Drømmen om et forent Europa
Tekst: Christian Magnus Engeness
”Therefore I say to you, let Europe arise”- Winston Churchill, 19 September 1946
Romerriket klarte for første gang å forene Europa; latin var fellesspråket, romersk lov gjaldt over hele riket, og et veisystem ble bygget ut som bandt Europa sammen. Med rikets fall mistet det europeiske kontinentet denne enheten. Nasjonale stater vokste frem og førte kriger mot hverandre. Andre verdenskrig ble selve høydepunktet av all europeisk krigføring, selv om krigen rammet andre verdensdeler utenom Europa utelukkende. Etter krigen fremsto EU som det siste og største håpet til et forent Europa. EU og Europa virket som synonymer for hverandre.
Til tross for at enkelte europeiske land som Norge og Sveits aldri ble formelle medlemmer, tilhørte begge land likevel et europeisk felleskap som identifiserte seg i stor grad med EU. I Norges tilfelle ble landet gradvis tettere integrert med EU gjennom blant annet EØS-avtalen. Siden har Norge vært en av de største støttespillerne til EU. Etter andre verdenskrig ble Europas vei til enhet annerledes; ikke gjennom militær erobring, slik tilfellet var med Romerriket, men gjennom spredningen av demokratiske prinsipper og markedsøkonomi. Det virket som om det nye Europa hadde gjenreist seg fra ruinene av andre verdenskrig og inntatt sin plass ved siden av USA som verdens to ledende supermakter.
Likevel fikk Europa en annerledes skjebne. Denne skjebnen visste seg å forbli USAs underordnede partner med en stor økonomi men uten én felles stemme; Europa forble en samling av forskjellige nasjonale stater med forskjellige interesser. Europa var ikke som USA. Førstnevnte forble et kontinent, mens sistnevnte var en enhetlig nasjonalstat. Drømmen om et forent Europa virket å ha vært bare det- en drøm i tiden som fulgte. For med en gang en felles fiende forsvant- Sovjetunionen- mistet Europa en sentral faktor som holdt selve kontinentet samlet. Demokrati, menneskerettigheter og markedsøkonomi var utvilsomt viktige samlingsfaktorer, men den sovjetiske eksistensielle trusselen hadde for alvor sementert nødvendigheten for et samlet Europa.
Nasjonale interesser var likevel fremstående under Den kalde krigen, blant annet med Frankrikes utgang av NATOs felleskommando som et sentralt eksempel på vestlig og europeisk splittelse. Men til og med dette hindret ikke Europa i å stå samlet med USA mot Sovjetunionen. Fravær av en slik eksistensiell trussel har for alvor avslørt hvor splittet EU, og Europa som sådan, faktisk er. Dagens EU fremstår som splittet og handlingslammet, til tross for iherdige forsøk fra Tyskland og Frankrike om å holde EU sterkt og forenet. I en fremvoksende bipolar verdensorden preget av konkurranse mellom supermaktene USA og Kina, burde EU omdannes til De forente europeiske stater dersom selve kontinentet skal overleve og ha sin egen stemme i verdenspolitikken.
Veien mot fullført europeisk integrasjon
”We must build a kind of United States of Europe”- Winston Churchill, 19 September 1946
Omdannelsen av EU til De forente europeiske stater følger modellen basert på amerikansk føderalisme som pragmatisk rettesnor og er inspirert av europeisk enhet under Romerriket. Hva angår inspirasjon fra Romerriket burde Latin promoteres gjennom utdanningsinstitusjoner og andre arenaer som Europas historiske fellesspråk, et språk som for første gang forenet Europa og dannet grunnlaget for Den vestlige sivilisasjonen. Når det er sagt burde engelsk beholde sin status som Europas lingua franca av pragmatiske grunner. Når det gjelder den amerikanske modellen burde Europa omdannes til en republikansk føderasjon; Europa trenger sin egen valgte president og europeisk utenrikspolitikk må håndteres av de føderale myndigheter, mens innenrikspolitikk burde være overlatt til de nasjonale stater. En slik to-deling ville muligens bidra til større enhet. Dette er selvsagt en krevende oppgave av den grunn at mange stolte europeiske stater ikke ville gi avkall på utøvelsen av sin egen utenrikspolitikk.
Men i dag er Europa simpelthen nødt til å stå samlet hvis det skal konkurrere USA eller Kina. Dette er to supermakter som opptrer som enhetlige aktører; EU er fremdeles ikke en enhetlig aktør. For å bedre håndtere nye trusler trengs det europeisk enhet. Hvordan skal et splittet Europa håndtere et Russland som fører krig i Ukraina og en informasjonskrig i resten av Europa? Hvordan skal et splittet Europa håndtere et mer uforutsigbart USA under ledelse av Donald Trump som fører en sanksjonskrig mot sine nærmeste allierte? Og hvordan skal et splittet Europa stå imot den voksende supermakten Kina som viser muskler i sitt nærområde og vil utfordre det vestlige demokratiske systemet med sitt eget ’økonomisk vellykket’ autoritært system? Hvordan skal et splittet Europa motstå økende kinesisk innflytelse i Europa når Kina investerer store summer i enkelte EU land som Tyskland, Hellas og på Balkan? Svaret er åpenbart: dette er en umulig oppgave for et splittet Europa. For et forenet Europa vil selve oppgaven derimot fremstå som mer overkommelig. Men hvilke fordeler og ulemper ville dannelsen av De forente europeiske stater ha.
Blant de mektige
Dannelsen av De forente europeiske stater ville plassere Europa på like fot med USA og Kina som verdens tre store maktsentre. Verdensordenen ville dermed bli tripolar, ikke bipolar slik den er nå. Som følge av denne omdannelsen ville Europa være mer i stand til å forsvare sine egne nasjonale interesser uten å være avhengig av USA. Det er selvinnlysende at Europa har alle nødvendige ressurser til å konkurrere på likefot med USA og Kina. Eneste som mangler er politisk vilje og mot til å gjennomføre en slik omdannelse. Selv om EU har en økonomi hvis størrelse måler seg tett med USAs og Kinas, makter ikke ledelsen i Brussel å opptre med én felles stemme for å sikre EUs egne interesser som følge av motstridende nasjonale interesser. For eksempel, EU er maktesløs i å protestere mot amerikanske sanksjoner fordi mange land i Øst-Europa er avhengige av amerikansk militær nærvær av hensyn til Russland. Tyskland er avhengig av russisk gas, men kan ikke protestere mot en tøffere politikk overfor Russland fordi landet er svært avhengig av eksport til USA, samt amerikansk tilstedeværelse i Europa. NATO er fremdeles unnværlig for europeisk sikkerhet, selv om Russland ikke er Sovjetunionen.
Europeisk splittelse vanskeliggjør jobben mot tettere europeisk integrasjon. For et nøkkelland som Frankrike som streber etter integrasjon har prosessen vært paradoksal. Landet som ønsker et tettere Europa, har også forkastet forslaget om en europeisk grunnlov. En slik grunnlov ville innskrenket fransk autonomi og selvstyre. Dette viser hvor selvmotsigende europeisk integrasjon egentlig har vært.
Nasjonalisme og selvstendighet etter andre verdenskrig har fremdeles beholdt sin betydning. Storbritannias eventuelle utgang av EU burde ha gjort de lettere for videre europeisk integrasjon og dannelsen av en egen europeisk forsvarsallianse, men faktum er fremdeles slik at Tyskland nøler med å ta på seg et større militært ansvar som følge av historisk erfaring under andre verdenskrig. Landet er fremdeles svært avhengig av gode transatlantiske forbindelser og amerikansk militærmakt. På den ene siden er det beundringsverdig at Tyskland ikke lenger er et militarisert samfunn. På den andre siden er det latterlig at hele det europeiske kontinentet er maktesløs i å forsvare seg selv mot et Russland hvis militærmakt er mye svakere i forhold til Sovjetunionens. Det er tåpelig at Europa er fremdeles avhengig av USA når kontinentet har alt som trengs for å forsvare seg selv mot alle mulige trusler. Det er på tide for Europa å ta seg sammen. Hvor mye til vil kontinentet tåle å være USAs underordnete partner som ikke klarer å si nei og stå samlet imot amerikanske sanksjoner? Den eneste måten Europa kan gjenvinne respekt og annerkjennelse som et selvstendig maktsentrum er å omdanne EU til De forente europeiske stater.
Mindre nasjonal autonomi
Et åpenbart problem vil være tap av nasjonal autonomi. I dette tilfellet ville hver stat miste kontroll over sin egen utenrikspolitikk. Selvsagt ville dette bli møtt med store protester fra et så stolt land som Frankrike. Protestene ville også komme fra tidligere øst-blokk land som nylig hadde gjenvunnet sin selvstendighet. Polen ville lede protesten mot det som landet ville oppfatte som en ’resovjetisering’ av Europa; det vil si at europeisk integrasjon er bare en annen form av tidligere sovjetisk imperialisme som undertrykte de enkelte staters selvstendighet. Men er nasjonal autonomi virkelig et gyldig argument? EU har vært et vellykket fredsprosjekt; et forent Europa ville bare forsterke freden på kontinentet. Selvsagt vil enkelte land vite hva som er best for deres egne nasjonale interesser, men dette burde ikke stå i veien for en samlet europeisk utenrikspolitikk og et samlet Europa.
Europa burde samle seg og føre en ’Europa først’ politikk. USA kommer etterpå
Tvert imot, et samlet Europa med hele kontinentets ressurser ville være bedre i stand til å svare på amerikanske sanksjoner. Man ville opplevd større suksess samlet enn dersom hvert enkelt land skulle forhandle med USA. Euroen kunne promoteres som mulig konkurrent til dollaren som verdensvaluta. Dette vill gjøre Europa mindre sårbart for amerikanske sanksjoner dersom man handlet med, for eksempel, Iran i Euro og ikke dollar. Et samlet Europa med sin egen forsvarsallianse ville bedre hjelpe Norge i å forsvare seg selv fra Russland ved å redusere den skadelige avhengigheten av NATO og det amerikanske militæret. Europa må innse at NATO ble dannet først og fremst for å ivareta amerikanske interesser. Kun Europa vet hva som er i Europas interesse og hvordan disse skal ivaretas.
Europa først, USA deretter
Selv om det er viktig å stå sammen med USA mot Russland, må Europa innse at dersom krig ville bryte ut, ville det europeiske kontinentet være det første som ble utsatt. USA ville derimot slippe billig unna, noe som gjør at Washington kan uten frykt presse sine ’allierte’ mot en mer konfronterende linje med Russland. Er mulig krig med Russland virkelig i Europas interesse? Er USA virkelig en alliert Europa kan stole blindt på når dets sikkerhets interesser står i fare? Meningen er ikke å kutte alle transatlantiske bånd som har bevart den lange freden i Europa under Den kalde krigen. Meningen er at Europa må lære å stole mer på seg selv og prioritere sine egne interesser. EU er blitt en viktig økonomisk konkurrent med USA, og det kan ikke utelukkes at USA ville risikere krig mellom Europa og Russland for å svekke EUs økonomi og dermed beholde USAs stilling som supermakt. Dette var tilfellet under andre verdens krig da Europa kriget mot Sovjetunionen og begge var kraftig svekket økonomisk, mens USA ble supermakt i bakgrunnen. Selv om en slik scenario kan fremstå som ytterst usannsynlig og helt latterlig for noen, er det ikke utenfor fornuftens grenser at USA ville vurdere å utsette Europa for fare dersom det ville tjene USAs interesser. Derfor burde Europa samle seg og føre en ’Europa først’ politikk. USA kommer etterpå.
