Tekst: Ingeborg Andrea Hjørund // Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze
I denne utgaven av Samfunnsviter’n setter Amanda So e Lalana By fokus på psykisk helse, og i den forbindelse har jeg lyst til å dele min erfaring med sosial angst.
Selv om bloggere, kjendiser og offentlige talspersoner har gått ut i media med sine historier om angst de siste årene, så er det fremdeles ikke et tema man tar opp ved lunsjbordet. Det har blitt et tema, men det er fremdeles ikke noe vi snakker åpent om. Vi vil jo gjerne virke så sterke og perfekte på utsiden som mulig, og det er bare naturlig.
Det tok meg mange år før det i det hele tatt falt meg inn å dele min overveldende følelse av skrekk og frykt i sosiale sammenhenger med selv min nærmeste venninne. Hun fortalte til min lettelse at det er mange som har det sånn som jeg har det, og at jeg ikke er alene. Hvis det er så mange som har det sånn, hvorfor snakker vi ikke mer om det?
Enhver situasjon hvor jeg må forholde meg til andre mennesker uten en satt ramme, gjør at jeg har mest lyst til å løpe hjem og kaste opp. Jeg har ingen problemer med å bestille meg en ka ekopp, jeg snakker gladelig med telefonselgere, og på en gruppeoppgave snakker jeg gjerne om temaet vi har fått tildelt i timevis. Problemet kommer når det skal småprates. Jeg hater svært få ting, men småprating kommer de nitivt høyt på listen. Jeg vet ikke om du noen gang har tenkt over hvor mye vi småprater i løpet av en dag, men det er mye.
Som mange andre vil jeg bare at de jeg snakker med skal like meg, men hjernen min har en tendens til å fortelle meg at det gjør de nitivt ingen. Det spiller ingen rolle om det er en fremmed jeg aldri har snakket med før, en god venninne, eller hva som helst i mellom. Hjernen min er pessimist.
Det er noen år siden det gikk opp for meg hvorfor det er så viktig for så mange å bli likt. Det har ikke en komplisert forklaring, og selv om det garantert er noe man kan jobbe med og bli mindre opptatt av, så er det et faktum at homo sapiens er en rase som i hundretusenvis av år har levd, og overlevd som okkdyr. I 2018 kan man klare seg alene et helt liv, men før var man avhengig av en okk – et samfunn av mennesker som tok vare på deg, delte med deg, advarte deg mot farer, og aksepterte deg. Ble du ikke likt var du dømt til døden. På samme måte som en fugl bare vet at den skal fly sørover om vinteren, vet mennesker at de må bli likt for å overleve.
Nå-må-jeg-bli-likt-instinktet kikker inn omtrent 15 minutter før fore- lesning. Hjertet begynner å hamre. Jeg må inn i et rom fullt av mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt, og med mindre jeg vil sitte alene (og det vil jeg jo ikke, jeg vil jo gjerne bli kjent med folk), så må jeg spørre noen: «kan jeg få sitte her?» Hjernen min er fast bestemt på at uansett hvem jeg spør så kommer de til å tenke «å nei, ikke hun der!» Uansett hvordan jeg snur og vender på det, så må jeg småprate. Å gå inn i auditorium 1 klokken 10:15 på en onsdag føles omtrent som å gå rett inn til midten av en sulten ulve okk. Hele kroppen min er i overlevelsesmodus. Hendene skjelver litt. Jeg kan smake kortisolen på tunga. Jeg har mest lyst til å snu og løpe så fort jeg kan hjem til senga mi.
Og det var det jeg gjorde hver dag i 2014 da jeg bodde et semester i Paris. Med nydelige, kjempehyggelige medstudenter og en hel verdens- metropol ved mine føtter snek jeg meg inn til forelesning 30 sekunder før den begynte, og var ute av døra igjen nesten før den var slutt. De andre dro på tur til Barcelona mens jeg satt hjemme i leiligheten midt i Marais og så på True Blood. Jeg hadde ikke en sjans i havet til å overvinne min egen sosiale angst. Det er ikke sånn man lever et liv.
Nå er det annerledes. Jeg går inn i forelesning og spør «kan jeg få sitte her?», og min medstudent sier «ja!» og smiler. Vi snakker om pensum og helgen og en n genser. Jeg håper at foreleseren ikke skal gi oss pause, men jeg snakker med folk når vi får det, og hver gang jeg gjør det blir det bittelitt lettere. Jeg står sammen med de andre og prater etter forelesning, selv om jeg er overbevist om at det ligger et panikkanfall i magen min og murrer. Jeg overlever, alle er hyggelige, ingen spiste meg i dag heller. Og så gjør jeg det igjen dagen etter, uka etter, måneden etter. Folk med edderkoppfobi må holde edderkopper. Vi med sosial angst må gå på forelesning, gå i bursdag, dra på studietur, smile, si hei. En dag blir kanskje ulve okken en gjeng med mennesker vi gleder oss til å se.