The Panopticism of the Zoom-meeting

Text: Christina Vogsted Drange, Master International Public Policy, Årsenhet Medier og kommunikasjon What does a Zoom-meeting and Jeremy Bentham’s prison-model, the Panopticon, have in common? The prospect of constant observation without participants knowing they are being observed. This phenomenon becomes a disciplinary measure for behaviour in spaces like Zoom-meetings and … Les mer

Når nyhetene ikke lenger er nye

Tekst og illustrasjoner: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap

Noen ganger kan det virke som at pandemien har satt verden på pause. Hverdagslivet er satt på vent, mens nyhetene presenterer daglige smittetall og ukentlige tiltak. I mellomtiden sitter nordmenn og venter på bedre tider.

Mens pandemien herjer, er det som om alt annet en viruset har stått stille det siste året. Nyhetssendingene er så godt som fulle av nyheter om koronavirusets herjinger, ja også folks liv er vel i stor grad preget av det. Mens folk har mistet sine jobber og blitt satt på hjemmekontor, innstilt fritidsaktiviteter og avlyst sosiale sammenkomster, har mengden fritid skutt i været. For mange har kanskje følelsen av meningsløshet truffet for fullt. Det er ikke så mye annet enn viruset som preger hverdagslivet og det globale nyhetsbildet for tiden.

De fleste er med all sannsynlighet lei av pandemien nå, lei av de repetitive nyhetene om nye tiltak, dramatiske smitteøkninger og avlyste avtaler. Fotballkamper, fulle konsertarenaer og kinosaler er byttet ut med TV-programmer uten live-publikum. Når man omtrent ikke kan slå på TVen eller gå inn på sosiale medier uten å bli minnet på pandemien, kan lysten til å logge av og melde seg ut av verden komme snikende på. Det er ikke lenger noen overraskelse hva som er dagens hovedsak i nyhetene. Ukentlig byr pandemihåndteringen på nye regler, anbefalinger på enten lokalt eller nasjonalt nivå.

For mange har kanskje følelsen av meningsløshet truffet for fullt

I løpet av 2020 holdt regjeringen 140 pressekonferanser knyttet til koronasituasjonen. I tillegg har Oslo, Bergen og andre kommuner holdt lokale pressekonferanser om tiltak rettet til sin befolkning. Totalt sett har nasjonale og lokale endringer i tiltak gjort det siste året til en berg- og dalbane av lettelser og innstramninger. Tiltakspakkene har resultert i et lappeteppe av tiltak som endres raskt, med store variasjoner mellom kommunene. Det hele kan være vanskelig å henge med på, dersom man ikke går aktivt inn for å få med seg de svært frekvente pressekonferansene eller lese nyhetsartikler om dem. Når regjeringen kaller inn til en ny pressekonferanse, kan det nesten regnes som et samfunnsansvar å få med seg hva som blir meddelt av nye regler og anbefalinger.

For noen har kombinasjonen av økt mengde fritid og stadig vekslende tiltak ført til at man i større grad enn før sjekker nyheter eller får inn nyhetsvarsler på mobilen. De inngripende tiltakene som er innført mot spredningen og relevansen de har for folks liv kan være en årsak til at man eksponerer seg selv for nyheter knyttet til coronaviruset. Folk er interesserte i å vite hva slags tiltak som gjelder dem, og hvor lenge de er nødt til å leve med dem før livssituasjonen endelig kan bli litt bedre. Mange har gjort det til en rutine å sjekke de daglige smittetallene, og den siste tiden antall vaksinerte, i håp om å skimte en mer normal hverdag i det fjerne. Kanskje har pandemihåndteringen blitt den største spenningsfaktoren i en tid der det meste av underholdningsverdi er satt på vent.

På den andre siden kan behovet for å bare melde seg ut av hele pandemien komme krypende etter et år med unntakstilstand. De aller fleste nyhetsplattformer har siden mars i fjor vært preget av Covid-19, og for mange er ikke nyhetene lenger verdt å se på fordi de ikke orker å høre mer om pandemien. Stadige budskap om at det ikke ser ut til å bli bedre på en stund, og nye tiltak som setter sterke begrensninger på hverdagen, er ikke det folk trenger når hverdagen allerede synes trist og grå. Stadige pressekonferanser, regelendringer og innstramminger, kan gjøre vondt verre for de som er lut lei hele pandemien. De inngripende tiltakene er krevende å forholde seg til, og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.

Gjennom media har regjeringsmedlemmer og helsemyndigheter holdt kommunikasjonen oppe under hele pandemien. FHI presenterer modeller for hvordan smitten kommer til å utvikle seg fremover, og sammen med Helsedirektoratet formidler de hva som kreves av be-folkningen for å til enhver tid holde smitten under kontroll. De norske helsemyndighetene har blitt møtt med høy grad av tillit, faktisk viser undersøkelser at opp mot 90% av befolkningen har hatt tillit til fagpersonene under pandemihåndteringen. Åpenhet og god kommunikasjon gjennom media er pekt på som en av hovedårsakene. Folk flest har sett seg villig til å følge med på hva som formidles av smitteverninfo underveis, og har i stor grad klart å henge med. Oppslutningen synes også å være god, selv om folk i stor grad begynner å bli lei.

Vil pandemien noen gang komme til en ende? Det hele kan virke endeløst, etter et år der smittesituasjon og tiltak bare blir verre hver gang man tror det vil bli bedre. Den ene smitte-bølgen topper den andre, og vaksinene har foreløpig ikke ført til en videre lettelse av tiltakene. I stedet har 2021 så langt rukket å by på 38 coronarelaterte pressekonferanser fra regjeringens side, og mye tider på at vi har flere slike pressekonferanser også foran oss. Inntil videre får vi bare følge med på de daglige smittetallene og vaksinestatistikken, og vente på pressekonfe-ransen som gir oss hverdagslivet tilbake. 

I forbindelse med utviklingen av denne artikkelen, ble det gjort en enkel spørreundersøkelse om hva folk synes om mediedekningen rundt pandemien. Dette er resultatene:

Covid-19 in Zimbabwe: a precautious state or an exploitative narrative?

April 18th 2020, marked forty years of independence in Zimbabwe. And on 17th May, whilst the streets of Norway played host to limited celebrations , the Zimbabwean capital Harare bore witness to military suppression and the state-sponsored destruction of private property.  Text: Selma Fastrup Lyngsø, International Development Bachelor  Photo credit: … Les mer

Turisme i Sør-Europa etter korona-tiden

Turisme, xenofobiog en pandemi – en eksplosiv blanding som kan blåse av Sør-Europas sosioøkonomiske landskap

tekst: Guillermo Loaiza-Torres, Arkeologi bachelor
illustrasjon: Lotta Köhler

Sør-Europa har lenge vært et av de største turistmålene i verden og var tre av de femte mest besøkte landene i verden i 2018, ifølge «World Tourism Organization». Det reiser for eksempel hundretusenvis av skandinavere til «Syden» hvert år. Middelhavsland som Portugal, Spania, Frankrike, Italia og Hellas, har alle hundrevis av kilometer med hyggelige strender. Selv om sør-europeere ofte blir referert til som vennlige og åpne, er ikke alt bare en dans på roser. For de som bor i turistområder, kan denne industrien være både levebrødog ruin. Hvordan vil disse landene tilpasse seg den omveltende endringen i turisme som følge av pandemien SARS-COV-2, kjent som Covid-19? Hvilke utfordringer står de ovenfor nå og hvordan kan de løse dem? Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelskeparadiset som vi kjenner?

Verdensomspennende turisme har en pris å betale og befolkningen i Venezia har lidd av dette i flere tiår. Venetianere har sett byen sin synke på grunn av et overflod av cruiseskip som ved den italienske havnen, og har mobilisert seg i grupper mot masseturisme i noen år nå. Det samme kan observeres i Spania hvor demonstranter har mobilisert seg mot turister. Eksempelvis i 2017, da flere restauranter og yachter ble angrepet i byen Mallorca, av den anarkistisk og anti-turist-gruppen ARRAN. Den britiske avisen EXPRESS.CO.UK beskrev hendelsen som «shocking movement» gjennomført av «furious protesters». Nettavisen «Express» skrev at over 2.000 innbyggere (byen har bare 50.000 innbyggerne) demonstrertei 2017 mot turismen og benyttet bannere som «Vi skal ikke flytte bort» og «Venexodus». 

Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelske paradiset som vi kjenner?

Byer i Spania har også opplevd hvordan masseturismen innføreren toll på deres historiske bysenter. Vil de lede innenturismebransjen, må de lide med overturisme, fylle-turisme, skade på offentlige og private eiendom. Følgelig fører dette til bekymring blant innbyggerne. Disse anti-turisme-gruppene har forsøkt innføring avskatte og avgifter for å begrense mengden turister, som blant annet hotellavgift. Andre antiturist initiativer inkluderer å begrense AirBnB-tilgjengeligheten og leiligheter for turister, ettersom de har stor innvirkning på det lokale boligmarkedet. 

Turistnæringen som har utviklet seg i disse landene har midlertidig ignorert konsekvensene av masseturisme for å sikre økonomisk vekst. Dermed er tilgjengeligheten av jobber i disse regionene ofte usikre og sterkt avhengig av antallet turister de kan tiltrekke seg hvert år. Kombinasjonen av jobber med lav kvalitet, høyere priser enn landsgjennomsnittet, og økningen av den såkalte «fylle-turismen», er det perfekte drivstoff for en økonomisk omvelting som COVID-19 kan utløse. 

Ettersom turismen har stoppet over hele Europa de siste seks månedene, som et resultatfor å bremse smittespredning, truer det økonomiske tilbakeslaget nå med å ødelegge økonomien i landene. Vil disse landene bestemme seg for å industrialisere turistparadisene som vi kjenner i dag, eller vil de ta sjansen og la den gå?

«Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid»

Ironisk nok, de landsdelene som en gang var fulle av turister og der anti-turisme-grupper begynte å blomstre, skriker de nå etter turisme og den inntekten som følger med. Disse antiturisme-gruppene er formert av en blandet del av befolkningen: både sektorer med høy inntekt og lav inntekt demonstrerer mot turisme. De som jobber utenfor turistnæringen og bor i de rikeste delene av byene lider ofte med forverringer forårsaket av fylle-turismen. Menneskene med lavere inntekter opplever også at varer og tjenester har skyhøye priser. I Spania er gruppene ofte integrert av anarkistiske og antikapitalistiske ungdommer, slik som ARRAN og CUP-gruppene.

Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid. Dette gjelder for eksempel land slik som Portugal, Spania, Italia og Hellas. Dette betyr nærmest at befolkningen vil gjenoppleve den økonomiske krisen som startet i 2008. De to tiårene kan være tapt dersom man ser det fra et økonomisk perspektiv. Det burde også stilles spørsmål om hvordan dette vil påvirke den yngste generasjonen. 

I Spania jobber rundt 13% av befolkningen i turisme-næringenifølge «Tourism Satellite Account of Spain». Den spanske regjeringen anslår at arbeidsledigheten vil nå opp mot 20% innen utgangen av 2020. Med den allerede svake økonomien i landet, står Spania overfor en hardere lavkonjunktur enn den globale økonomiske krisen i 2008. Det populære ferielandet vil sannsynligvis trenge flere tiår på å forbedre økonomien.

Italia er også en av de mest populære turistattraksjonene i Europa, med dens evige by Roma, som står øverst på pallen av den mest besøkte byen i de romanske-land. Selv om de nordlige regionene i Italia er mer utviklet enn noen annen region i Spania og Hellas, stod fremdeles turismen for 13% av BNP i 2019. Turismebransjen sysselsatte også rundt 13% av Italias totale arbeidsplasser–ifølge OECD sin oversikt over turisme i Italia. 

Imidlertid kan det mest dramatiske konsekvensene av koronaviruset skje i Hellas, hvor turismen utgjorde rundt 12% av landets totale arbeidsplasser i 2018 ifølge «Trade Economics» sin statistikk. Dette betyr med andre ord at nesten en femtedel av landets direkte bidrag til BNP avhenger av turistnæringen. Denne bransjen er en modell av en «invertert pyramide», der turismen står nederst og flere næringer levere eller avhenger av turismen. Totaltviser tall fra «Greekreporter» at det samlede bidraget var omtrent 44 % av BNP samme året. 

Disse tre eksemplene illustrerer godt hvor dramatisk livet til millioner av europeere har vært de siste månedene. Imidlertid kan disse vanskelighetene bidra til en industrialiseringsprosess hvor turismen, frem til i dag har vært den ledende industrien. Å forandre det som har var en turistdrevet økonomi vil innebære ødeleggelsen av tusenvis av arbeidsplasser. I en situasjon der disse arbeidsplassene allerede er borte, virker ideen om å etterlate en sesongbasert industri mer attraktiv enn noen gang. Vil aversjonen mot masseturisme, som allerede har samlet seg ganske sterk, påvirke politikere og lede en ny bølge av industrialisering i Sør-Europa? Et spørsmål som også kan stilles, er hvordan man reise til Syden hvis det ikke lenger er et «Syden»?■

Noen refleksjoner rundt Covid-19 og et Norge i endring

Økende forskjeller i arbeidslivet og nye skillelinjer har lenge vært på fremmarsj i Norge. Da krisen skyllet inn over landet ble det for mange tydeligere hvilke jobber som er selve bærebjelken i samfunnet. tekst: Johannes Bull Haraldsen, Statsvitenskap master foto: Daniel Lee //unsplash.com Mye er allerede blitt skrevet om den enorme omveltningen og … Les mer

Perfeksjonisme i en kaotisk verden

I et mylder av sanseinntrykk forsøker vi å orientere oss i en tilsynelatende stadig mer kaotisk verden. På listen av hindre å overkomme står en global pandemi, klimakrisen og sosiale medier som får det perfekte liv til åvirke tilgjengelig for oss alle. Et liv drevet av eksterne faktorer fremheves. Men når skal vi … Les mer

Latin-Amerika og Covid-19 – demokratiets fiende

I 2020 ble verden snudd på hodet av et virus. COVID-19 har siden mars påvirket hvert aspekt av vår hverdag. Men har du tenkt på hvordan pandemien påvirker demokratiet? En verdensdel i stadig forandring har særlig fått erfare dette, nemlig Latin-Amerika.

tekst: Aurora Karoliussen Grøndalen, Statsvitenskap
foto: Yunming Wang // unsplash.com

Latin-Amerika en verdensdel fylt av kontraster. I sør kan det bli kaldere enn i Norge, samtidig som verdens høyeste temperaturer også blir registrert her. Det finnes jungel, men også kaktuslandskap, brede strender og høye fjell. Folket i Latin-Amerika er også preget av kontraster. De er kjente for sin dans, sitt gode humør og empati for hverandre. Latinamerikanere er lidenskapelige, både på godt og vondt: de både elsker og hater. Disse følelsene kom til syne i 2019, et år preget av demonstrasjoner og krav om forandring. Det virket som om alt lå til rette for et skifte i mer demokratisk retning. Likevel ble ikke 2020 året mange hadde håpet på, snarere tvert i mot.

Brasil er landet der forandringen allerede var i gang. Jair Bolsonaro kom til makten i landet den 1. januar 2019. Mangt kan sies om denne presidenten, men sikkert er det i hvert fall at han var et signal om forandring i Latin-Amerikas største og mest folkerike land. Valget av Bolsonaro kan beskrives som et uttrykk for frustrasjon blant brasilianere flest, der over 20% av befolkningen lever i slummen. Likevel fikk ikke den nyvalgte presidenten god tid til å utgjøre den forskjellen innbyggerne ønsket seg. COVID-19 kom til slutt også til Brasil, med en president som nektet å anerkjenne alvoret.

Guvernørene stod ganske alene i møtet med viruset, for samtidig som de lokale myndighetene kjempet for å begrense smitten, sådde presidenten tvil om denne forkjølelsen. som herjet verden. Bolsonaro deltok faktisk i demonstrasjoner mot smitteverntiltakene, og da han selv fikk påvist smitte, fortalte han hvordan malariamedisin hadde gjort ham frisk. På tross av alt dette, har presidenten sørget for å beholde sin popularitet. Hvordan? Slik en hver latinamerikansk leder har tradisjon for: krisepakker. På denne måten sikrer Bolsonaro støtte samtidig som han sår tvil rundt de demokratiske institusjonene som jobber mot smitten i landet. Oppslutningen rundt det som fremstår som en sterk og modig leder ser ut til å vinne over institusjonene og de demokratiske prosessene. Slik kan det virke som om demokratiet er i ferd med å bli svekket i et av verdens største land.

Bolivia har de siste årene vært et av de mer stabile landene i Latin-Amerika. President Evo Morales urbefolkningsbakgrunn så dessuten ut til å ivareta en undertrykket gruppes interesser. Popularitet betyr i midlertid ikke at man kan beholde makten for alltid. I 2019 presenterte Evo Morales forslag om å forandre grunnloven, noe som i praksis ville gjøre det mulig for ham . stille til sitt fjerde valg. I den påfølgende folkeavstemningen ble i midlertid forslaget nedstemt. Dette hindret ikke Morales fra å stille til valg, og merkelig nok også vinne, i følge det offisielle resultatet. Folk tok raskt til gatene, og etter uker med stadig mer voldelige demonstrasjoner, så Evo Morales seg nødt til å rømme landet. Dager med forvirring ble raskt etterfulgt av at opposisjonsleder Jeanine Áñez grep makten. Naturlig nok, da Bolivia plutselig manglet statsoverhode. Like naturlig er det nok ikke, at Áñez. fortsatt sitter med makten, snart ett år etter. For valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga en god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser. De som ropte om statskupp for snart ett år siden, får stadig mer rett. Og selv om de ikke skulle ha rett, kan faktisk ikke Bolivia regnes som et demokrati uten å gjennomføre valg. I praksis blir viruset som herjer verden en årsak til demokratisk tilbakegang, eller en veldig god unnskyldning til å utvide makt.

“…valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser”

Har du sett bilder av hundrevis av mennesker trykket tett sammen, sittende, noen med munnbind og andre ikke? Disse bildene er fra El Salvador, et av verdens mest voldelige land i fredstid. Også her rammet viruset befolkningen, og som de fleste andre steder, gjaldt det å holde seg hjemme. Det skulle vise seg være lettere sagt enn gjort. Kriminelle gjenger ser nemlig ut til å ha benyttet pandemien til å utføre en rekke drap. Drapsbølgen fikk raskt konsekvenser: landets president, Nayib Bukele, ga militæret tillatelse til å skyte for å drepe, samtidig som det ble iverksatt strenge tiltak i fengslene. Tiltakene begrenset volden, noe som har ført til lokal støtte til president Bukele. Folk fra andre latinamerikanske land utrykker også sin støtte til denne måten å stoppe vold på. Ville det vært den samme støtten under normale omstendigheter? Er det mulig at ikke bare de kriminelle benyttet corona til sin fordel, men også myndighetene? Det kan virke som om pandemien gir rom for større handlekraft blant statsledere og regjeringer. Dette har helt klart forskjellig utfall i Europa og i Latin-Amerika, der man sistnevnte sted ser en stadig større bruk av makt og i noen tilfeller vold. COVID-19 bidrar til en normalisering av det hele, og er dermed med på å svekke rettssikkerheten til folk flest.

Det var i januar 2019 verdens øyne endelig ble rettet mot Venezuela. Plutselig visste alle om timene med kø for å få tak i ting som doruller, for å ikke snakke om mat. Folk turte etterhvert å ta til gatene, og opposisjonsleder Juan Guaidó erklærte seg Venezuelas rettmessige president. Maduros dager var likevel ikke talte. Med støtte fra hæren stod han i mot protestene, før et annet fenomen skulle komme til unnsetning: COVID-19. Ikke bare rettet verden øynene helt andre steder, viruset la lokk på den økonomiske krisen, og med mindre oppmerksomhet forsvinner stadig flere medlemmer av opposisjonen.

Chile, et land med helt andre utfordringer, opplevde også massive opptøyer i 2019. Folk i Latin-Amerikas rikeste land protesterte mot ulikhetene og mangel på velferd. Ellers så fredelige Santiago stod plutselig i brann, ikke bare i noen dager, men i flere uker. Til slutt lovet politikerne endringer. Men nok en gang kom corona dem i forkjøpet.

Etter året der folk trådte til gatene og ba om forandring, kom 2020. Året der vi her hjemme måtte holde oss inne og klemmer ble forbudt. Men for Latin-Amerika vil 2020 også bli året der demokratiet tok et steg i feil retning. Der det ble greit å bruke makt og umulig å protestere. Der sterke ledere ble viktigere en demokratiske institusjoner. Spørsmålet er: Hva vil skje etter coronaen? ■

Hjemme alene

Dette året har vi måtte tilbringe mer tid hjemme enn de fleste av oss er vant med, hvordan har det påvirket vårt forhold til hjemmet? tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap master illustrasjon: Lotta Köhler Vi kommer nok til å snakke om koronakrisens påvirkning på samfunnet i lang tid. Allerede nå snakker viom et før og etter. … Les mer

Sex during the plague

Communication, dating and intimacy at a time of social distancing. By: Aleksandra Ponomareva Photo: Dainis Graveris / Unsplash)  COVID-19 brought us to the new and extremely different life order, where we’re still communicating, working, and are even allowed to go outside (god bless Norway), but ought to stay quarantined. Practically it means constant home staying with the occasional time outside. It might be a difficult challenge for people in relationships but … Les mer