Tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n er «Narrativ», og hvem er vel bedre å intervjue om dette temaet enn en forfatter? Sunniva Vagstad har mastergrad i russisk, er ingeniør i undervannsteknologi, og er deltidsstudent i programmering ved Universitetet i Oslo. Denne våren slapp hun debutromanen sin «Fritt fall», som handler om filosofistudenten Elise som brått mister stesøsteren sin i en basehoppulykke før hun selv blir forført av ekstremsportmiljøet. I høst kom barneboka «Det brenner», en spenningsbok for barn om vennskap, kjærlighet, og klimaendringer. På Café Sør treffer jeg henne en regnfull søndag for en prat om hennes forfatterskap og skriveprosess.
tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk Bachelor
Foto: Jan Tore Eriksen
– Debutromanen din «Fritt fall» handler om ekstremsportmiljøet på Voss, et miljø du selv har vært veldig aktiv i. Hva var det ved det miljøet og de opplevelsene som gjorde at du ville skrive en roman om det?
Det var et veldig spesielt sted for meg. Jeg er en person som kan bure meg inne veldig lenge, sitte og lese og analysere, og holde på med sånne nerdeting, så et sånt type miljø var veldig eksotisk for meg. Ekstremsport var noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kunne gjøre, så derfor ville jeg skrive om hvorfor jeg gjorde det likevel. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg fordi jeg følte på en så enorm mestringsfølelse i forhold til andre ting jeg har mestret i livet mitt. Det var ekstra gøy å få det til fordi det føltes som noe jeg ikke hadde naturlig anlegg for i det hele tatt. Jeg begynte da jeg var atten eller nitten år gammel, og jeg husker at jeg kunne gå rundt og være rusa på den opplevelsen hele tiden. Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen! Det ble et slags skjold mot andre bekymringer.
Videre utdyper hun at alderen hennes da hun begynte med fallskjermhopp også kan ha vært en avgjørende faktor i hvorfor det ble så sterkt:
Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor det inspirerte skrivingen, for når man er atten-nitten så blir kanskje uansett hva man gjør ganske sterkt, så jeg vet ikke om det hadde blitt det samme om jeg hadde begynt med det nå. Uansett ble fallskjermhoppmiljøet på Voss et veldig spesielt sted for meg. Og jeg har lært at det å skrive bok er et prosjekt som tar veldig lang tid, og da tror jeg det er lurt å velge et miljø man har lyst til å dukke ned i over lengre tid.
Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen!
– Hvordan jobber man for å forme et troverdig narrativ og troverdige karakterer?
Nei, gud om jeg hadde visst det! Mitt svar blir å skrive veldig mange utkast. Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien. Plutselig skjønner man at noe må motiveres to kapitler bak, og da må kanskje oppladningen til det igjen være annerledes. Det var noe jeg slet veldig med i starten, å få det til å virke troverdig nok til at leseren «kjøper det».
Det blir tydelig at nøkkelordet i Sunniva sin skriveprosess er «utkast», og hun forteller at noe av det viktigste hun lærte av å skrive debutromanen sin var at førsteutkastet egentlig ikke er så farlig:
Det hjelper veldig for meg å vite at jeg ikke trenger å ta førsteutkast så høytidelig, for jeg vet at det skal bli skrevet om mange ganger. Når man kommer til slutten må man uansett endre mye i begynnelsen for at det skal henge sammen. Det hjelper å vite at det første jeg skriver ned bare skal holde av plassen for noe bedre som kommer når jeg vet mer om hva teksten egentlig skal dreie seg om. Etterhvert blir man veldig takknemlig for kritikk- det er jo gull verdt. Før bokprosjektet hadde jeg for det meste skrevet skolestiler, og da var jeg vant til å være flink nok til at kritikken kanskje ikke var så kritisk. Men å gå fra den typen kritikk til kritikken jeg får på det jeg skriver nå, som kan være ganske brutal, var et sprang.
I tillegg til å handle om hovedkarakterens sorg over stesøsterens død og selvoppdagelse gjennom fallskjermhoppmiljøet, så er «Fritt fall» også en slags krim – uten å være en stereotypisk krimroman. Sunniva forteller at det skjedde mange strukturelle endringer i «Fritt fall» fra hun begynte å skrive til boka ble utgitt:
Det var ikke meningen at det skulle være krim. Det startet som en kronologisk historie om to jenter som møtes på fallskjermkurs og blir venner, også dør den ene til slutt fordi hun tøyer grensene for langt. Tilbakemeldingen jeg fikk på det første manuset var at det var veldig interessant, men at historien manglet litt retning og driv. Jeg syns selv krim er veldig gøy. En sommer hvor jeg leste igjen mye Agatha Christie som jeg husket fra barndommen tenkte jeg at det hadde vært gøy å bygge opp boka mi på en lignende måte. Hvis dødsfallet skjer i starten for eksempel, så oppstår jo et spørsmål som må besvares, og da er det kanskje lettere å få et driv i teksten.
Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien.
Sunnivas andre bok «Det brenner», skrevet sammen med Dominic Munton, skiller seg fra «Fritt fall» på mange måter; mens «Fritt fall» har unge voksne som målgruppe er «Det brenner» rettet mot barn. Å jobbe med historiefortelling rettet mot barn var i følge Sunniva lærerikt:
– Hva er de største forskjellene i å jobbe med historiefortelling rettet mot voksne kontra historiefortelling rettet mot barn?
Jeg syns jo ideelt sett at voksenlitteraturen skal være spennende og ha et driv, men barnelitteraturen spesielt må være veldig spennende fordi man må hekte leseren fra første side. Også var det god lærdom i å skrive for barn, for da skriver man spesifikt mot en målgruppe, mens i «Fritt fall» og andre «voksenprosjekter» skriver jeg litt for meg selv, enten det er Sunniva på 20, Sunniva på 25, eller Sunniva nå. Det kan godt hende jeg skrev «Det brenner» for Sunniva på 12, men jeg husker ikke like mye av henne. Det føles kanskje litt mer som en profesjonell tilnærming til det, hvor man fokuserer mye på målgruppen, kanskje litt på bekostning av hva man ville likt som voksen leser.
– Må man skrive tydeligere og ha det klarere for seg hva man vil formidle?
Ja, og det brukte vi mye tid på. Den aller siste tilbakemeldingen vi fikk var at historien var på plass, men at språket måtte bli mer rettet mot barn. Et typisk eksempel er at setninger som «han våknet med en uklar følelse» måtte gjøres om til «det var noe rart». Man må være ganske tett på perspektivet og få det til å bli ganske intenst.
– Helt til slutt: hva var skumlest av første fallskjermhopp og første bokslipp, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes?
Ja, det kan absolutt sammenlignes! Jeg tror kanskje det er skumlere å gi ut bok. Fallskjermhopp er skummelt der og da, men etter noen minutter så lander du og vet at du har overlevd. Bokslippet er skummelt når boka kommer ut, det er skummelt senere når det kommer anmeldelser, og det er fortsatt skummelt fordi det er folk som leser den og har en mening om den. Det skumleste ved bokslipp er kanskje om folk slutter å lese den. Men det er jo gøy å gjøre skumle ting! ■
