– «For meg er det første og fremst lydkvaliteten som er avgjørende, men jeg liker å ha et fysisk produkt å forholde meg til i disse strømmetider». Aftenposten på nett skriver om vinyl, Tobias Thorsen er 19 år og ute for å kjøpe sin første platespiller. Spør du den gjengse vinylentusiast vil argumentet om lydkvalitet komme. Den gode «varme» lyden fra den analoge vinylen er overlegen den fra de digitale formatene argumenteres det for.
Opphauset lydkvalitet
Er vinylformatet bedre enn det digitale? Vil man umiddelbart høre forskjell om man sammenligner de to? Ja/nei svar holder ikke for disse spørsmålene. Det avhenger av en drøss med forhold.
«Jeg liker å tenke på det som ’bedre’ versus ’annerledes’.»
Pio Rasch-Halvorsen jobber ved hi-fi-butikken Soundgarden i Oslo og kan mer om lyd enn gjennomsnittet.
«Det handler mer om lydkarakteristikken. Forforsterkeren RIAA som er standard for vinylspillere som selges her i landet kan sies å gi en fyldigere og «varmere» lyd. Den overkompenserer for de nedtonede bassfrekvensene vinylformatet har. Vinyl er et format som i utgangspunktet låter veldig bra, men som er ekstra sensitivt for typen utstyr.»
Fra den originale innspilte lyden til gjengivelsen du hører på, er det en rekke ledd. Det første starter lenge før du har tilgang til låten. Den originale innspilte lyden gis ikke samme mastring som det kalles på fagspråket. Dette innebærer en filtrering og balansering av lyden, som for analog og digitale formater vil være forskjellige. Har du en låt i høyoppløselig digitalt format som cd, og den samme låten på vinyl, vil de ikke være helt like samme hvor perfekt resten av gjengivelseskjeden i anlegget ditt er. Dette er startpunktet for den eviggående digital mot analog-debatten. Er det en forskjell i utgangspunktet på den innspilte lydens mastring, er det en forskjell på den lyden som når ut til massene. Om det er kvalitetsforskjell eller subjektive preferanser er et annet spørsmål.
Rent teknisk er det digitale formatet overlegent. Digital lyd gjengir høye frekvenser bedre. Men dette er frekvenser som er langt over hva menneskeøret kan høre. Vitenskapelige undersøkelser tyder på at det er en forskjell i preferanser mellom de to. Vet man ikke hvilket lydformat man lytter til, tyder undersøkelser på at det digitale formatet foretrekkes. Det avgjørende for en stor del av lydopplevelsen er dog ikke selve formatet man velger, det er hvor godt anlegg man har for å gjengi lyden.
Dette gjelder naturligvis for begge formater. Lydgjengivelse blir aldri bedre enn det svakeste leddet i kjeden. De digitale strømmetjenestene har alle komprimert lyd (foreløpig), noe som gjør at forringelsen har skjedd før den når ditt lydanlegg. Men selv en forringet digital fil vil være vanskelig å skille fra en analog kilde for et utrent øre.
«Spotify låter ganske bra, vi bruker ofte dette til presentasjoner i butikken. Det er ofte ikke de komprimerte filene strømmetjenestene bruker som er problemet, bruker du hodetelefonutgangen på en bærbar pc er det her den store forringelsen skjer», sier Rasch-Halvorsen.
Anlegg med stor A
For begge formater er det ikke formatet i seg selv som er avgjørende for lydkvaliteten til majoriteten av lytterne. Det er derimot kvaliteten på anlegget som viktig. Kjøper du en vinylplate og spiller den av på en billig platespiller til 1200 kroner forringer du lyden. Da er argumentet om bedre lydkvalitet til en viss grad borte. Selv om alle hi-fi-anlegg forsøker å gi en best mulig gjengivelse av den originale innspilte lyden, er det forskjellige tilnærminger på veien dit.
En billig platespiller er en fallgruve, men det er fler. Rasch-Halvorsen forklarer: «Det første leddet er pick-upen med stiften som glir over vinylplata. Det er vanlig å bytte ut denne for å få en bedre lydgjengivelse. For å få god effekt av vinyl bør man ha en platespiller til rundt 3000 kroner, og en forforsterker til i underkant av 1000 kroner. Neste ledd er forsterkeren, jeg vil si at i prissegmentet rundt 8000 kroner får man god lyd. Kablene fra forsterkeren til høyttalerne ligger rundt 80 kroner meteren. Du får gode høyttalere til rundt 4000 kroner paret. Til slutt kommer det også an på utformingen av rommet, hvor mye resonans det gir for lyden.»
Til sammen blir dette rundt 14 000 kroner. Rasch-Halvorsen påpeker at det vil gi en effekt å bytte ut enkeltkomponenter, men skal man ha god effekt av vinyllyden man betaler for, bør man unngå de billigste løsningene. Vil man virkelig unngå de billigste løsningene er det ikke vanskelig. Hi-fi-entusiaster er til de grader feinschmeckere, de kjøper anlegg i hundre-tusen-kroners-klassen og bygger om huset for å unngå resonans fra rommet anlegget står i.
Digital fortreffelighet
Hvis vinylen ikke er beviselig bedre enn de digitale formatene, hvorfor investerer ikke da unge i høyoppløselige digitale formater? For å spille av høyoppløselige digitale formater trenger man en digital-analog-converter (DAC) og en pc med usb/hdmi utgang. En god DAC koster mellom 1000 og 1500 kroner. Forsterker og høyttalere må man naturligvis også ha, på samme måte som med vinyl, og prisklassen er like avgjørende. Man slipper å bytte side på platen etter 20 minutters spilling slik man må med vinylen. Lyden er nedlastbar og snart strømbar gjennom høyoppløsningsstrømmetjenester som Pono. Digitale formater er teknisk bedre, lettere tilgjengelig og billigere. Vinyl er det motsatte, og det er nettopp det som gjør den suksessfull.
Det sosiale aspektet
Det er en sosial dimensjon ved å like vinyl, det handler i mindre grad om teknisk kvalitet. Du skiller deg ut med vinylen. Du distingverer deg fra andre musikklyttere ved å investere tid og penger i en svart plastikkplate med omslag. Sosialantropologer og sosiologer har beskrevet de sosiale prosessene rundt symbolske goder i lang tid. Få gjør det bedre enn norske sosiologers favorittsosiolog: Pierre-Félix Bourdieu.
Bourdieus mest berømte begrep kulturell kapital kan brukes til å forstå hangen til å eie plastikkplater. Den kulturelle kapitalen handler ikke om de fysiske vinylplatene i seg selv. Det handler om «kunnskapen» om at disse vinylplatene er mer verdifulle enn en skokk med digitale filer eller cd-er. Volumet av kulturell kapital varierer, du kan ha mer eller mindre. Sammensetningen av kulturell kapital i samfunnet er relasjonell. Det vil si at volummengden ikke betyr noe i seg selv, den betyr kun noe i forhold til hvor mye de andre har. Det er mengden kulturell kapital om avgjør hvor i lagdelingshierarkiet du befinner deg i den kulturelle delen av samfunnet. På toppen er de med mest kulturell kapital, på bunnen de med minst.
Den kulturelle kapitalen er tillært, den kommer fra et sted. Hva som er god og dårlig vin, litteratur, film, bilmerker og lydformat er en del av den kulturelle kapitalen. Du har tillært deg evnen til å skille god fra dårlig smak vil Bourdieu kunne si, smaken er ikke objektiv i seg selv. Det at kulturell kapital har en volumskala forutsetter at det finnes en legitim kultur man kan beherske i mer eller mindre grad. Dette gjelder også vinylplata.
Den legitime vinylplata
15-åringen Tiril Schei Halvorsen sier i en video på Aftenpostens nettsider: «Det er jo mye kulere å ha en vinylplate enn å ha en fil på pc-en din, så jeg syntes liksom det er så mye mer stemning med det enn å bare kjøpe en fil på Spotify».
Hun skiller seg ut. Hun sier det rett ut at det er mye kulere med vinyl. Hun viser sin kulturelle kapital. Den kulturelle kapitalen har hun tilegnet seg fra den legitime delen av kulturen som har opphøyd vinylplaten til å være mer høyverdig enn en digital fil vil Bourdieu kunne hevde. Vinylplaten er ikke bedre teknisk, ikke billigere og ikke lettere tilgjengelig. Den har elementene til å være et symbol for høy kulturell kapital.
Bourdieu er en konfliktteoretiker som ser makt i alle kriker av samfunnet. Hans underliggende prosjekt er å avdekke maktstrukturer i samfunnet. 15 år gamle Halvorsen vil i Bourdieus øyne være en utfordrer blant de som liker vinyl. Hun har allerede skilt seg fra andre musikklyttende grupper ved å velge vinylformatet. Men blant vinylentusiastene er hun en nybegynner. Det er dette som er så tilkjennegivende for de deler av samfunnet hvor kulturell kapital er en viktig kapitalform. Det er relasjonelle maktkonstellasjoner hvor noen vet mer enn andre, i dette tilfellet om vinyl. Og de som kan mye om vinyl har brukt mye tid, fryktelig mye tid. Denne tiden utgjør kunnskapen, den kulturelle kapitalen for de øverst i lagdelingshierarkiet. De har førsteutgaver av vinylplatene, samler kun på 45-singler som går i høyere hastighet enn vanlig vinyl, og såkalte whitelabels; testpressinger av vinylplaten. De har for lengst tatt skrittene videre fra å være opptatt kun av «vanlig» vinyl. Det er ikke sånn at de nødvendigvis ikke kjøper «vanlig» vinyl, men de har kulturell kapital nok til å omtale nettopp denne som «vanlig».
Vinylsamlere i konkurranse i lagdelingshierarkier? Det høres fjernt ut. Og selvfølgelig er ikke bare lagdeling det handler om. Bourdieus forståelsesmåte kan brukes for å forstå deler av oppsvingen i vinylsalget, men det blir mye fokus på makt og hierarkier.
Ritual før kvalitet
Tobias Thorsen som argumenterer med lydkvalitet, er klar på at det ikke bare er derfor han liker vinylformatet. I artikkelen på Aftenpostens nettsider sier han: «Jeg må innrømme at selve ritualet med å legge platen på spilleren fascinerer».
Det er her nøkkelen ligger. Vinylformatet er ikke overlegent i seg selv. Det er ritualet ved å ha musikken fysisk, legge den på en platespiller og så virkelig lytte til lyden som kommer ut som er det avgjørende. Du tar deg tid til å lytte til et produkt, musikken er ikke bakgrunnen mens du lager mat eller går til jobb. Du respekterer vinylalbumformatets noen-og-tjue minutters lengde på hver side. Det er en romantisert følelse av å ikke kunne trykke på fremoverknappen for å få neste låt. Det er en opphøyelse av et format fra en svunnen tid. Vinylomslaget er stort, albumomslagene er ofte forseggjorte. Kjøperen av vinyl romantiserer seg kanskje tilbake til den tid hvor musikken var mer hellig og nitidig lytting var normen. Da du ikke hadde muligheten til å ha den digitale musikken med deg til enhver tid. Da musikk ikke var forbruksvare og i bakgrunnen men luksusvare og i forgrunnen. De unge som kjøper vinyl i dag vokste ikke opp med vinylen, men med cd-en eller mp3-en. De som vokste opp med cd-en kan kjenne seg igjen i det ritualiserte ved vinylformatet. Cd-en er dog ikke så legitim som vinylen, så det er mer nærliggende å velge denne fremfor formatet de vokste opp med. De velger legitimt analogt format fremfor mainstream digitalt forbruksformat.
Vinylplaten er ikke perfekt, men den har sjel sier noen. Knitringen og hissingen som noen ganger kommer ved avspilling fremheves som positive. Dette er lyder som ikke er en del av musikken hi-fi-anleggene forsøker å gjenskape, tvert imot det er lyder skapt av selve avspillingen. Det er musikalske fremmedelementer. Det er ikke lydkvaliteten som er avgjørende for vinylformatets tilbakekomst, det er det sosiale. Ønsket om å skille seg fra andre, en ritualisert musikkopplevelse og tillærte preferanser for å like vinyllyd kommer foran argumentet om teknisk lydkvalitet.
Av Martin Arstad Isungset
Illustrasjon: Fredrik Fjeld Kløvstad