Skammen kan være flyktig. Der den tilsynelatende ikke er, er det kanskje aller mest av den. Men anerkjenner en dens eksistens, kan den forsvinne. I tillegg er skammen ofte på feil sted, til feil tid. «Skam deg!», sier vi til den som ikke gjør det. «Det er vel ikke noe å skjems over!», sier vi til den som gjør det. Skammen kan også være dyp og massiv. «Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!», anmoder Tomas Tranströmer. Men mennesket fødes inn i skammen, omkranset av skamben, skambensbue og skambenskam. Vi skjemmes bort og ut. «Mor, jeg vil tilbake til ditt myke, mørke leie.», synger Jan Eggum. Og det er som kjent ingen skam å snu. Dog er det uråd, spesielt i dette tilfellet. Vi har i nyere tid sett en økt privatisering av offentlige tjenester, så også av skampåføringen. Der en tidligere kunne stole på at kirken og/eller allmuen ville fordømme en, er en nå overlatt til å fordømme seg selv. Og vi er mange som tar oppgaven på største alvor. Men muligens kan språket vårt vise vei ut av uføret. Verbet «skjemme» har samme etymologiske opphav som verbet «skjemte», og sammenhenger i språket gjenspeiler ofte sammenhenger i virkeligheten. En såkalt «vennlig sans for humor» demper risikoen for sykelighet under stress, ifølge Sven Svebak, professor i medisin og psykologi ved NTNU. Kanskje kan en lære å le litt av seg selv, og slik ta brodden av skammen i visse situasjoner. Men den særdeles skamfulle student må ikke nå skamme seg enda mer dersom latteren sitter langt inne. Lytt da heller til Waldemar Brøgger, hovedredaktør av Skikk og Bruk (1960): «Det er bare ett godt råd å gi: skyt hjertet opp i livet og tenk som Antonius hos Holberg: ‘Friskt mot, du haver intet Ondt bedrevet…!».
