Rettsprinsippene bak Behring Breiviks studieretter kanskje korrekte – men hva med normative aspekt? Foto: MagneG/Flickr Creative Commons
Masterstudent i statsvitenskap
I stor grad kan Breiviks opptak sees på som en videreføring av linjen Norge har holdt
gjennom hele rettsprosessen i 22. juli saken; fra fengsling til rettsak og videre til dom har vi
aldri viket fra våre lover og demokratiske prinsipper. Norges rettsapparat har behandlet
Breivik slik alle andre lovbrytere blir behandlet. Likhet for loven blir nå lagt til grunn for å
forsvare hans studierett.
Er det virkelig en selvfølgelighet at han har fått opptak på statsvitenskap? Skal likhet for
loven i form av rettferdig rettsak og dom være ensbetydende med like rettigheter under straff?
Lover har ikke tilbakevirkende kraft, så de rettigheter Breivik har er som lot seg gjelde da han
ble dømt. I et innlegg i The Guardian skriver rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, at vi ikke
skal endre våre prinsipper for Breivik. Instituttleder på statsvitenskap, Dag Harald Claes,
betegnet opptaket som uproblematisk. I et intervju med Samfunnsviter’n forklarer han
utsagnet med at alle borgere, inkludert innsatte, har krav på utdanning. Han presiserer videre
at vi ikke kan vike fra våre rutiner for studieopptak. Som den rettsstaten vi er, må vi behandle
han i samsvar med våre lover og regler.
Likevel er ikke debatten om Breiviks rettigheter under fengselsoppholdet en debatt man kan
ta kun på bakgrunn av juridiske avveiinger, vi har likefullt behov for en normativ debatt rundt
dette. Det kan virke som om vi har beveget oss fra demokratiske prinsipper til politisk
korrekthet. Selv om loven tillater Brevik studierett, vil ikke det nødvendigvis si at det er
rettferdig at han får studere. Diskusjon er nødvendig; ulike meninger og verdisyn må få
komme tydelig frem. Om ikke kan det heller ikke sies at demokratiske verdier hviler på
beslutningen.
Fra et normativt aspekt vil de rettighetene Breivik bør ha være avhengig av hva som ligger
til grunn for begrepet straff. Straff har tradisjonelt sett vært forbundet med et onde som staten
påfører de som har påført andre vondt. I senere tid kan det virke som straffens funksjon som n form for hevn offisielt sett har bortfalt, mens tanken om straff blir mer rettet mot preventive og sikkerhetsmessige hensyn. Legger vi kun det preventive aspektet til grunn, er
det klart uproblematisk å gi Breivik en utdannelse. I så fall er den eneste hensikten med hans
soning samfunnssikkerhet. Målet med fengselsstraff er dermed at han ikke lengre er en trussel
for samfunnet, og at han da kan få et normalt liv i etterkant av straffen.
Selv om det er slik straffens funksjon er tenkt i dag – med fokus og det individuelle og
samfunnspreventive – bør vi spørre oss om også ikke hevn er et element i årsakene til at vi
straffer noen. Utsagn som «han fikk den straffen han fortjente» er uavhengig om det er
gjentagelsesfare eller ikke. Breivik har fått reduserte rettigheter under fengsling, begrunnet i
sikkerhetsmessige årsaker. Hvis «hevnbehovet» også blir lagt til grunn, bør han i tillegg ha
innskrenkete goder under soning grunnet alvorlighetsgraden av gjerningen hans.
Innsatte i norske fengsler har rett til utdanning for å få en ny start på livet etter soning, samt
for å ha en meningsfull hverdag under fengsling. Det er ikke entydig enighet om det første
momentet noen gang vil gjelde for Breivik, men de fleste fagfolk som har uttalt seg hevder at
han aldri vil kunne slippe ut av forvaring. I så fall vil hensynet til utdanning hvile på
begrunnelsen om utdanning for hans egen skyld. For mange kan dette virke svært
provoserende. Den norske stat har brukt ufattelig mye økonomiske ressurser som følge av
Breivik. Det kan virker urettferdig at vi nå i tillegg spandere på han en gratis utdanning.
Det jeg i hovedsak reagerer på er studieretningen den terrordømte har valgt, og fått
godkjenning til å gå. Statsvitenskap er i stor grad studiet av politisk etikk, demokrati og
demokratisering. Jeg kjenner et ubehag av å tenke på at han skal lese om disse begreper med
en forståelse og tankegang som ligger så langt vekk fra det underliggende etiske budskapet i
statsvitenskapen. Claes påpeker at statsvitenskap nettopp er et studie av de institusjoner som
Breivik prøvde å ødelegge. Breivik hadde mest sannsynlig blitt nektet studierett på utdanning
som for eksempel lærer eller teologi, med den begrunnelse at han er uegnet for studiet av
disse fagene. Er ikke en som bevisst frarøvet Norge så mye av samfunnet uegnet til å studere
nettopp dette samfunnet? Personlig ville jeg ikke reagert negativt på om Universitetet avslo
søknaden hans med den begrunnelse at han er uegnet til å studere politiske prosesser og
institusjoner. Det er ikke det at det skal være utelukket å ha ulike perspektiver og politiske
ideologier – dette fremelskes heller ved Blinderns statsvitenskapelige fagmiljø. Likevel holdes
et sett normer og etiske verdier felles, og Breivik har selv vist at hans forståelse på dette feltet
er så distansert fra vår felles tankegang.
Det er nettopp statsvitenskapens innhold som gjør at rektor Ottersen forsvarer Breiviks
opptak. Han viser til at statsvitenskap i stor grad er studiet av hvordan demokratiet har bidratt
med å forme det moderne Europa. Videre peker han på at dette muligens kan føre til at
Breivik reflektere over hva han faktisk har gjort. Dette er et mulig scenario. Hvis utdanning
åpner øynene for Breivik vil dette kunne sees på som en nytte for samfunnet. Et annet mulig
scenario er at han ikke endrer holdning og tankesett under og etter utdanningen. Gjennom en
utdanning i statsvitenskap vil han trolig tilegne seg en akademisk språkbruk og
argumentasjonsevne. Om Breivik i fremtiden vil kunne skrive artikler der hans budskap er
flettet inn i akademiske finesser, vil en utdanning i statsvitenskap medføre negative
konsekvenser. Utfallet av utdanningen hviler på hvilke påvirkningskraft studiet vil ha på
Breivik. Vi får virkelig håpe på at rektor ved universitetet har rett. Selv tror jeg dette er høyst
usannsynlig.
Av Vilde Wetteland Stoa