Stjerne i skifte

 

15. februar 2013 synger Truls Heggero foran et fullsatt musikktelt på Youngstorget. Det er den årlige bransjefestivalen By:Larm, der lovende nordiske artister opptrer foran norsk og internasjonalt musikkorps. Teltet er smekkfullt. Truls har bare gitt ut en eneste låt, “Out of Yourself”, før konserten. Hype’en er enorm. En samlet norsk musikkbransje følger artistens første konsert. Terningene triller toppkarakterer. Men Truls Heggero har gitt ut mange låter og har spilt på By:Larm før, flere ganger. Bare ikke under artistnavnet Truls.

 

Indie-pindie

21. februar 2008 sto Truls også på scenen under By:Larm, to ganger med forskjellige band. Truls har vært frontfigur i bandene Truls & The Trees og Lukestar, begge var å høre på festivalen i 2008. Bandene plasserer seg i et klassisk indierock- og indiepopland. I 2011 sto Truls igjen foran By:Larm-publikumet med Lukestar. Alle ganger til godt over middels terningskast fra anmeldere og med betydelig publikumsoppmøte. Truls karakteristiske falsetto-vokal gjorde at bandet skilte seg fra mengden. I indierockelskende Norge traff Truls & The Trees og Lukestar blink. De var populære norske indierockband med vind i seilene. De spilte konserter i Norge, Europa og USA, de vant Spellemannsprisen, spilte på Roskilde-festivalen og hadde en betydelig fanskare. Sommeren 2012 var det slutt. Truls hadde laget musikk med kompisen Yngve Hilmo i Lukestar i over 15 år.

 

Hamskiftet

Vinteren 2012/2013 gjenoppsto Truls Heggero som artist. Den tidligere indierockende frontfiguren sto igjen alene, soloartisten Truls var født. Det er lite oppsiktsvekkende ved dette i seg selv; band oppløses, gjenoppstår og formes hele tiden. Artister går solo, såkalte superband med ulike musikere fra tidligere suksessfulle band formes, og soloartister blir med i band. Det oppsiktsvekkende ved soloartisten Truls er at han skifter sjanger. Truls´soloprosjekt er ikke indierock som man skulle forvente, det er R&B-inspirert pop, også kjent som urban.

Truls tar en voldsom risiko ved å gjøre et hamskifte. Han går fra trygg indierockgrunn til nye musikalske beiter. Et sjangerbytte er alltid risikabelt. Den norske urban-artisten Mira Craig prøvde å gjøre motsatt beiteskifte: under By:Larm i februar 2012 sto Mira Craig på scenen med et nytt utrykk. Hennes ferske indierock-låter falt fullstendig pladask og terningkastene rullet bunnkarakterer. Sommeren 2012 erklærte Craig at hun la musikkarieren på hylla.
I likhet med Mira setter Truls hele sin fanskare på spill i prosessen. Fans av Truls´ tidligere band har neppe like stor interesse for urban-sjangeren som indierock. Å skifte sjanger er vanskelig fordi du mer eller mindre kvitter deg med ditt tidligere suksessgivende lydbilde. Artisten former et nytt lydbilde i en ny sjanger i konkurranse med andre. Andre suksessrike artister på ditt nye beite har fordelen av å kjenne sjangeren og ha skapt sitt eget utrykk. Ved å gjøre et hamskifte starter Truls på nytt. Nesten.

 

Kanye-pretensjoner

For Truls starter ikke helt på nytt. Han finpusser det han helst ville gjøre. Til VG Nett uttaler Truls at han «aldri [har] vært en sterk forkjemper for indie. For meg var indie-rocken et verktøy for å presentere melodiene mine». Truls har aldri brent for indierock, han har brent for musikk. Mange av verdens desidert beste pop-artister lar seg sjelden beskrive i en sjanger alene, de er sjangeroverskridende. Prince, Michael Jackson og David Bowie har alle gjort musikalske hamskifter. Det er dét Truls vil forsøke å gjøre.

Truls er inspirert av den genierklærte Kanye West. West begynte som hip-hop-produsent for Jay-Z, tok steget fra studioet til rap-scenen, og videre fra rap-scenen til å gjennomføre risikable nyskapende sjangeroverskridelser. Etter å ha mestret produsentrollen ville West mer: han ble rapper. Etter å ha mestret rap-rollen med tre høyt suksessfulle album byttet han igjen. I 2008 kom konseptalbumet “808 & Heartbreak” som kickstartet store deler av rapbransjens (noe forhatte) lefling med autotune. I 2010 ga West enda mer faen i sjangre med mesterstykket “My Beautiful Dark Twisted Fantasy”. Ikke uventet er det særlig Kanye Wests samarbeid med indiepophelten Justin Vernon fra Bon Iver på dette albumet som Truls nevner i VG-intervjuet. Sjangeroverskridelsene til West har gjort ham vanskelig å plassere og han har sluttet å passe karakteristikken ”hip-hop-artist” – han står igjen som en artist du ikke kan plassere, forutse hva vil gjøre eller karakterisere i sjanger. Han har befestet seg som en artist som ikke passer inn i en sjanger, som har sin popularitet et visst tidsrom, for så å dø ut med sjangeren. Kanye West har vist seg som en artist å regne med uavhengig av sjangerparadigmer og trender. Truls har samme aspirasjoner.

 

Big in Japan

I en musikalsk vridning som den Truls gjør er det essensielt med riktige samarbeidspartnere. For å kunne gjøre en vellykket sjangertransformering av eget lydbilde må man treffe godt, og det gjør Truls. I popsegmentet er valg av riktig produsent spesielt viktig. Truls har med seg Thomas Eriksen som har produsert for nevnte Mira Craig (da hun var urban-artist), Elisabeth Carew, Name, Tone Damli Aaberge, Lars Vaular og mange flere. Fellesnevneren for Eriksens produksjoner er at de er fengende og popvennlige, samtidig som de er spennende og nyskapende nok til å ikke høres ut som enhver amerikansk urban-låt på Billboards Top 100-liste.
Den andre produsenten av Truls´ album er Mats Lie Skåre, også kjent som Slipmats. Skåre har allerede popsuksess i bagasjen: foruten å ha produsert for Jaa9 & OnklP, Tone Damli Aaberge og Maria Mena med flere, har han gjort stor suksess i Japan. Skåre kan skilte med 4 millioner solgte enheter i Japan, deriblant to førsteplasser på den japanske singellista. Det er nettopp Skåre som står bak de to første singlene til Truls, “Out of Yourself og “The Next”. Særlig “Out of Yourself” har gjort det stort på hitlistene i Norge, låten som startet hype’en vinteren 2012/2013. Truls er allerede like langt som han var med de forrige bandene sine. “Out of Yourself” har solgt til platina, det har vært TV-opptredener ’galore’, utallige festivalopptredener og mange (nye) fans.

 

Bundesrepublik neste

Som tittelen på albumet tilsier vil Truls reise. Han vil ut i verden med sin falsettopregede popmusikk. Nylig landet han kontrakt med Universal Tyskland for publisering i landet som utgjør Europas største musikkmarked. I musikkverdenen er lansering i Tyskland et stort steg på veien mot lansering i verdens største og viktigste musikkmarked: Amerikas forente stater. Norske Madcon gjorde samme reise med sin “Beggin´”, der lanseringen i Tyskland og resten av Europa var en lakmustest på vei mot USA. Madcons singel var stor i Norge før lansering internasjonalt, med Sverige og Tyskland som førstereis, ble aktuelt. Suksessen spredte seg utover i resten av Europa før testen var bestått: USA sto på trappene. Vel fremme i USA solgte Madcon til gull, en bragd ingen norske artister inntil nylig hadde klart siden A-has “Take On Me”.

 

The Fox-effekten?

Ylvis har forbigått Madcon med sin fjollelåt “What Does The Fox Say?”. Låten begynte som en oppfølging av komiparets liksomforsøk på å slå igjennom i Kirgisistan. Denne sesongen skulle komikken tas til neste nivå, et liksomforsøk på å slå igjennom som popartister i USA. Til Ylvis´ store forbauselse endte liksom i realitet. Ylvisbrødrenes låt er i skrivende stund på 6. plass på hitlista i USA, Billboard Top 100. Madcon nådde til sammenligning 16. plass på denne lista.

Det har blitt hevdet at revelåta til Ylvis kan berede grunnen i USA for fremtidige norske popstjerner og produsenter. De to nordmennene som utgjør produksjonsteamet Stargate produserte Ylvis´ låt og har hatt fire topplasseringer på den amerikanske Billboard-lista. Men vil fjollelåta til Ylvis kunne gi en smitteeffekt til andre norske produsenter og artister?

Neppe. Ylvis´ popsuksess spiller på en parodisering av sjangeren som kalles EDM, elektronisk dansemusikk. Særlig hevdes parodien å være på internasjonale poporienterte house-stjerner som Aviici. Dette er milelangt unna det Truls holder på med. Det blir som å hevde at Psys “Gangnam Style” beredte grunnen for resten av den koreanske popbransjen, en bransje som forøvrig er mye større og veldig ulik amerikansk marked. “Gangnam Style” var i likhet med “What Does The Fox Say?” et irriterende fengende komisk innslag i vestlige musikkmarkeder. Komiske låter gir kanskje opphav til å prøve å lage flere YouTube-fenomener som kan bli hitlåter, men det blir neppe flere seriøse norske popartister på toppen av listene i USA av den grunn. Ylvis påpeker dette selv i et intervju med det amerikanske musikkmagasinet Spin: «Sondre Lerche is our friend, and he has been trying for years to make his way[,…] we come sailing along with a stupid song about a fox.».

 

Stjernestøv

Dersom Truls greier å bli internasjonal popstjerne skyldes det ikke «The Fox-effekten», det skyldes dyktighet. Truls har alle muligheter til å slå igjennom. Truls er unik, original og har et ønske om å være nettopp det. Han har dyktige og nyskapende produsenter. Truls har ambisjoner som ikke går på å ha en hit og dermed tilegne seg dølle poptrender for hitpotensialets skyld. Han vil skape sitt eget musikalske utrykk i en sjangeroverskridende popreise. Med seg har han sin styrke i falsetto-stemmen, en fantastisk stemme som minner om Prince og Maxwell, en stemme som skiller ham fra de fleste andre.

Inspirasjonen kommer fra Kanye West, mannen som mer enn noen har vist seg at det går an å ha kommersiell suksess uten å gå på akkord med kunstneriske ambisjoner, også i dagens musikkmarked. Truls kan ikke og vil ikke være Kanye West, men han har i alle fall aspirasjonene på riktig plass.

Det er langt fra sikkert at Truls vil få et internasjonalt gjennombrudd, men han har en større sjanse på å skape en musikalsk base ved å velge et så ambisiøst originalt lydbilde som han gjør. Denne basen, der du anerkjennes for å være artist før du anerkjennes salgsmessig, er et kjennetegn ved mange av artistene som gjør karriere som varer lengre enn den ene hit’en. Tilfeldighetene og populærmusikkens raske og lettbeinte underholdningsbehov kan gi deg en hit à la Ylvis. Det gir deg derimot ingen karriere som seriøs popmusiker. Ylvis vil ha den ene hit’en for så å forsvinne. Truls satser på å gjøre noe mye vanskeligere: han vil være stjerne for en lengre periode, uten å være en typisk pop-artist.

Av Martin Isungset