Turisme, xenofobiog en pandemi – en eksplosiv blanding som kan blåse av Sør-Europas sosioøkonomiske landskap
tekst: Guillermo Loaiza-Torres, Arkeologi bachelor
illustrasjon: Lotta Köhler
Sør-Europa har lenge vært et av de største turistmålene i verden og var tre av de femte mest besøkte landene i verden i 2018, ifølge «World Tourism Organization». Det reiser for eksempel hundretusenvis av skandinavere til «Syden» hvert år. Middelhavsland som Portugal, Spania, Frankrike, Italia og Hellas, har alle hundrevis av kilometer med hyggelige strender. Selv om sør-europeere ofte blir referert til som vennlige og åpne, er ikke alt bare en dans på roser. For de som bor i turistområder, kan denne industrien være både levebrødog ruin. Hvordan vil disse landene tilpasse seg den omveltende endringen i turisme som følge av pandemien SARS-COV-2, kjent som Covid-19? Hvilke utfordringer står de ovenfor nå og hvordan kan de løse dem? Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelskeparadiset som vi kjenner?
Verdensomspennende turisme har en pris å betale og befolkningen i Venezia har lidd av dette i flere tiår. Venetianere har sett byen sin synke på grunn av et overflod av cruiseskip som ved den italienske havnen, og har mobilisert seg i grupper mot masseturisme i noen år nå. Det samme kan observeres i Spania hvor demonstranter har mobilisert seg mot turister. Eksempelvis i 2017, da flere restauranter og yachter ble angrepet i byen Mallorca, av den anarkistisk og anti-turist-gruppen ARRAN. Den britiske avisen EXPRESS.CO.UK beskrev hendelsen som «shocking movement» gjennomført av «furious protesters». Nettavisen «Express» skrev at over 2.000 innbyggere (byen har bare 50.000 innbyggerne) demonstrertei 2017 mot turismen og benyttet bannere som «Vi skal ikke flytte bort» og «Venexodus».
Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelske paradiset som vi kjenner?
Byer i Spania har også opplevd hvordan masseturismen innføreren toll på deres historiske bysenter. Vil de lede innenturismebransjen, må de lide med overturisme, fylle-turisme, skade på offentlige og private eiendom. Følgelig fører dette til bekymring blant innbyggerne. Disse anti-turisme-gruppene har forsøkt innføring avskatte og avgifter for å begrense mengden turister, som blant annet hotellavgift. Andre antiturist initiativer inkluderer å begrense AirBnB-tilgjengeligheten og leiligheter for turister, ettersom de har stor innvirkning på det lokale boligmarkedet.
Turistnæringen som har utviklet seg i disse landene har midlertidig ignorert konsekvensene av masseturisme for å sikre økonomisk vekst. Dermed er tilgjengeligheten av jobber i disse regionene ofte usikre og sterkt avhengig av antallet turister de kan tiltrekke seg hvert år. Kombinasjonen av jobber med lav kvalitet, høyere priser enn landsgjennomsnittet, og økningen av den såkalte «fylle-turismen», er det perfekte drivstoff for en økonomisk omvelting som COVID-19 kan utløse.
Ettersom turismen har stoppet over hele Europa de siste seks månedene, som et resultatfor å bremse smittespredning, truer det økonomiske tilbakeslaget nå med å ødelegge økonomien i landene. Vil disse landene bestemme seg for å industrialisere turistparadisene som vi kjenner i dag, eller vil de ta sjansen og la den gå?
«Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid»
Ironisk nok, de landsdelene som en gang var fulle av turister og der anti-turisme-grupper begynte å blomstre, skriker de nå etter turisme og den inntekten som følger med. Disse antiturisme-gruppene er formert av en blandet del av befolkningen: både sektorer med høy inntekt og lav inntekt demonstrerer mot turisme. De som jobber utenfor turistnæringen og bor i de rikeste delene av byene lider ofte med forverringer forårsaket av fylle-turismen. Menneskene med lavere inntekter opplever også at varer og tjenester har skyhøye priser. I Spania er gruppene ofte integrert av anarkistiske og antikapitalistiske ungdommer, slik som ARRAN og CUP-gruppene.
Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid. Dette gjelder for eksempel land slik som Portugal, Spania, Italia og Hellas. Dette betyr nærmest at befolkningen vil gjenoppleve den økonomiske krisen som startet i 2008. De to tiårene kan være tapt dersom man ser det fra et økonomisk perspektiv. Det burde også stilles spørsmål om hvordan dette vil påvirke den yngste generasjonen.
I Spania jobber rundt 13% av befolkningen i turisme-næringenifølge «Tourism Satellite Account of Spain». Den spanske regjeringen anslår at arbeidsledigheten vil nå opp mot 20% innen utgangen av 2020. Med den allerede svake økonomien i landet, står Spania overfor en hardere lavkonjunktur enn den globale økonomiske krisen i 2008. Det populære ferielandet vil sannsynligvis trenge flere tiår på å forbedre økonomien.
Italia er også en av de mest populære turistattraksjonene i Europa, med dens evige by Roma, som står øverst på pallen av den mest besøkte byen i de romanske-land. Selv om de nordlige regionene i Italia er mer utviklet enn noen annen region i Spania og Hellas, stod fremdeles turismen for 13% av BNP i 2019. Turismebransjen sysselsatte også rundt 13% av Italias totale arbeidsplasser–ifølge OECD sin oversikt over turisme i Italia.
Imidlertid kan det mest dramatiske konsekvensene av koronaviruset skje i Hellas, hvor turismen utgjorde rundt 12% av landets totale arbeidsplasser i 2018 ifølge «Trade Economics» sin statistikk. Dette betyr med andre ord at nesten en femtedel av landets direkte bidrag til BNP avhenger av turistnæringen. Denne bransjen er en modell av en «invertert pyramide», der turismen står nederst og flere næringer levere eller avhenger av turismen. Totaltviser tall fra «Greekreporter» at det samlede bidraget var omtrent 44 % av BNP samme året.
Disse tre eksemplene illustrerer godt hvor dramatisk livet til millioner av europeere har vært de siste månedene. Imidlertid kan disse vanskelighetene bidra til en industrialiseringsprosess hvor turismen, frem til i dag har vært den ledende industrien. Å forandre det som har var en turistdrevet økonomi vil innebære ødeleggelsen av tusenvis av arbeidsplasser. I en situasjon der disse arbeidsplassene allerede er borte, virker ideen om å etterlate en sesongbasert industri mer attraktiv enn noen gang. Vil aversjonen mot masseturisme, som allerede har samlet seg ganske sterk, påvirke politikere og lede en ny bølge av industrialisering i Sør-Europa? Et spørsmål som også kan stilles, er hvordan man reise til Syden hvis det ikke lenger er et «Syden»?■