Slapptivismen har lenge bitt fryktet fordi den kan svekke deltagelsen i sosiale bevegelser og dermed være en trussel for demokratiet. #meetoo-kampanjen kan sette fenomenet i nytt lys.
Tekst: Vilde Aanonsen
Allerede i 2009 skrev hviterussiske sosio-teknologiske forsker Evgeny Morozov om slapptivisme. Han definerte det som nettbasert aktivisme som ikke har noen særlig politisk eller sosial betydning. Han hevdet at det gir deltakere av «slapptivist-kampanjer» en illusjon av å ha en meningsfylt innvirkning på verden, som ikke krever noe annet en å bli med i en Facebook-gruppe. Det er som en ego-boost der man ikke lurer andre enn seg selv. Det er faktisk begrenset hvor stor forandring man kan skape ved å retweete, dele og like.
Slapptivisme er et begrep som har vært på banen i nesten 10 år, og er altså ikke et news flash i seg selv. Utallige medievitere har pekt på slapptivisme som en av de mange negative følgene med internett og sosiale medier. Micah White bringer et nytt begrep på banen: klikktivisme, der han anklager organisasjoner for å legge for mye vekt på nettbasert markedsføring.
Fraser som: ”Click here to save the world” viser hvor absurd det er å tenke at slapptivisme alene kan gjøre store og varige forandringer. (Bilde: Ukjent/Stocksnap)
Selv om det finnes mange gode argumenter for hvorfor slapptivisme skader sosiale bevegelser og aktivismen, er det svært vanskelig å bevise at slapptivisme faktisk gir mer skader enn goder. Dette er delvis fordi det kun forskes på enkeltsaker og det blir derfor vanskelig å generalisere funnene. En annen grunn er at det er vanskelig å vite om de som deltar i «slapptivist-kampanjer» hadde deltatt i aktivist-kampanjer om slapptivist-muligheten ikke hadde vært tilstede. Allikevel er det kanskje mest fordi en del nyere forskning antyder at slapptivisme ikke svekker aktivismen, men faktisk kan styrke den!
Forskningen viser til hvordan det er lettere å skape oppmerksomhet rundt viktige saker gjennom sosiale medier (ja, I know: old news). Kritikerne har vist til at det ikke skaper varig engasjement, men de nye studiene viser til at dette ikke alltid stemmer. Folk vi lettere engasjere seg i aktivisme som er lett og koster mindre enn tradisjonell aktivisme der man «tar til gatene» med en reel risikofaktor.
Jeg kan jo dra fram vår tids mest åpenbare eksempel; #metoo. Det begynte som en beskjeden emneknagg i sosiale medier som kvinner (og menn) som har blitt seksuelt trakassert kunne bruke. Emneknaggen har utviklet seg til en global kampanje som har ført til store faktiske endringer. Det har belyst de mørke hjørnene i samfunnet som for de fleste har vært totalt utenkelige. Politikere, journalister og andre maktpersoner faller som fluer. Krisekommunikasjonsteamene jobber på spreng. Det er så ille at mange rister på hodet og sier: «Er det ikke nok nå».
Emneknaggen har utviklet seg til en global kampanje som har ført til store faktiske endringer
#metoo er bare ett eksempel på hvilke konsekvenser slapptivisme kan ha, men når det er sagt, har det ikke kun vært en slapptivistkampanje. Kampanjen har krevd at enkeltindivider har måttet stå frem med sine historier. Både kjendiser og vanlige folk. #metoo drives av slapptivistene og strykes av aktivistene. Man trenger altså faktiske aktivister for at oss andre slapptivister skal komme unna med minimal innsats for maksimal samvittighet.
Slapptivisme er ikke en trussel for aktivismen og sosiale bevegelser, men må suppleres. Når de fleste deler, liker og retweeter, må det være noen som faktisk tyr til handling. Vi trenger aktivister som brenner for det de driver med. Vi trenger aktivister som ofrer egen komfort for de de brenner for, men ikke minst: Vi trenger aktivister som er gode på sosiale medier. Til Whites fortvilelse, er det slik slapptivisme og aktivisme kan styrke hverandre.
