Utgavens tema ble valgt lenge før Notre Dame sto i flammer. Den tragiske brannen satte temaet utryddelse og mage av de viktige sakene som tas opp her på den internasjonale dagsorden. For selv om Notre Dame er et kunstverk av et bygg, er det trist å se hvor våre prioriteringer ligger. Allerede dagen etter den tragiske brannen begynte milliondonasjonene fra verdens rikeste å renne inn for å få katedralen gjenreist. Men den usedvanlig store betalingsviljen fra milliardærene og den voldsomme folkesorgen over et tapt kulturminne utløste sterke reaksjoner fra biologer, menneskerettighetsforkjempere og miljøvernere. Hvorfor er det slik at millionene sitter så løst når et kulturelt landemerke brennes ned, men ikke når millioner av mennesker rammes av naturkatastrofer og sult?
Det har vært vondt å jobbe så tett med fakta vi står overfor i dag: alt tyder på at vi stårt midt i en sjette masseutryddelse.
Samtidig som tilsynelatende halve verden sørger over ødeleggelsen av et bygg i sten og glass, som dessuten har en historie preget av homofobi, kvinneundertrykkelse og brutale korstog, sørger biologene daglig over utryddelsen av tusenvis av dyrearter som aldri vil kunne «gjenreises». Samme dag som Notre Dame brant ned, døde også den siste reproduktive Yangtze Softshell skilpadden. Hvordan skal man ta innover seg at så mange mennesker uten noen direkte tilknytning til verken landet eller katedralen kan engasjere seg så mye over en bygning i Paris, men ikke skjenke et tilsvarende engasjement til verdens felles biologiske mangfold? Jonathan Kolby, konservasjonsbiolog og blogger for National geographic ord i kjølvannet av brannen stikker i magen:
«As a scientist who studies species that are going extinct right now, this is the feeling I grapple with more often than I’d like. The irreplaceable work of art that I worship is nature and to watch it crumble to the ground every day hurts my heart. I hope the parallel described can help you better understand how many of the people who have devoted their lives to conservation feel quite often. We’re surrounded by burning cathedrals built across millennia and no one seems to care”
Min siste utgave som redaktør for Samfunnsviter’n er dedikert til en av mine hjertesaker. Det har vært vondt å jobbe så tett med fakta vi står overfor i dag: alt tyder på at vi stårt midt i en sjette masseutryddelse. Mitt håp er at denne utgaven kan opplyse eller engasjere alle som ikke enda har forstått hvor kritisk truet naturens økosystemer er.
Caisa Linea Hagfors
Ansvarlig redaktør
