En kaffe med Sunniva Vagstad

Tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n er «Narrativ», og hvem er vel bedre å intervjue om dette temaet enn en forfatter? Sunniva Vagstad har mastergrad i russisk, er ingeniør i undervannsteknologi, og er deltidsstudent i programmering ved Universitetet i Oslo. Denne våren slapp hun debutromanen sin «Fritt fall», som handler om filosofistudenten Elise som brått mister stesøsteren sin i en basehoppulykke før hun selv blir forført av ekstremsportmiljøet. I høst kom barneboka «Det brenner», en spenningsbok for barn om vennskap, kjærlighet, og klimaendringer. På Café Sør treffer jeg henne en regnfull søndag for en prat om hennes forfatterskap og skriveprosess. 

tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk Bachelor 
Foto: Jan Tore Eriksen 

– Debutromanen din «Fritt fall» handler om ekstremsportmiljøet på Voss, et miljø du selv har vært veldig aktiv i. Hva var det ved det miljøet og de opplevelsene som gjorde at du ville skrive en roman om det? 

Det var et veldig spesielt sted for meg. Jeg er en person som kan bure meg inne veldig lenge, sitte og lese og analysere, og holde på med sånne nerdeting, så et sånt type miljø var veldig eksotisk for meg. Ekstremsport var noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kunne gjøre, så derfor ville jeg skrive om hvorfor jeg gjorde det likevel. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg fordi jeg følte på en så enorm mestringsfølelse i forhold til andre ting jeg har mestret i livet mitt. Det var ekstra gøy å få det til fordi det føltes som noe jeg ikke hadde naturlig anlegg for i det hele tatt. Jeg begynte da jeg var atten eller nitten år gammel, og jeg husker at jeg kunne gå rundt og være rusa på den opplevelsen hele tiden. Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen! Det ble et slags skjold mot andre bekymringer. 

Videre utdyper hun at alderen hennes da hun begynte med fallskjermhopp også kan ha vært en avgjørende faktor i hvorfor det ble så sterkt: 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor det inspirerte skrivingen, for når man er atten-nitten så blir kanskje uansett hva man gjør ganske sterkt, så jeg vet ikke om det hadde blitt det samme om jeg hadde begynt med det nå. Uansett ble fallskjermhoppmiljøet på Voss et veldig spesielt sted for meg. Og jeg har lært at det å skrive bok er et prosjekt som tar veldig lang tid, og da tror jeg det er lurt å velge et miljø man har lyst til å dukke ned i over lengre tid. 

Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen!

– Hvordan jobber man for å forme et troverdig narrativ og troverdige karakterer? 

Nei, gud om jeg hadde visst det! Mitt svar blir å skrive veldig mange utkast. Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien. Plutselig skjønner man at noe må motiveres to kapitler bak, og da må kanskje oppladningen til det igjen være annerledes. Det var noe jeg slet veldig med i starten, å få det til å virke troverdig nok til at leseren «kjøper det». 

Det blir tydelig at nøkkelordet i Sunniva sin skriveprosess er «utkast», og hun forteller at noe av det viktigste hun lærte av å skrive debutromanen sin var at førsteutkastet egentlig ikke er så farlig: 

Det hjelper veldig for meg å vite at jeg ikke trenger å ta førsteutkast så høytidelig, for jeg vet at det skal bli skrevet om mange ganger. Når man kommer til slutten må man uansett endre mye i begynnelsen for at det skal henge sammen. Det hjelper å vite at det første jeg skriver ned bare skal holde av plassen for noe bedre som kommer når jeg vet mer om hva teksten egentlig skal dreie seg om. Etterhvert blir man veldig takknemlig for kritikk- det er jo gull verdt. Før bokprosjektet hadde jeg for det meste skrevet skolestiler, og da var jeg vant til å være flink nok til at kritikken kanskje ikke var så kritisk. Men å gå fra den typen kritikk til kritikken jeg får på det jeg skriver nå, som kan være ganske brutal, var et sprang. 

I tillegg til å handle om hovedkarakterens sorg over stesøsterens død og selvoppdagelse gjennom fallskjermhoppmiljøet, så er «Fritt fall» også en slags krim – uten å være en stereotypisk krimroman. Sunniva forteller at det skjedde mange strukturelle endringer i «Fritt fall» fra hun begynte å skrive til boka ble utgitt: 

Det var ikke meningen at det skulle være krim. Det startet som en kronologisk historie om to jenter som møtes på fallskjermkurs og blir venner, også dør den ene til slutt fordi hun tøyer grensene for langt. Tilbakemeldingen jeg fikk på det første manuset var at det var veldig interessant, men at historien manglet litt retning og driv. Jeg syns selv krim er veldig gøy. En sommer hvor jeg leste igjen mye Agatha Christie som jeg husket fra barndommen tenkte jeg at det hadde vært gøy å bygge opp boka mi på en lignende måte. Hvis dødsfallet skjer i starten for eksempel, så oppstår jo et spørsmål som må besvares, og da er det kanskje lettere å få et driv i teksten. 

Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien.

Sunnivas andre bok «Det brenner», skrevet sammen med Dominic Munton, skiller seg fra «Fritt fall» på mange måter; mens «Fritt fall» har unge voksne som målgruppe er «Det brenner» rettet mot barn. Å jobbe med historiefortelling rettet mot barn var i følge Sunniva lærerikt: 

– Hva er de største forskjellene i å jobbe med historiefortelling rettet mot voksne kontra historiefortelling rettet mot barn? 

Jeg syns jo ideelt sett at voksenlitteraturen skal være spennende og ha et driv, men barnelitteraturen spesielt må være veldig spennende fordi man må hekte leseren fra første side. Også var det god lærdom i å skrive for barn, for da skriver man spesifikt mot en målgruppe, mens i «Fritt fall» og andre «voksenprosjekter» skriver jeg litt for meg selv, enten det er Sunniva på 20, Sunniva på 25, eller Sunniva nå. Det kan godt hende jeg skrev «Det brenner» for Sunniva på 12, men jeg husker ikke like mye av henne. Det føles kanskje litt mer som en profesjonell tilnærming til det, hvor man fokuserer mye på målgruppen, kanskje litt på bekostning av hva man ville likt som voksen leser. 

– Må man skrive tydeligere og ha det klarere for seg hva man vil formidle? 

Ja, og det brukte vi mye tid på. Den aller siste tilbakemeldingen vi fikk var at historien var på plass, men at språket måtte bli mer rettet mot barn. Et typisk eksempel er at setninger som «han våknet med en uklar følelse» måtte gjøres om til «det var noe rart». Man må være ganske tett på perspektivet og få det til å bli ganske intenst. 

– Helt til slutt: hva var skumlest av første fallskjermhopp og første bokslipp, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes? 

Ja, det kan absolutt sammenlignes! Jeg tror kanskje det er skumlere å gi ut bok. Fallskjermhopp er skummelt der og da, men etter noen minutter så lander du og vet at du har overlevd. Bokslippet er skummelt når boka kommer ut, det er skummelt senere når det kommer anmeldelser, og det er fortsatt skummelt fordi det er folk som leser den og har en mening om den. Det skumleste ved bokslipp er kanskje om folk slutter å lese den. Men det er jo gøy å gjøre skumle ting! ■ 

The Hong Kong protests – a matter of identity

The youth of Hong Kong write their own narrative through mass protests, reflecting a long-standing call for self-determination and democracy.

Text: Julie Axelsen, Political Science Bachelor 

Tens of thousands of Hong Kong protesters took to the streets for peaceful marches in April 2019, demanding the withdrawal of a proposed extradition bill that would legalise the extradition of fugitives to mainland China. More than 1,000 protests and 10,000 arrests have followed as protesters stormed the local legislative council, attacked police stations, blocked Hong Kong’s airport, occupied universities, and gathered in violent mobs. Despite youth crime being remarkably low in advance of the first protests last year, CNN covered the protests with the headline “A generation criminalized: How six months of protests changed Hong Kong forever”. The youth represent a driving force in the call for democracy.  

(…) I can see with my own eyes that Hong Kong is sinking. It is moving backwards.

One country, two systems 

To understand today’s protests, it’s necessary to consider Hong Kong’s history. Hong Kong was a British colony for over 150 years until it was returned to China in 1997 under the disputed ‘one country, two systems’ arrangement. In theory, this arrangement should secure Hong Kong autonomy to enjoy its own democratic legal, political and economic systems for another fifty years. However it is uncertain how such a transition to Chinese Communist leadership will unfold, and unclear to what degree the ‘two systems’ will persist. 

Photo: Manson Yim // unsplash.com 

In 2014, unrest in Honk Kong accumulated in light of the island’s uncertain future, leading to the protests known as the ‘Umbrella Movement’. These first protests focused on resistance to increased Chinese influence and demands for democratic electoral reform. When police deployed pepper spray and tear gas, protesters used their umbrellas as shields and umbrellas became a unlikely symbol of resistance. However, the government made no concessions to the protestors, and after two and a half months the protests subsided. The protests of today can be seen as an extension of the Umbrella Movement which had a radicalizing effect on Hong Kong’s younger generation. 

When the extradition bill was proposed in April 2019, critics warned that such a bill would give China greater control on the island and endanger Hong Konger’s freedoms. Organizers estimated that over one million people gathered in peaceful mass marches on June 9. Further it is claimed the number of protesters rose to two million on June 16, although the Hong Kong Police claim that only 338, 000 were present. As months passed with growing discontent, clashes between protesters and the police grew increasingly violent. Eventually, Carrie Lam, Hong Kong´s chief executive, offered her “most sincere apology” and the extradition bill was officially withdrawn in September 2019. This represented an important concession to the protestors’ demands, but it was too little too late. 

Five demands 

Following months of street battles, the protest movement united around the slogan “Five demands, not one less”: 

Fully withdraw the extradition bill
Launch an independent inquiry into alleged police brutality
Retract the categorization of previous protests as ‘riots’
Amnesty for arrested protesters
Introduce full universal suffrage 

Today, only the first demand has been met. Demands 2-4 are all tied to clashes with the police as protesters call for justice concerning police brutality, recognition as protesters not rioters, and release of arrestees. The final demand for full universal suffrage calls for the democratic election of both the Legislative Council and the Chief Executive. 

Police brutality 

Though there are two sides to every story, the Hong Kong Police Force has been criticized for failing to distinguish between the majority of peaceful protesters and a minority of violent ones, treating them equally as rioters and responding accordingly. The police have fired over 16,000 rounds of tear gas and 10,000 rubber bullets within a six-month period. They claim to have used the minimum necessary force to respond to violent protesters, but have been criticized worldwide as shocking incidents of police brutality caught on camera have circulated on the internet. Out of the public eye, Amnesty International have documented “arbitrary arrests, brutal beatings and torture in police detention”, and have inquired for a full investigation of the police response to the protests. 

It is disputed how a transition to Chinese Communist leadership will unfold, and unclear to what degree the “two systems” will persist.

Police brutality in Hong Kong shocked many, shattering the force’s previous image as internationally-renowned keepers of the peace. Martin Purbrick, a former Royal Hong Kong Police officer and author of the article ‘A report of the 2019 Hong Kong protests’, claims that the police is facing a crisis of legitimacy. Purbick opines that the police are both the “face of the government and the target of protesters”; with this in mind, one can argue that police brutality actually reinforces Hong Kongers’ discontent with their government. According to the Hong Kong Public Opinion Research Institute, satisfaction with the police is now at a record low: around 20% in November 2019, compared to 50% in June 2019 and 68% in June 2009. Moreover, Hong Kongers’ trust in the Beijing government has declined drastically from around 40% in September 2018 to 22% in August 2019. 

Overall, the protests reflect a call for democracy, in which the youth play a significant role. CNN have documented that of the first 6,100 people arrested around 40% were students, 900 of whom were under eighteen years old. One year after the protests started, from June 2019 to May 2020, this number increased to 8,981 arrests, 1,707 of whom were under the age of 18 and 5,640 of whom were between of the ages of eighteen and thirty, according to South China Morning Post. In an interview with CNN, 22-year old student ‘Edison’ said “Honestly I’m so scared, but I have no way to escape. I fear China greater than the Hong Kong police. China does not have democracy and freedom.” 

Universities – a space for democracy building 

To facilitate continued resistance in the face of police brutality and arrest, protesters developed strategies around the principles of decentralized leadership, flexible tactics, and unity and coercion. In addition, students occupied five of Hong Kong’s universities with two things in mind: First, Hong Kong universities are private property and are thus protected under the law due to protocols which prevent police from entering campus except for under emergency situations. Second, universities also serve as spaces for democracy building due to their function as education providers; thus they represent the freedom that the Hong Kong youth is fighting for. In this context, it is easy to understand why tempers flared when police officers surrounded universities and demanded that protestors retreat, threatening them with arrest and live ammunition. At the Hong Kong Polytechnic University, protesters built brick walls, slingshots and fired hundreds of gasoline bombs. The police retaliated with tear gas and deployed water cannons, arresting over 1,100 protesters. 

(…) We are fighting for our identity. And that identity is different from the mainland identity.

A matter of identity 

According to the Hong Kong Public Opinion Research Institute, a high proportion of the population self-identify as Hong Kongers (53%) rather than Chinese (11%). In the Time magazine article entitled, ‘Meet the Young People at the Heart of Hong Kong’s Rebellion’, a 15-year-old protester said that “My father and mother are opposed to me going to the protests. They don’t want me to protest – they call it rioting. Every time I go, I need to hide myself. [My father] doesn’t know I’m on the streets.” Another 20-year-old protester explained that, “It is scary to be on the front lines, but that’s not going to stop me from protecting the people behind me, from protecting Hong Kong. Even though I wasn’t born until after 1997, I can see with my own eyes that Hong Kong is sinking. It is moving backwards.” These words provide an insight into a significant generation gap in Hong Kong: Whilst the older generation grew up under communist restrictions, their children grew up with an expectation of democratic freedoms. 

In an interview with University World News headlined ‘Tensions between students rising amid ongoing protests’, a student emphasized how opinions have become polarized in light of the protests. He stated that “We Hong Kong students are in the front line of action here and our passions are strong. We are fighting for our identity. And that identity is different from the mainland identity.” However, it is important to emphasize that there are also pro-government protesters waving China´s red flag. Though a minority in the streets, they rally to support the police, representing the Hong Kong population who claim that violent pro-democracy protests damage the freedoms of Hong Kong rather than protecting them. 

Demoralised but defiant 

Thanks to their upbringing under ‘one country, two systems’, the youth of Hong Kong from a core element in the pro-democracy protests. However, new regulations banning public gatherings due to COVID-19 have clamped down on mass protests, and it is uncertain how the movement will develop over the following months. But although the protests have eased, resistance endures as protestors gather in small-scale flash mobs and new slogans circulate in cyberspace. In an article in the Guardian, a retired political science professor at the City University of Hong Kong said that, “The anger and frustrations are still there so the movement will not die. It will decline, but will re-emerge when opportunities emerge. People will not forget”. The Hong Kong youth continues to fight for the Hong Kong in which they were raised, calling for self-determination and democracy. ■

The Power of Narrative

In the West, the narratives of the dominant white majority constitute a stumbling block to multicultural integration. Nowhere else is this more true than in our schools.  text: Maike Köhler-Richter, International Teacher Education for Primary Schools (ITEPS) illustration: Lotta Köhler  Most of us can remember the joy of being read … Les mer