Smilets land

De fleste nordmenn forbinder Thailand «the land of smiles» med ferie. Noe de færreste i midlertidig tenker over er at Thailand, siden 2014, teknisk sett har vært et diktatur. 

Mellom 2005-2006 ble Thailand nok en gang svekket av politisk ustabilitet. Landet hadde vært nokså stabilt før dette. De hadde i det minste ikke opplevd et statskupp siden 1991. I 2005 ble det virkelig turbulent da et løst nettverk oppstod, grunnet misnøyen rettet mot daværende statsminister Thaksin Shinawatra. Nettverket blir som oftest omtalt som «The Yellow Shirts» eller «People’s Alliance for Democracy» (PAD), og består av eliten, urbane arbeidere, ultra-nasjonalister, monarki- og militærtilhengere. Nettverkets inntog på den politiske arenaen førte senere til at en motstandsgruppe oppstod til støtte for Thaksin. Disse blir kalt «The Red Shirts», eller «United Front for Democracy Against Dictatorship» (UDD) og består av den rurale majoriteten, studenter, fattige, lavt utdannede, aktivister og venstre-orienterte politikere.  

Statskupp og grunnlovsendringer 

Rødskjortene og Gulskjortene ble som sagt først viktige aktører i Thailandsk politikk da store protester brøt ut blant Gulskjortene. De anklagde statsminister Thaksin for korrupsjon og maktmisbruk, mens Rødskjortene samlet seg bak han. Det er flere grunner til at Gulskjortene var så suksessrike med sine demonstrasjoner. Flere påstår at det er og var eliten som styrer Gulskjortene, og at viktige personer innad militæret som ønsket et kupp. Demonstrantene i gatene kun var en brikke i deres maktspill. Det er i midlertidig viktig å understreke at den generelle konsensusen blant Gulskjortene er at Thailand ikke kan ha et typisk demokrati som i vesten, men må være mer «styrt». 

 

Selv om Thaksin i 2006 forstod at hans karriere som statsminister gikk mot sin slutt, reiste han til FNs General Forsamling i New York. Militæret så dette som sin sjanse og gjennomførte et såkalt «coup d’etat» – et statskupp. Dette førte til demonstrasjoner blant Rødskjortene, men ingen resultater. Kuppet i 2006 førte til ett år med unntakstilstand, Thaksins parti (Thai Rak Thai Party) ble oppløst, partipolitikerne ble bannlyst fra all politisk aktivitet i fem år og Thaksin gikk i eksil.  

I 2007, før valget, sikret en folkeavstemming en ny grunnlov som ga militæret større og grunnlovsfestet makt innad politikken. Senere kom en ny beredskapslov som ga forsvarsledelsen en fullmakt til å gjennomføre politiske inngrep uten å snakke med regjeringen og åpnet for å «sette til side» de grunnlovfestede rettighetene enhver borger i landet har – en lov de har tatt i bruk.  

18 måneder etter kuppet, vant det Thaksin-vennlige partiet «People’s Power Party (PPP) valget overlegent. På grunn av dette varte ikke freden lenge, ettersom regjeringen førsøkte å gjøre det trygt for Thaksin å vende hjem igjen. Blant Rødskjortene og Thaksins allierte var det enighet om at domstolene som hadde dømt Thaksin var politisk motiverte. Høyesterett oppløste det regjerende partiet (PPP) etter å ha funnet dem skyldige i å ha brutt valgloven. Også dette ble kritisert. Demokraten Vejjajiva ble valgt som statsminister bakom i kulissene, da PPP ikke lenger var lovlig og dermed ikke hadde flertall. Nok en gang protesterte Rødskjortene til ingen nytte.

Det har blitt en slags tradisjon for mektige personer innad militæret å ta makten fra de folkevalgte i urolige tider  

 

I 2009 ble det gjennomført en rekke demonstrasjoner av Rødskjortene igjen. Voldelige sammenstøt mellom de ulike nettverkene – men også mellom demonstranter og militæret – førte til et noe usikkert antall mennesker ble drept og flere skadet. I 2010 oppsto nye demonstrasjoner som igjen endte med flere dødsfall for Rødskjortene. De aller fleste var sivile. Det var ikke siste gang det året at sivile ville bli drept.
 

Første kvinnelige statsminister eller kun en «nikkedukke»? 

3. Juli 2011, gikk Thailendere til valgurnene igjen. Spesielt overraskende for mange var det at Pheu Thai Party (PTP) valgte Thaksins politisk uerfarne lillesøster, Yingluck Shinawatra, som leder. Mindre overraskende var det at partiet hennes vant suverent. Hun ble med det historisk, som den første kvinnelige statsministeren av Thailand. Selv om Gulskjortene fryktet, og noen var helt sikre, på at Yingluck kun var en nikkedukke for den avsatte Thaksin, ble valgresultatet mer eller mindre respektert. Gleden til Rødskjortene varte dog ikke lenge, for i 2014 kom to politiske skandaler. Den ene var et amnestiforslag som ville gjelde for Thaksin, andre involverte i voldelighetene i 2009/2010, men også Vejjajiva og hans visestatsministeren som ble anklaget for drap på Rødskjorter. Forslaget ble nedstemt i senatet og nye demonstrasjoner brøt ut. Et nyvalg ble gjennomført, men senere erklært ugyldig grunnet sabotasje. Etter dette dømte og avsatte domstolene Yingluck og ni andre ministere.

En partikollega overtok rollen som statsminister. Han satt i tre uker før militæret innførte unntakstilstand. Hærsjefen General Prayut Chan-o-Cha benektet at det hadde blitt gjennomført et statskupp. Men da forhandlingsmøtene mellom partiene i den politiske konflikten ikke gikk noen vei, avbrøt han disse og erklærte et statskupp. Selv om det er mange ulike grunner til at Thailands militær har gjennomført hele 12 statskupp siden 1932, er det tydelig at det har blitt en slags tradisjon for mektige personer innad militæret å ta makten fra de folkevalgte i urolige tider. Dessuten ser man at det tydelig har vært, og fortsatt er, en maktkamp mellom eliten i landet og majoriteten. 

 

Militærstyre og brudd på menneskerettigheter 

Kuppmaktene lovte fred og ro, noe mange naturligvis ønsket seg. Tre år senere sitter militæret fortsatt med makten igjennom en utpekt regjering. Til tross for en rekke brutte løfter om valg (de lover valg i 2018), har det da altså ikke skjedd. Kuppet har blitt kritisert av det internasjonale samfunnet, men det er spesielt militærets handlinger etter selve kuppet som er kritikkverdig.  

Thailand har gjentatte ganger blitt anklaget for grove brudd på menneskerettighetene, selv under folkevalgte regjeringer. Da FN kom med sterk kritikk forsvarte kuppmaktene seg med å hevde at tiltakene som innføres er nødvendig for landets sikkerhet, noe som har blitt deres faste unnskyldning når det gjelder brudd på menneskerettighetene. Studenter, akademikere, aktivister, journalister og politikere opplever jevnlig trakassering, trusler, tvang, arrestasjoner og lange fengselsstraffer. Ofte er disse gruppene typiske pro-demokratiske og kritiske til regjeringen, noe som er ulovlig da det «truer» nasjonal sikkerhet, og noen av dem er også kritiske til kongehuset. Med andre ord har ytringsfriheten blitt kraftig innskrenket i landet de siste årene. Noen andre kritikkverdige forhold som bør nevnes er internettovervåkning, sensur, rapporter om tortur, null-toleranse for demonstrasjoner, bruk av militære domstoler i sivile rettsaker og hyppigere bruk av majestetsfornærmelse-loven.  

 

Et diktatur for alltid?
Så hvor på styresettskalaen befinner Thailand seg nå? Et demokrati eller et diktatur? Thailand har åpenbart beveget seg kraftig fra demokrati, spesielt med tanke på den nye grunnloven som ble godkjent gjennom en folkeavstemming i 2016. Både før og under denne avstemningen ble motstandere av den nye grunnloven arrestert og dermed fjernet fra den offentlige debatten. Store deler av befolkningen fikk dermed kun høre uttalelser fra myndighetene, og fikk ikke informasjon fra begge sider av saken noe som er helt grunnleggende for at en folkeavstemning skal anses legitim. Forslaget var i tillegg langt og vanskelig formulert, og flere argumenterte for at ikke alle kunne rekke å lese forslaget eller forstå det.  

Militæret har med dette nye grunnlovsforslaget nok en gang fått mer makt, og de folkevalgte har fått mindre. Regjeringen er som sagt militærutpekt og bryter kontinuerlig menneskerettighetene. Det å betrakte Thailand som et diktatur er derfor helt på sin plass. Om dette kun er et midlertidig diktatur gjenstår å se. Myndighetene har tross alt lovet et valg neste år, men selv om et valg gjennomføres og aksepteres av militæret, er det lite sannsynlig at man med det først kan kalle «the land of smiles» et fullverdig demokrati. 

 

 

 

 

 

.