Stikkord: Historie

Okkupert historie: Den palestinske nasjonalismens opphav

  By ,

Tekst: Sindre Scavenius, bachelor i historie og bachelor i Midtøstenstudier med arabisk Når oppsto den palestinske identiteten? Temaet er svært omdiskutert, og israelsk omskriving av historien bidrar kontinuerlig til å undergrave palestinernes virkelige historiske tilhørighet. Israel bruker det som en gjennomgående politikk at det aldri eksisterte noe Palestina, og før … Les mer

Kafirstaten

  By ,

Francis Moskvil, samfunnsøkonomi bachelorgrad  I et lite hjørne av verden, i de dype dalene i Hindukush, fikk Kafirene leve og utvikle seg i tusenvis av år.  «We’re no little men, so we’re going away to be kings. Kings of Kafiristan» sa en ung, eller rettere sagt yngre, Michael Caine i … Les mer

Kanonbåter og telegraflinjer: Hvorfor ble Japan moderne, og ikke Kina?

  By ,

Erlend Magnussen Fleisje, MPhil i samfunnsøkonomi  Kontakt med vestlige land ble mangesteds en blandet fornøyelse. Japan og Kina unngikk omfattende kontakt i det lengste, men på midten av 1800-tallet gjorde europeisk hunger for ressurser, handel og herredømme, kombinert med ny teknologi at makthaverne i Kina og Japan ikke lenger kunne … Les mer

AUSTROFASCISME

  By ,

Tekst: Francis Moskvil Hvor langt er man villig til å gå for å bevare fedrelandets selvstendighet? Den østerrikskediktatoren Engelbert Dollfuss ga opp demokrati, moral og selv sitt eget liv. Etter Napoleons fall ved Waterloo tjente Europa seg rike på et snaut århundre med relativ stabilitet. Dette var et resultat av … Les mer

En kaffe med Sunniva Vagstad

Quote

  By , ,

Tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n er «Narrativ», og hvem er vel bedre å intervjue om dette temaet enn en forfatter? Sunniva Vagstad har mastergrad i russisk, er ingeniør i undervannsteknologi, og er deltidsstudent i programmering ved Universitetet i Oslo. Denne våren slapp hun debutromanen sin «Fritt fall», som handler om filosofistudenten Elise som brått mister stesøsteren sin i en basehoppulykke før hun selv blir forført av ekstremsportmiljøet. I høst kom barneboka «Det brenner», en spenningsbok for barn om vennskap, kjærlighet, og klimaendringer. På Café Sør treffer jeg henne en regnfull søndag for en prat om hennes forfatterskap og skriveprosess. 

tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk Bachelor 
Foto: Jan Tore Eriksen 

– Debutromanen din «Fritt fall» handler om ekstremsportmiljøet på Voss, et miljø du selv har vært veldig aktiv i. Hva var det ved det miljøet og de opplevelsene som gjorde at du ville skrive en roman om det? 

Det var et veldig spesielt sted for meg. Jeg er en person som kan bure meg inne veldig lenge, sitte og lese og analysere, og holde på med sånne nerdeting, så et sånt type miljø var veldig eksotisk for meg. Ekstremsport var noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kunne gjøre, så derfor ville jeg skrive om hvorfor jeg gjorde det likevel. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg fordi jeg følte på en så enorm mestringsfølelse i forhold til andre ting jeg har mestret i livet mitt. Det var ekstra gøy å få det til fordi det føltes som noe jeg ikke hadde naturlig anlegg for i det hele tatt. Jeg begynte da jeg var atten eller nitten år gammel, og jeg husker at jeg kunne gå rundt og være rusa på den opplevelsen hele tiden. Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen! Det ble et slags skjold mot andre bekymringer. 

Videre utdyper hun at alderen hennes da hun begynte med fallskjermhopp også kan ha vært en avgjørende faktor i hvorfor det ble så sterkt: 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor det inspirerte skrivingen, for når man er atten-nitten så blir kanskje uansett hva man gjør ganske sterkt, så jeg vet ikke om det hadde blitt det samme om jeg hadde begynt med det nå. Uansett ble fallskjermhoppmiljøet på Voss et veldig spesielt sted for meg. Og jeg har lært at det å skrive bok er et prosjekt som tar veldig lang tid, og da tror jeg det er lurt å velge et miljø man har lyst til å dukke ned i over lengre tid. 

Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen!

– Hvordan jobber man for å forme et troverdig narrativ og troverdige karakterer? 

Nei, gud om jeg hadde visst det! Mitt svar blir å skrive veldig mange utkast. Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien. Plutselig skjønner man at noe må motiveres to kapitler bak, og da må kanskje oppladningen til det igjen være annerledes. Det var noe jeg slet veldig med i starten, å få det til å virke troverdig nok til at leseren «kjøper det». 

Det blir tydelig at nøkkelordet i Sunniva sin skriveprosess er «utkast», og hun forteller at noe av det viktigste hun lærte av å skrive debutromanen sin var at førsteutkastet egentlig ikke er så farlig: 

Det hjelper veldig for meg å vite at jeg ikke trenger å ta førsteutkast så høytidelig, for jeg vet at det skal bli skrevet om mange ganger. Når man kommer til slutten må man uansett endre mye i begynnelsen for at det skal henge sammen. Det hjelper å vite at det første jeg skriver ned bare skal holde av plassen for noe bedre som kommer når jeg vet mer om hva teksten egentlig skal dreie seg om. Etterhvert blir man veldig takknemlig for kritikk- det er jo gull verdt. Før bokprosjektet hadde jeg for det meste skrevet skolestiler, og da var jeg vant til å være flink nok til at kritikken kanskje ikke var så kritisk. Men å gå fra den typen kritikk til kritikken jeg får på det jeg skriver nå, som kan være ganske brutal, var et sprang. 

I tillegg til å handle om hovedkarakterens sorg over stesøsterens død og selvoppdagelse gjennom fallskjermhoppmiljøet, så er «Fritt fall» også en slags krim – uten å være en stereotypisk krimroman. Sunniva forteller at det skjedde mange strukturelle endringer i «Fritt fall» fra hun begynte å skrive til boka ble utgitt: 

Det var ikke meningen at det skulle være krim. Det startet som en kronologisk historie om to jenter som møtes på fallskjermkurs og blir venner, også dør den ene til slutt fordi hun tøyer grensene for langt. Tilbakemeldingen jeg fikk på det første manuset var at det var veldig interessant, men at historien manglet litt retning og driv. Jeg syns selv krim er veldig gøy. En sommer hvor jeg leste igjen mye Agatha Christie som jeg husket fra barndommen tenkte jeg at det hadde vært gøy å bygge opp boka mi på en lignende måte. Hvis dødsfallet skjer i starten for eksempel, så oppstår jo et spørsmål som må besvares, og da er det kanskje lettere å få et driv i teksten. 

Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien.

Sunnivas andre bok «Det brenner», skrevet sammen med Dominic Munton, skiller seg fra «Fritt fall» på mange måter; mens «Fritt fall» har unge voksne som målgruppe er «Det brenner» rettet mot barn. Å jobbe med historiefortelling rettet mot barn var i følge Sunniva lærerikt: 

– Hva er de største forskjellene i å jobbe med historiefortelling rettet mot voksne kontra historiefortelling rettet mot barn? 

Jeg syns jo ideelt sett at voksenlitteraturen skal være spennende og ha et driv, men barnelitteraturen spesielt må være veldig spennende fordi man må hekte leseren fra første side. Også var det god lærdom i å skrive for barn, for da skriver man spesifikt mot en målgruppe, mens i «Fritt fall» og andre «voksenprosjekter» skriver jeg litt for meg selv, enten det er Sunniva på 20, Sunniva på 25, eller Sunniva nå. Det kan godt hende jeg skrev «Det brenner» for Sunniva på 12, men jeg husker ikke like mye av henne. Det føles kanskje litt mer som en profesjonell tilnærming til det, hvor man fokuserer mye på målgruppen, kanskje litt på bekostning av hva man ville likt som voksen leser. 

– Må man skrive tydeligere og ha det klarere for seg hva man vil formidle? 

Ja, og det brukte vi mye tid på. Den aller siste tilbakemeldingen vi fikk var at historien var på plass, men at språket måtte bli mer rettet mot barn. Et typisk eksempel er at setninger som «han våknet med en uklar følelse» måtte gjøres om til «det var noe rart». Man må være ganske tett på perspektivet og få det til å bli ganske intenst. 

– Helt til slutt: hva var skumlest av første fallskjermhopp og første bokslipp, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes? 

Ja, det kan absolutt sammenlignes! Jeg tror kanskje det er skumlere å gi ut bok. Fallskjermhopp er skummelt der og da, men etter noen minutter så lander du og vet at du har overlevd. Bokslippet er skummelt når boka kommer ut, det er skummelt senere når det kommer anmeldelser, og det er fortsatt skummelt fordi det er folk som leser den og har en mening om den. Det skumleste ved bokslipp er kanskje om folk slutter å lese den. Men det er jo gøy å gjøre skumle ting! ■ 

«Krigen» om minnet fra krigen

  By ,

2020 markerer både 80-årsjubileumet for begynnelsen av 2.verdenskrig og 75-årsjubileumet for frigjørelsen. I den anledning arrangerer flere europeiske stater jubileumsmarkeringer til minne om krigen som endte i seier for de allierte. Hva de ønsker å minnes er imidlertid forskjellig og skaper, interessant nok, grobunn for konflikt.  Tekst: Elise Agdestein, Internasjonale … Les mer

Det tøffeste folket på jord

Quote

  By ,

Om det er en ting jeg har lært av å være norsk, så er det hvor utrolig tøffe og modige vi nordmenn er og alltid har vært. 

Tekst: Henrik Berger, Historie 

Norge, fedrelandet, 17-mai, fjord og dal, de høye tinder, home of giants. Ja, dette fantastiske, raggete, tøffe landet hvor fred og demokrati blander seg i de forfrosne vinder og blåser liv i de patriotiske sjeler over det ganske land. Kjakan, Nansen, Gerhardsen, Heyerdal; hvilket land som kan fostre slike sjeler. 

Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus. Nei! For er du nordmann, er du tøff. Vi stammer jo fra selve erketøffingene. Vikingene. De er kjent og beundret verden over. Fra Vikings til Hårek den hardbalne. Vår gamle gud Tor med hammeren har til og med gått hen og blitt super-duper-helt i Marvel-universet. Nå trur jeg jaggu det er et flunka nytt videospill ute om oss vikinger også. Det er enda godt for verden at de holder legendene i live, så vi slipper å nok en gang dra ut i verden og vise dem hvem som er sjefen! For det er der vi nordmenn har det. Vi kan være myke utenpå – for vi vet av vår historie at vi er knallharde inni. 

«Ja i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull.»

For helt siden en skjeggete hurv med bønder satte horn på lua, kvesset øksa og dro til England for å sette seg i respekt, har det vært mot i brøstet, vett i panne, stål i både her og der. Ja, i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør, og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull. Da ble det nok vikingfest skal du tro med fyll og slåssing og det som bedre er. Enden på visa var det heller ikke. De røvet i øst og de røvet i vest, og heifaderi også videre. Og de fostret store konger og helter, det vet vi alle. Det finnes vel ikke en nordmann med respekt for seg selv som ikke kan dem alle på rams. Jeg har selv stålkontroll på hele den norske kongslinjen, og trenger ikke engang rådføre meg med leksikon: Harald hårfarge, Eirik Blodøks, Snorre Sprett, Sigurd Jorsalfare, Olav den heldige, Sturlav Brønnpisser og Einar Blyant-spisser med mange flere – listen er lang, men jeg kan dem alle, tro du meg. Og om du ikke lar deg fascinere av hvordan den ene tok livet av den andre fordi broren hans var konge, men sønnen var egentlig først i arverekken så de inviterte en svensk konge til å ta livet av en dansk konge som var alliert med en vestfolding som tidligere skulle ha vært konge men ikke ble det fordi han allerede hadde daua under slaget ved kransekaka og at det var sånn det gikk til at Ragnar Flatlus samlet riket til ett – nei, da vet jeg ikke hvor norsk du kan kalle deg, for dette er historien vår skal du vite. 

«Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen.» 

Denne herlige perioden med tokt, vold og røverier hvor vi har så mye stolthet å finne, endte omsider. Etter en 200-års tid bestemte vi oss for at nå hadde vi bevist det som bevises måtte, og slo oss til ro med å krangle med naboene våre. Vikinghjelmen og fluesoppen ble lagt på hylla, og en ny tid var kommen. Når vi var sikre på at også våre kjære naboer hadde skjønt hvem de hadde med å gjøre, lot vi dem tro at de bestemte over oss i en fire-fem hundre års tid. For vi er ikke bare tøffe, vi er generøse, det har vi alltid vært. 

Da vi omsider var lei av å la våre naboer ta på seg drittjobben med å styre landet, satte vi øynene stygt i svenskene og vant vår selvstendighet. I 1905 vaiet det norske flagget pent i vinden mens furuer kvitret værbitt over vannet. Det ble i det hele tatt litt for skjønt og bedagelig. Det var på tide å sprenge noen grenser og kjekke seg litt. Vi kunne selvsagt ha tatt for oss av eksotiske kolonier og dominert på den måten, men strandlivet er for slapt for oss barskinger. Vi trengte nok noe som bød på litt større utfordringer – en hvilken som helst nasjon kunne vel opprette store jålete imperier. Hadde det funnes noe mer ekstremt sted på denne kloden, ville vi nok dratt dit – men vi lot det duge med det verste vi fant: Nord- og Sydpolen, selve ytterpunktene av vår verden. Igjen var norske skip med skjeggete karer på tokt. To karer ved navn Amundsen og Nansen fikk æren av å seile under det norske flagget. Den ene dro nord, den andre sør. Vi skulle være først dit ingen andre hadde dristet seg til å ferde. Selvsagt var vi først på plass. Andre hadde nemlig prøvd å komme oss i forkjøpet, men det gikk som det gjerne går når man legger seg ut med en nordmann: du blir ledd av fordi du fryser på fingrene og ikke kan smøre ski. 

Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke “best of” levestandard lister

Vips, så strakte det norske rike seg fra pol til pol, og det utgjør jo faktisk hele verden. Så igjen slang vi beina på våre laurbær og slappet godt av. Bortsett fra forbudsloven og internasjonale nedgangstider, var det gode tider. En skulle trodd at verden nå hadde fått med seg hva det norske folk var lagd av. Den gang ei. 

Med ett kom verden bankende på vår dør. Store mengder tyskere hadde bestemt seg for å ta turen. De kom ikke for å se Preikestolen og Trolltunga, men hadde med seg panservogn og bombefly. Dem trodde også dem kunne bygge båter, og tok med seg ei jolle ved navn Blücher: den gjorde vi kort prosess på. For det var tydelig fra starten at disse turistene ikke var vennlig innstilte. Vi lot oss ikke skremme, nær sagt alle mann slang børsa på skulderen og fløy til skogs. Kongen kom med et så rungende nei at det slo sprekker i grunnmuren på Riksdagen i Berlin. Med radiosendere på hvert et loft, kjellerne fulle av jødiske flyktninger og eplenikkerser stappet til bremmen med dynamitt jaget vi den tyske armé på dør. Slikt skapte vi nye helter som kunne måle seg med vikingene og oppdagerne våre. Vi ante nok allerede da at dette blir det god kino av, når en kar med et så tøft og filmvennlig navn som Max Manus sprengte den tyske flåten og et par atombombefabrikker på Telemark. Selv har jeg sett flere filmer om akkurat denne krigen og sitter igjen med et veldig godt inntrykk av den norske innsatsen. Det var enda godt at russerne og amerikanerne kom da de gjorde, ellers ville det nok ikke vært noe Tyskland igjen å snakke om etter at vi var ferdige med dem. Det er jaggu ikke rart at vi var ettertraktet da NATO skulle stables på beina. 

«Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus.»

Siden den gang har det vært nokså fredelig her til lands. Einar Gerhardsen bygde landet og plutselig skjøt det opp masse deilig olje av jorden. Kjapt ble det så flott å bo i Norge at man ikke kunne klage. Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke «best of»-levestandardlister. En skulle tro vi ble temmet av slikt, men neida; vikingånden lever, den. Birkebeinerne sykler fortsatt hit og dit, og når vi spenner et par ski på beina, blir det stadig ut i verden og hente hjem både gull, sølv og bronse. Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen; først til å gå mutters aleine, første venstrehendte som går aleine, første dyslektiker til å gå bakfull med truger og flosshatt over Grønnlandsisen. Oppdageren i oss er langt ifra borte. 

Som sagt; et land av kjemper. Nå har det kanskje vært en feiging her og en quisling der opp igjennom historien. Det er kanskje ikke alle som er like glade i å stå på ski eller gå holmgang. Selv må jeg innrømme at jeg aldri har vært på verken Nordpolen eller Sydpolen. Men om du er litt selektiv i historieforståelsen din og ljuger bittelittegrann til deg sjøl, må du være enig i at nordmenn er utrolig, kjempe, fantastisk tøffe hele tiden, og at vi i hvert fall ikke har noe vi prøver å kompensere for med enda en film om hvor flotte vi var under krigen, denne helgen-dyrkelsen av idrettsstjerner og eventyrere og disse forbaskede vikingreferansene overalt. VI ER TØFFE. ■ 

Når den tapende siden skriver historien

  By ,

«Historien blir skrevet av vinnerne» er et kjent begrep. Hvordan klarte da den tapende siden av den amerikanske borgerkrigen, som kjempet for retten til å holde andre mennesker som slaver, å bli en regional stolthet?  Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap  Fremhevet bilde: J. Stephen Conn. Konføderalt monument oppført i 1909 utenfor … Les mer

Rasisme i Norge – et blikk på en dårlig fortalt historie

  By , ,

Er rasisme et problem i Norge? Svaret er ja, og i denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor. Tekst: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie Illustrasjon: Gina Gylver BLM, Covid-19 og SIAN Det siste året har Black Lives Matter-bevegelsen i USA og en del andre land ført til at det stadig legges ut kommentarer … Les mer

Die Wende

Quote

  By ,

The fall of the Berlin Wall on the 9th November 1989 marked the downfall of the East German dictatorship. This article focuses on how a small but crucial misunderstanding between two politicians drastically accelerated the events of that day.

tekst & illustrasjon: Elisaveta Dombrovski, Geoscience PhD
Die Wende – A Turning Point for Germany

If you take this edition’s theme and translate it into German,you end up with something like ‘Wendepunkt’ or shorter ‘Wende’. However, for Germans,the term “die Wende” refers to a very specific period in time, from May 1989 until March 1990, which was marked by growing political upheaval within East Germany. This up heaval eventually led to the reunification of Germany. The Berlin Wall fell on the night of the 9th November, caused in part by massive protests in front of the closed border gates. Not only were these protests the beginning of a new era of freedom for the East German population, but they also marked the unofficial ending of East Germany as its own country. 

Miraculously, the protests occurred almost without violence or force from either the protesters or the governmental forces. This is especially remarkable considering that the Ministry of State Safety, commonly referred to as ‘Stasi’, was well known for shooting down fugitives and torturing people whose ideology was suspect. In this article, I want to give an insight into the circumstances that led to the peaceful revolution of 1989 and into how a simple miscommunication within the ruling party had far-reaching consequences.

A Short Roundup of German History 

After the defeat of Germany in 1945 at the end of World War II, the country was divided by the Allies into four separate zones: three capitalist zones led by the USA, Great Britain and France, and one socialist zone led by the USSR. Due to growing economic disparity and the emergence of a cold war between the occupying powers, Germany was officially split into two countries in 1949: West Germany or, the ‘Federal Republic of Germany’ (BRD), and East Germany, or the ‘German Democratic Republic’ (DDR). 

The ideologies of the two new countries were not the only thing that divided them. In the 1950s, West Germany experienced a surprisingly fast economic recovery, which led to a new self-confidence within the country. Dailylife within the BRD was very much oriented towards American culture, which was also reflected in traditional gender roles. In contrast, economic growth in the DDR was much slower and standards of living remained low. For instance, the variety of groceries available in the DDR was limited to what grew or was produced in the Soviet Union. Also, all major purchases in the DDR, such as cars, had to be approved by the government which could take many years. Despite this, the educational system in East Germany was well-established for both men and women, especially within the technical field, making East Germanshighly sought after employees on the rising Western industrialmarket.

Berlin was the capital of both countries and was therefore also partitioned into east and west. However, due to its geographical location,West Berlin formed an exclusive enclave within East German territory and therefore served as a window for East Germans on to the Western lifestyle. As a result, many East German citizens thought about leaving their country, which the “Sozialistische Einheitspartei Deutschlands” party (SED) tried to prevent by establishing a five kilometre-wide prohibited area with automatic guns along all western borders. Finally, under the guise of protecting the East German citizens from ‘fascist-western-influence’, the infamous Berlin Wall was built in 1961.

The 9th November 1989

The year 1989, which ironically also happened to be the 40th anniversary of the founding of the DDR, was characterized by significant dissatisfaction within the East German population. Many citizens were fed up with continuous electoral fraud committed by the leading party SED, the omnipresent monitoring of the population by the government, and especially by the feeling of being trapped in their own country. As a result, many fled through third-countries, such as Hungary or the Czech Republic. Nowadays, it seems hard to believe that for several weeks German refugees were living in tents on the hopelessly overcrowded property of the German embassy in Prague. Internationally, these events cast a negative light on the ‘seemingly-perfect’ socialist state of the DDR and resulted in considerable pressure on the government to reform travel policy.

“Many Germans still describe the night of the 9th November 1989 as one of the happiest moments of their lives”

10.00

A governmental subcommission headed by Gehard Lauter, head of the Department of Passports and Registrations, was assigned to create a new travel policy. The new policy made it legal for anyone with a passport and visa to leave the country. Those wishing to leave were no longer required to explain their departure, but the application process could still take several months. However, those who left the DDR would not be allowed to return. The policy was designed to give other countries the impression that the DDR was more liberal than it was. In reality, the government knew that it would only have a small effect, as most East German citizens had well-established lives which they were unwilling to desert. For the majority of citizens who wished only to travel temporarily, the law was useless.

Concerned about a potentially negative reception of the new policy, Lauter and the others on the subcommission decided to completely discard the ‘no return’ condition from the text, despite lacking the authority to make such major changes. The policy was supposed to be released to the public during a press conference scheduled on the next day and come into force one day after that, which would have given that Lauter had enough time to seek approval for the new policy. Little did he know, his suggestions would contribute to the fall of the DDR only hours later.

16.00

Egon Krenz, leader of the DDR, and several other government representetives assembled prior to a scheduled press conference. Although the new travel policy was discussed, its recent modification and potential impacts were not raised at this meeting.17:30 Günter Schabowski, the top DDR spokesman, joined the meeting just before its end. Hewas provided with documents that he was supposed to present to the media a couple of minutes later. In amongst these documents was the modified, and unapproved new travel policy that Lauter and his subcommission had altered only hours earlier.

18.00

The press conference was well-attended by both national and international media representatives, impatiently awaiting news of the new travel policy. Over the past few days, the DDR had gone from a country where people were afraid to share their opinions in public, to a country experiencing demonstrations with well over a million participants. It was clear that major political changes were required if the state were to survive. However, Schabowski did not mention travel policy at all during the hour-long press conference. It was only in the subsequent round of questioning, when an Italian journalist asked specifically for news regarding the travel situation, that Schabowski remembered the document that he had received earlier, a document that Schabowski himself had still not read.

18.45

After searching for the document for several uncomfortable minutes, Schabowski started reading out loud the information that was written on it. When the journalists asked when the new policy would come into effect, Schabowski, not aware of the unapproved status of the document, announced that the policy was now in effect. He left the press in a state of disbeliefand massive confusion. Meanwhile, Gerhard Lauterwas on the phone to the Minister of Justice, discussing the rephrasingof the new policy. He was absolutely unaware that the law was being released to the international press at that very moment. Suspecting no further political activity until the next day, he spent the rest of the evening at the theatre. Unsurprisingly, the news of the new policy revealed at the press conference,‘Free travel for everyone -The Wall is down!’,was immediately broadcasted in both the DDR and the BRD, and internationally. Many of the leading politicians concerned, including the Soviet Union minister in Berlin, only learned about the new policy the daily news.

It took only twenty minutes for the first East German citizens to show up at the border gates, expecting to finally be able to visit West Berlin. The border control officers however, who had not received any updated instructions, refused to open the gate for anyone not in possession of an official visa. Within a couple of hours, several thousand EastGermans had made their way to the gates and were demanding passage with growing impatience. Meanwhile, the completely overstrained border control officers desperately sought orders from higher authorities, only to find that their superiors were unaware of the events of the last few hours, and therefore failed to understand the gravity of the situation.

21.30

The border control officers received instructions to allow five hundred of the loudest troublemakers pass. However, they had no intention to allow these individuals to travel freely. The first East German travellers were to have their passports stamped, but denied entry should they attempt to reenter the country. This was an attempt to simultaneously deescalate the situation and to get rid of troublemakers. It is important to be aware that, as these events occurred at night, many of the ‘lucky’ first travellers had children and other family members sleeping at home back in the DDR. If the East German officials had had their way, they would most likely have never seen their loved ones ever again.

Meanwhile, on the other side of the wall, West German citizens gathered in front of the gates to welcome the new arrivals. Many bars offered free drinks to everybody with an East German passport, as well as free public transportation to facilitate sightseeing. To the surprise of the West Berliners, the majorityof East Berliners still were not able to cross the border, despite media reports that the gates were open. In a show of solidarity with the East Berliers, some students from West Berlin climbed the wall and added their voices to the protests in the east. In contrast to the increasingly volatile atmosphere on the eastern side, the atmosphere on the western side was festive, with people drinking champagne and sharing food. Both East and West Berliners began to try and break through the border. Luckily, the outnumbered border officers understood that violence had to be prevented at all costs. Even a single shot fired could have led to a tragedy of immense proportions.

22.30

Caving under pressure from the protesters, the first DDR gate opened completely and gave up attempting to stamp passports. Other gates soon followed and the fate of the Berlin Wall was sealed. Gerhard Lauteronly learned that the Wall had fallen after he finally came home from the theatre.

30 Years on German Union: The Situation Today

This year on the 3rd October 2020, Germany celebrates the 30th anniversary of the official German reunification. Compared to other countries, Germany’s national day is strikingly recent, well within the living memory of many citizens still alive today. Many Germans still describe the night of the 9thNovember 1989 as one of the happiest moments of theirlives. This is readily understandable if one watches one of the innumerable video recordings made by both press and private persons at thattime. These recordings show people crying and hugging each other, people dancing and celebrating the beginning of a new era under the Brandenburg Gate, and people enjoying exploring their neighbouring country for the first time. Today, almost every German citizen who was alive and not too young back then, can tell you exactly where they were and what they were doing when they heard about the fall of the Berlin Wall.

“Many citizens were fed up with continuous electoral fraud committed by the leading party SED”

Even though Germany is now one country again, thirty years of division have left a clear mark on today’s society. A survey by the Bertelsmann foundation published on 7th September 2020 says that that there are still crucial differences between the former East and West. For instance, the German reunification was perceived as a radical change by most former East Germans, even more radical than the changes caused by the current global pandemic. In contrast, most former West Germans do not consider the changes that occurred due to reunificationas very drastic. This may be be due to a commonly-held feeling that reunification did not lead to the creation of a new country by uniting two cultures, but instead led to the takeover of East Germany by West Germany. As a result, many former East Germans claim that they still feel treated like second-class people that were ‘kindly adopted by the west’. Former East Germans also tend to believe that the reunification was caused by their peaceful, but powerful protest movement. Former West Germans on the other hand, believe that the unsustainable economic situation within the DDR was the main trigger for reunification. 

Some people argue that it was only a matter of time before the DDR regime collapsed, even without the infamous misunderstanding between Lauter and Schabowski. Unarguably though, their misunderstanding accelerated events in a way that could not have been foreseen by anyone at the time and that ultimately made the 9th November 1989 a truly unforgettable day.■

Fra minnested til underholdning med mørk turisme

  By , , , ,

Vi reiser mer enn noen gang før, og mange tar ikke lenger til takke med en chartertur til Granka. Denne trenden har ført til at den mørke turismen har fått et kraftig oppsving.   Selv om begrepet for de er fleste er ukjent, har dette fenomenet eksistert mye lenger enn … Les mer

Pristina, en by for fremtiden?

  By , , ,

Etter lange perioder med krig og konflikter har Kosovo omsider opparbeidet seg selvstendighet. Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår før staten kan kalle seg et ettertraktet turistmål, men i hovedstaden Pristinas gater kan man likevel skimte et snev av håp.   En turbulent historie  Pristina i dag er noe helt annet en for atten år siden da … Les mer

Norges fortrengte kolonihistorie

  By

Fraværet av en kolonial arv blir ofte brukt som forklaring for ulike aspekter ved det norske ”annerledeslandet”. Men hvor annerledes var Norge og nordmenn den gang verden ble dominert av kolonial handel og tankegang? Vi var høyst delaktige med begge deler, viser ny norsk forskning på området. Samfunnsviter’n dro til … Les mer