Når nyhetene ikke lenger er nye

Tekst og illustrasjoner: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap

Noen ganger kan det virke som at pandemien har satt verden på pause. Hverdagslivet er satt på vent, mens nyhetene presenterer daglige smittetall og ukentlige tiltak. I mellomtiden sitter nordmenn og venter på bedre tider.

Mens pandemien herjer, er det som om alt annet en viruset har stått stille det siste året. Nyhetssendingene er så godt som fulle av nyheter om koronavirusets herjinger, ja også folks liv er vel i stor grad preget av det. Mens folk har mistet sine jobber og blitt satt på hjemmekontor, innstilt fritidsaktiviteter og avlyst sosiale sammenkomster, har mengden fritid skutt i været. For mange har kanskje følelsen av meningsløshet truffet for fullt. Det er ikke så mye annet enn viruset som preger hverdagslivet og det globale nyhetsbildet for tiden.

De fleste er med all sannsynlighet lei av pandemien nå, lei av de repetitive nyhetene om nye tiltak, dramatiske smitteøkninger og avlyste avtaler. Fotballkamper, fulle konsertarenaer og kinosaler er byttet ut med TV-programmer uten live-publikum. Når man omtrent ikke kan slå på TVen eller gå inn på sosiale medier uten å bli minnet på pandemien, kan lysten til å logge av og melde seg ut av verden komme snikende på. Det er ikke lenger noen overraskelse hva som er dagens hovedsak i nyhetene. Ukentlig byr pandemihåndteringen på nye regler, anbefalinger på enten lokalt eller nasjonalt nivå.

For mange har kanskje følelsen av meningsløshet truffet for fullt

I løpet av 2020 holdt regjeringen 140 pressekonferanser knyttet til koronasituasjonen. I tillegg har Oslo, Bergen og andre kommuner holdt lokale pressekonferanser om tiltak rettet til sin befolkning. Totalt sett har nasjonale og lokale endringer i tiltak gjort det siste året til en berg- og dalbane av lettelser og innstramninger. Tiltakspakkene har resultert i et lappeteppe av tiltak som endres raskt, med store variasjoner mellom kommunene. Det hele kan være vanskelig å henge med på, dersom man ikke går aktivt inn for å få med seg de svært frekvente pressekonferansene eller lese nyhetsartikler om dem. Når regjeringen kaller inn til en ny pressekonferanse, kan det nesten regnes som et samfunnsansvar å få med seg hva som blir meddelt av nye regler og anbefalinger.

For noen har kombinasjonen av økt mengde fritid og stadig vekslende tiltak ført til at man i større grad enn før sjekker nyheter eller får inn nyhetsvarsler på mobilen. De inngripende tiltakene som er innført mot spredningen og relevansen de har for folks liv kan være en årsak til at man eksponerer seg selv for nyheter knyttet til coronaviruset. Folk er interesserte i å vite hva slags tiltak som gjelder dem, og hvor lenge de er nødt til å leve med dem før livssituasjonen endelig kan bli litt bedre. Mange har gjort det til en rutine å sjekke de daglige smittetallene, og den siste tiden antall vaksinerte, i håp om å skimte en mer normal hverdag i det fjerne. Kanskje har pandemihåndteringen blitt den største spenningsfaktoren i en tid der det meste av underholdningsverdi er satt på vent.

På den andre siden kan behovet for å bare melde seg ut av hele pandemien komme krypende etter et år med unntakstilstand. De aller fleste nyhetsplattformer har siden mars i fjor vært preget av Covid-19, og for mange er ikke nyhetene lenger verdt å se på fordi de ikke orker å høre mer om pandemien. Stadige budskap om at det ikke ser ut til å bli bedre på en stund, og nye tiltak som setter sterke begrensninger på hverdagen, er ikke det folk trenger når hverdagen allerede synes trist og grå. Stadige pressekonferanser, regelendringer og innstramminger, kan gjøre vondt verre for de som er lut lei hele pandemien. De inngripende tiltakene er krevende å forholde seg til, og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.

Gjennom media har regjeringsmedlemmer og helsemyndigheter holdt kommunikasjonen oppe under hele pandemien. FHI presenterer modeller for hvordan smitten kommer til å utvikle seg fremover, og sammen med Helsedirektoratet formidler de hva som kreves av be-folkningen for å til enhver tid holde smitten under kontroll. De norske helsemyndighetene har blitt møtt med høy grad av tillit, faktisk viser undersøkelser at opp mot 90% av befolkningen har hatt tillit til fagpersonene under pandemihåndteringen. Åpenhet og god kommunikasjon gjennom media er pekt på som en av hovedårsakene. Folk flest har sett seg villig til å følge med på hva som formidles av smitteverninfo underveis, og har i stor grad klart å henge med. Oppslutningen synes også å være god, selv om folk i stor grad begynner å bli lei.

Vil pandemien noen gang komme til en ende? Det hele kan virke endeløst, etter et år der smittesituasjon og tiltak bare blir verre hver gang man tror det vil bli bedre. Den ene smitte-bølgen topper den andre, og vaksinene har foreløpig ikke ført til en videre lettelse av tiltakene. I stedet har 2021 så langt rukket å by på 38 coronarelaterte pressekonferanser fra regjeringens side, og mye tider på at vi har flere slike pressekonferanser også foran oss. Inntil videre får vi bare følge med på de daglige smittetallene og vaksinestatistikken, og vente på pressekonfe-ransen som gir oss hverdagslivet tilbake. 

I forbindelse med utviklingen av denne artikkelen, ble det gjort en enkel spørreundersøkelse om hva folk synes om mediedekningen rundt pandemien. Dette er resultatene:

Covid-19 in Zimbabwe: a precautious state or an exploitative narrative?

April 18th 2020, marked forty years of independence in Zimbabwe. And on 17th May, whilst the streets of Norway played host to limited celebrations , the Zimbabwean capital Harare bore witness to military suppression and the state-sponsored destruction of private property.  Text: Selma Fastrup Lyngsø, International Development Bachelor  Photo credit: … Les mer

Turisme i Sør-Europa etter korona-tiden

Turisme, xenofobiog en pandemi – en eksplosiv blanding som kan blåse av Sør-Europas sosioøkonomiske landskap

tekst: Guillermo Loaiza-Torres, Arkeologi bachelor
illustrasjon: Lotta Köhler

Sør-Europa har lenge vært et av de største turistmålene i verden og var tre av de femte mest besøkte landene i verden i 2018, ifølge «World Tourism Organization». Det reiser for eksempel hundretusenvis av skandinavere til «Syden» hvert år. Middelhavsland som Portugal, Spania, Frankrike, Italia og Hellas, har alle hundrevis av kilometer med hyggelige strender. Selv om sør-europeere ofte blir referert til som vennlige og åpne, er ikke alt bare en dans på roser. For de som bor i turistområder, kan denne industrien være både levebrødog ruin. Hvordan vil disse landene tilpasse seg den omveltende endringen i turisme som følge av pandemien SARS-COV-2, kjent som Covid-19? Hvilke utfordringer står de ovenfor nå og hvordan kan de løse dem? Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelskeparadiset som vi kjenner?

Verdensomspennende turisme har en pris å betale og befolkningen i Venezia har lidd av dette i flere tiår. Venetianere har sett byen sin synke på grunn av et overflod av cruiseskip som ved den italienske havnen, og har mobilisert seg i grupper mot masseturisme i noen år nå. Det samme kan observeres i Spania hvor demonstranter har mobilisert seg mot turister. Eksempelvis i 2017, da flere restauranter og yachter ble angrepet i byen Mallorca, av den anarkistisk og anti-turist-gruppen ARRAN. Den britiske avisen EXPRESS.CO.UK beskrev hendelsen som «shocking movement» gjennomført av «furious protesters». Nettavisen «Express» skrev at over 2.000 innbyggere (byen har bare 50.000 innbyggerne) demonstrertei 2017 mot turismen og benyttet bannere som «Vi skal ikke flytte bort» og «Venexodus». 

Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelske paradiset som vi kjenner?

Byer i Spania har også opplevd hvordan masseturismen innføreren toll på deres historiske bysenter. Vil de lede innenturismebransjen, må de lide med overturisme, fylle-turisme, skade på offentlige og private eiendom. Følgelig fører dette til bekymring blant innbyggerne. Disse anti-turisme-gruppene har forsøkt innføring avskatte og avgifter for å begrense mengden turister, som blant annet hotellavgift. Andre antiturist initiativer inkluderer å begrense AirBnB-tilgjengeligheten og leiligheter for turister, ettersom de har stor innvirkning på det lokale boligmarkedet. 

Turistnæringen som har utviklet seg i disse landene har midlertidig ignorert konsekvensene av masseturisme for å sikre økonomisk vekst. Dermed er tilgjengeligheten av jobber i disse regionene ofte usikre og sterkt avhengig av antallet turister de kan tiltrekke seg hvert år. Kombinasjonen av jobber med lav kvalitet, høyere priser enn landsgjennomsnittet, og økningen av den såkalte «fylle-turismen», er det perfekte drivstoff for en økonomisk omvelting som COVID-19 kan utløse. 

Ettersom turismen har stoppet over hele Europa de siste seks månedene, som et resultatfor å bremse smittespredning, truer det økonomiske tilbakeslaget nå med å ødelegge økonomien i landene. Vil disse landene bestemme seg for å industrialisere turistparadisene som vi kjenner i dag, eller vil de ta sjansen og la den gå?

«Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid»

Ironisk nok, de landsdelene som en gang var fulle av turister og der anti-turisme-grupper begynte å blomstre, skriker de nå etter turisme og den inntekten som følger med. Disse antiturisme-gruppene er formert av en blandet del av befolkningen: både sektorer med høy inntekt og lav inntekt demonstrerer mot turisme. De som jobber utenfor turistnæringen og bor i de rikeste delene av byene lider ofte med forverringer forårsaket av fylle-turismen. Menneskene med lavere inntekter opplever også at varer og tjenester har skyhøye priser. I Spania er gruppene ofte integrert av anarkistiske og antikapitalistiske ungdommer, slik som ARRAN og CUP-gruppene.

Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid. Dette gjelder for eksempel land slik som Portugal, Spania, Italia og Hellas. Dette betyr nærmest at befolkningen vil gjenoppleve den økonomiske krisen som startet i 2008. De to tiårene kan være tapt dersom man ser det fra et økonomisk perspektiv. Det burde også stilles spørsmål om hvordan dette vil påvirke den yngste generasjonen. 

I Spania jobber rundt 13% av befolkningen i turisme-næringenifølge «Tourism Satellite Account of Spain». Den spanske regjeringen anslår at arbeidsledigheten vil nå opp mot 20% innen utgangen av 2020. Med den allerede svake økonomien i landet, står Spania overfor en hardere lavkonjunktur enn den globale økonomiske krisen i 2008. Det populære ferielandet vil sannsynligvis trenge flere tiår på å forbedre økonomien.

Italia er også en av de mest populære turistattraksjonene i Europa, med dens evige by Roma, som står øverst på pallen av den mest besøkte byen i de romanske-land. Selv om de nordlige regionene i Italia er mer utviklet enn noen annen region i Spania og Hellas, stod fremdeles turismen for 13% av BNP i 2019. Turismebransjen sysselsatte også rundt 13% av Italias totale arbeidsplasser–ifølge OECD sin oversikt over turisme i Italia. 

Imidlertid kan det mest dramatiske konsekvensene av koronaviruset skje i Hellas, hvor turismen utgjorde rundt 12% av landets totale arbeidsplasser i 2018 ifølge «Trade Economics» sin statistikk. Dette betyr med andre ord at nesten en femtedel av landets direkte bidrag til BNP avhenger av turistnæringen. Denne bransjen er en modell av en «invertert pyramide», der turismen står nederst og flere næringer levere eller avhenger av turismen. Totaltviser tall fra «Greekreporter» at det samlede bidraget var omtrent 44 % av BNP samme året. 

Disse tre eksemplene illustrerer godt hvor dramatisk livet til millioner av europeere har vært de siste månedene. Imidlertid kan disse vanskelighetene bidra til en industrialiseringsprosess hvor turismen, frem til i dag har vært den ledende industrien. Å forandre det som har var en turistdrevet økonomi vil innebære ødeleggelsen av tusenvis av arbeidsplasser. I en situasjon der disse arbeidsplassene allerede er borte, virker ideen om å etterlate en sesongbasert industri mer attraktiv enn noen gang. Vil aversjonen mot masseturisme, som allerede har samlet seg ganske sterk, påvirke politikere og lede en ny bølge av industrialisering i Sør-Europa? Et spørsmål som også kan stilles, er hvordan man reise til Syden hvis det ikke lenger er et «Syden»?■

Noen refleksjoner rundt Covid-19 og et Norge i endring

Økende forskjeller i arbeidslivet og nye skillelinjer har lenge vært på fremmarsj i Norge. Da krisen skyllet inn over landet ble det for mange tydeligere hvilke jobber som er selve bærebjelken i samfunnet. tekst: Johannes Bull Haraldsen, Statsvitenskap master foto: Daniel Lee //unsplash.com Mye er allerede blitt skrevet om den enorme omveltningen og … Les mer

Hjemme alene

Dette året har vi måtte tilbringe mer tid hjemme enn de fleste av oss er vant med, hvordan har det påvirket vårt forhold til hjemmet? tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap master illustrasjon: Lotta Köhler Vi kommer nok til å snakke om koronakrisens påvirkning på samfunnet i lang tid. Allerede nå snakker viom et før og etter. … Les mer