Gjennomgående blir det hevdet at demokratiet hviler på deltagelse – allmenn deltagelse – og at nedgående stemmegivning følgelig utfordrer demokratiets premiss. For meg virker forsøk på å få sofasittere til å stemme desperat og unødvendig for demokratiets overlevelse.
Mellom Sofa og puter på IKEA
Da var det kommunevalg igjen da. Ligger stemmeandelen an til å være noenlunde likt de forrige kommunevalgene, er vi heldige om prosentandelen på landsbasis bikker seksti. Det at vårt lokale folkestyret faktisk hviler på om lag to tredjedeler folkevalgt representasjon «blåses opp til tusen» i samfunnsdebatten. Flere forsøk på å få opp stemmeprosenten har blitt gjort. Som prøveprosjekt har digital stemmegivning blitt gjennomført i flere kommuner tidligere, slik at de som ikke gidder å drasse seg opp fra sofaen likevel skal ha en medbestemmelsesrett. Dette ble imidlertid avsluttet, og begrunnelsen var utfordringer knyttet til personvernsikkerhet og hemmelighold.
Men hvorfor er ikke latskap og dovenhet en del av begrunnelsen for å avvikle IKT-stemmegivningen? Er det ikke et demokratisk problem at det er så lite engasjement at stemmeurnene også må bli digitalisert for at det skal være tilgjengelig nok for nordmenn? Apropos å gjøre stemmegivningen mer tilgjengelig; ved forrige Stortingsvalg ble selveste IKEA i Bergen omgjort til et stemmelokale, slik at innbyggere som hadde «viktigere ting å gjøre» også skulle få delta i vårt kjære folkestyre. Professor i statsvitenskap, Frank Aarebrot, kalte dette avskyelig, og jeg kunne ikke vært mer enig. Dog, ikke av samme grunn som Aarebrot. Han hevder dette strider imot prinsipper om at et stemmelokale skal være et tempel for demokratiet. For meg er det avskyelig av den grunn at valgstyret har måttet strategisk velge harry kjøpesentre i håp om å sanke stemmer – og dermed «styrke» demokratiet.
Nødvendig å ha med alle?
For IKEA Åsane er ikke et unntak. I Bergen var det mulig å stemme på flere kjøpesentre, og beveger vi oss ut av Bergensområdet, kunne man i flere byer, blant annet i Oslo, også forhåndsstemme ved kjøpesentre. I Melhus kommune kunne man stemme ved Coop-butikker. Listen er lang. Men poenget mitt er ikke å ramse opp alle usmakelige valglokaler i Norge. Poenget er at stemmeretten – det norske kvinner og menn har kjempet for i over hundre år, og det mennesker i flere land i dag ofrer liv og helse for å kreve – det gidder altså ikke hverdagsnordmannen å benytte seg av med mindre han kan få med seg en Campingutstyr på kjøpet. Valgstyret forsvarer ordningen ved å vise til at «vi må være tilstede der folk er» og «vi vet jo hvor mange som handler på IKEA». Hvor lavt skal man egentlig legge listen for å sanke en ekstra stemme eller to? Er virkelig slik at vi streber etter at enhver ubevisst, uengasjert sullik skal få stemmeurnen dyttet opp i trynet sitt – mens vi vifter med en tallerken med IKEA Kjöttbuller – frem til vedkomne gidder å slenge oppi stemmeseddelen? I følge norske demokratiske verdier er svaret et soleklart ja; lav valgdeltagelse er demokratiets hovedutfordring. Jeg derimot, vil utfordre dette synet.
Jeg argumenterer for at en større demokratisk utfordring er nettopp det at vi er for opptatt av at alle må delta i demokratiet. Hver stemme er liksom like betydningsfull, uavhengig av hvor gjennomtenkt eller vilkårlig vedkomne har stemt. Og hvis folk ikke ønsker/gidder å stemme, forsøker vi å prakke det på dem der de befinner seg. Hva er hensikten med å «tvinge» de uinteresserte? I ett desperat forsøk på å styrke demokratiet, har vi altså gjort det for «lett» å stemme. Det er ikke lengre noe innsats som behøves for å ta del i demokratiet. Kanskje den lille spaserturen ned til valglokalet er den som skiller de totalt uengasjerte velgere fra de som i hvert fall har minimal interesse for demokratiet.
Demokratiets overlevelse hviler på sofagrisens stemme. Foto: Richard Summers/ creative commons
Kunnskapskrav for stemmegivning
Frp’s Per-Willy Amundsen kom i 2008 med et mislykket forsøk for å ta tak i dette problemet, da de kom med forslag om å begrense stemmeretten ved norsk kommune- og fylkesvalg. Vel å merke gjaldt dette stemmeretten til innvandrere uten statsborgerskap. Amundsen gikk ut og hevdet at hvis en ikke forstår norsk, har man heller ikke gode nok kunnskaper om norske forhold som det en trenger for å kunne stemme. Det er vel en slags logikk i resonnementet, da innsikt i norsk politikk er helt essensielt for å kunne avlegge en «gjennomtenkt stemme». Samtidig er da ikke språkkunnskaper ensidig betinget av statsborgerskap, likeså er ikke kunnskap resultat av språk. Heldigvis, er det slik at det per i dag er det en korrelasjon mellom kunnskapsnivå og deltagelse i vårt indirekte demokrati. Folk med lave samfunnskunnskaper stemmer i mindre grad ved valg. Og det er helt ok. Selvfølgelig skulle vi levd i en solskinnsstat der alle var politisk engasjerte, og samtlige stemte ved valget. Slik er det ikke. Fortsetter tankegangen om at demokratiets overlevelse hviler på hjemmesitternes deltagelse, er jeg redd denne korrelasjonen mellom kunnskap og deltagelse forsvinner, og at demokratiet vil få en dose idiotiske, vilkårlige og populistiske stemmer. Hvis en stemme skal regnes som et betydningsfullt bidrag til folkestyret vårt, så må vedkomne ha en minimum forståelse for hvordan samfunnet henger sammen, og det må ha foreligget en selekteringsprosess av de ulike politiske partiene. Hvilket parti man velger å stemme på er da totalt uinteressant, men valget bør være tuftet på en begrunnelse og en forståelse. Uten kunnskap kan ikke denne selekteringen finne sted, blir stemmeseddelen som regel saksspesifikk. For eksempel; vil ha lavere spritpris – en stemme på FRP. Synes Palestina-skjerf er kult – en stemme på Rødt. En kunnskapstest for å selektere ut hvem som er egnet til å stemme ville nok ikke vært en dum ting. Lavere oppslutning ved valg ja, men samtidig, valgresultater som i større grad ville vært basert på veloverveide vurderinger.