Tekst: Andrés Villagra, Bachelorgrad i Statsvitenskap
Foto: Tyler Lastovich //unsplash.com
Med pandemien i bakgrunnen er det utbredt usikkerhet og frykt blant mange. Vi føler at vi går rundt en labyrint med ingen ende. Er det noe som kan veilede oss i disse tider? Svaret er: stoisismen.
Krisen
Vi mennesker kan leve separate liv hver for oss, men det vil alltid forekomme hendelser som angår oss alle: vår egen fødsel og død, ungdommelighet og alderdom, og alt i alt øyeblikk preget av lykke og kontroll. Det vil også alltid forekomme øyeblikk der følelsen av kontroll og sikkerhet er fraværende, og livet går fra en harmonisk tilstand til en vill en. En tilstand preget av frykt, trussel og skjørhet, der fremtidens lysende håp glir lengre og lengre bak mørkets horisont.
Den nåværende pandemien har farget hverdagen vår på en voldsom og uventet måte. Det finnes ikke lenger en hverdag med ubegrenset omgang med andre, gode stunder i kaffebaren, euforiske fester og gode framtidsutsikter. Nåtiden er en tid med livløse gater, en voksende nostalgi for dagene som var, og generell frykt. Frykten for sin egen overlevelse, frykten for andre, men også frykten for fremtiden. Det er her det oppstår et kall etter noe som vi kan holde fast i. Noe som kan veilede og inspirere oss til å møte krisens dvale med positivitet. Med dette som formål må vi tilbake til fortidens kilder av tanker og visdom.
Keiserens ord
Går vi tilbake flere tusen år, mellom år 166 til 180 evt., befant romerimperiet seg i en lignende situasjon. Antoniusplagen herjet gjennom nesten hele det europeiske kontinentet, og byer og hele lokalsamfunn ble brutalt lagt til ruiner. Midt i dette havet av død, desperasjon og mørke, skrev keiser Marcus Aurelius sin bok Til meg selv. Ikke bare har dette litterære verket bidratt med inspirerende ord om veiledning i krisens og konfliktens tid, men det har også senere blitt en essensiell del av den stoiske filosofi, som er mer relevant nå enn tidligere, særlig med tanke på den pandemien vi befinner oss i og hva som kan også inntreffe i fremtiden.
I fellesskap med andre stoikere, fokuserer Aurelius på forholdet mellom individet og de ytre omstendigheter. I særlig grad de ytre omstendigheter som oppleves som en trussel og noe negativt. Dette var et ledd i hans egen oppgave, nemlig å gi leseren hjelp til å konfrontere utfordringer knyttet til frykt, angst, panikk og lidelse. Motstandsdyktighet blir her en sentral ide i den stoiske tankeverdenen.
Vi kan begynne her med den harde konfrontasjonen med virkeligheten som Aurelius presenterer oss for: «Døden er en selvfølge og vil alltid være til stede. I tillegg til de situasjoner som vi kan oppfatte som ‘uønskede’». Her skapes et skille mellom den objektive verdenen og den subjektive verdenen, nemlig våre emosjoner og våre impulser. Det er her stoisismen framlegger tanker som oppfordrer til en dypere selvgranskning.
Emosjonene
Stoikerne fastslår at vi er utstyrt med fire grunnleggende emosjoner: begjær, frykt, nytelse og smerte. Disse fire grunn-leggende emosjonene legges til grunn for våre oppfatninger og meninger om hva som er godteller dårligfor oss selv. Altså de tingene vi ønsker skal være til stede i vårt liv, og ikke. Disse indre emosjonene og impulsene blir «språket» til vår kropp, og vi kan ikke komme utenom dem.
Med synet på mennesket som et naturlig erkjennende og rasjonelt vesen, ser ikke stoisismen på våre grunnleggende emosjoner som sannhetsgivende for vår menneskelige natur. Den forblir sannhetsgivende kun for kroppen, altså hva som er rett og galt ifølge vår egen kropp. Kroppens egne impulser forteller i realiteten, ifølge stoisk filosofi, ikke hva som er fullkomment godt for vår menneskelige natur. Vi er i stand til å føle fryktens impulser, men samtidig kan vi på grunn av vår natur unngå å bukke under for disse impulsene. Impulsene fortjener vår annerkjennelse kun i de tilfeller der vi anser at de har noe anstendig å si om rett og galt.
Som nevnt tidligere vil det alltid forekomme hendelser og fenomener som vi ikke har makt til å endre på eller utrydde. Dette gjelder særdeles for krisesituasjoner. De vil alltid frem-komme, uavhengig av tid og rom. Det er ikke utenkelig at vi en gang kan bli drept av en bombe eller at vi plutselig kan miste en av våre kjære i morgen. Under slike omstendigheter vil vår grunnleggende frykt bli aktivert, og vi har derfor et in-dre ønske om å unngå lidelsesfulle situasjoner. Men det er jo fullstendig utenfor vår kontroll, og vi kommer aldri til å klare å unngå det. Dersom vi investerer all vår energi og tid på å leve et liv uten smerte og frykt, eller ikke tørr å leve fullstendig i frykt for å oppleve det verste, ja da kan det faktisk bli som salt i såret. Vi vet alle at vi kan dø, skade oss skikkelig eller gjøre det elendig på skolen, men tross alt dette fortsetter vi å leve ut våre individuelle ønsker. Poenget her er at i de fleste tilfeller i vårt liv, lar vi truende elementer i den ytre verden miste sin makt over oss, og vi vektlegger kun det som har virkelige fordeler for vår egen natur.
Danse tango med lidelsen
Det er når vi innser at noen ytre ting er der for å bli, at vi kan spørre oss selv hvordan vi skal handle i møte med dem. Dette er et av stoisismens sentrale budskap, nemlig at grunnemosjonene ikke skal være orientert mot ting som vi ikke har kontroll over, som har særlig relevans i vår hverdag under denne pandemien. Hver dag hører vi nyhetsmeldinger om økende antall smittetilfeller, økende sykehusinnleggelser, uforutsigbare utsikter og uro for fremtiden. Det er klart at alt fremstår som kritisk for oss. Nåtiden ble ikke slik vi hadde drømt om at den skulle bli for to år tilbake, og man kan bli fordrevet inn i fryktens verden med pandemien i bakgrunnen. Men så må vi spørre oss selv: er det egentlig noe vi kan gjøre med dette? Dette spørsmålet kan oppfattes litt utfordrende og provoserende, men kriser vil skje uansett om vi vil det eller ikke. Med dette som utgangspunkt, finner vi ut at det eneste vi kan gjøre i slike situasjoner, er å la oss styre av vår egen harde og disiplinerte rasjonalitet. Hvis vi lar de nærmest apokalyptiske nyhetsoverskriftene gå inn på oss og utover vår holdning i hverdagen, da mister vi fort kontrollen. Det å bli en slave for de ytre omstendigheter vil bare gjøre veien ut av krisen vanskeligere. Når vi lar oss styre av fornuften og tilpasser oss en hverdag preget av utrygghet, blir vi i stand til å leve et anstendig nok liv og oppnå livskvalitet i helvete. Kanskje finner vi også en vei ut av dette helvetet og inn i en bedre fremtid?
Stoisismens ord har gitt veiledning i utallige kriser, og fremtiden byr også på flere forklaringsmuligheter for stoisismen, spesielt hvis man skal ta den enda større klimakrisen i betraktning.
Til syvende og sist, kan vi bare imøtekomme det verst tenkelige med selvkontroll, rasjonalitet, intelligens og disiplin. For veien til himmelen blir lengre, og veien til helvete blir kortere med panikkens tyranni.■