskjellige kommuner med ulike interesser rundt byutviklingen. Rundt Oslo planlegger nabokommunene etter sine behov, mens det er Oslos behov de dekker. Fornebu er skrekkeksempelet i norsk byutvikling. Her var Bærum redd for å bygge for tett og for høyt og dermed utkonkurrere Sandvika som kommunens sentrum. Samtidig mente politikerne at grønnstrukturen, kjennetegnet til kommunen, måtte ivaretas. Men Fornebu ligger bare 10 minutters kjøring fra Oslo sentrum, og Oslo forventer en befolkningsvekst på mer enn 100.000 innbyggere innen 2030. Det er lite trolig at Oslo kan dekke dette behovet alene. Flere av byggene på Fornebu er også ekstremt arealineffektive; som for eksempel Telenorbygget. Bygget har over fire etasjer samme areal som Statoilbyggets 10 etasjer kun et steinkast bortenfor. Med tanke på mangelen på gode sentrumsnære arealer er dette dårlig bruk av ressursene.
Det viser seg at Fornebu hverken er høyt nok, tett nok eller bygd ut i riktig rekkefølge. Mangelen på et godt kollektivtilbud sørger for lange køer både om morgenen og på ettermiddagen, og ingen vet når man forventer byggestart på Fornebubanen. Om utviklingen hadde vært styrt fra Oslo rådhus er det grunn til å tro at utviklingen ville sett helt annerledes ut.
Behovet for en reform er tydelig forskjellig i by og bygd. Mens representativitet og legitimitet gir grunn til å støtte reformene i småkommunene, gir behovet for koordinasjon og videre effektiv byutvikling det tilsvarende i byområdene. Spørsmålet er da om statsråd Jan Tore Sanner vil ta skrittet helt ut, og slå sammen sin hjemkommune Bærum med Oslo – i tråd med en hensiktsmessig byutvikling.