Nyhetsbildet vitner om en verden i kaos – men skal vi tro tallene, har det aldri har vært bedre å være menneske på kloden enn nå. Om vi tar dette innover oss, må vi la følelsene vike for fornuften.
Tekst: Johannes R. Volden, Tverrfaglig master i miljø og bærekraftig utvikling
Framtiden har aldri virket mer usikker. En stadig raskere teknologisk utvikling gjør det vanskelig å spå hvordan livene våre vil se ut kun få år frem i tid. Klimaendringer truer jordens økosystemer, artsmangfold og framtidige generasjoners levekår. Vi opplever også geopolitisk uforutsigbarhet, med økende konfliktnivå mellom USA, på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre. I vår egen del av verden er den radikale høyrepopulismen på frammarsj, og folk protesterer mot globaliseringen. Dette gir oss gjerne en fornemmelse av kaos; vi vet ikke hva som venter rundt neste hjørne, vi vet ikke hvordan verden vil se ut om ti år – og kanskje frykter vi det verste. Likevel har vi mye å se fram til.
Ikke alt går til helvete
For stort sett er endringene positive. Gjennom mesteparten av menneskehetens historie har man forlatt den samme verdenen som man ble født inn i. Livet var forutsigbart. Et liv uten forandring var nok fint for de velstående, men for folk flest betød det et hardt liv preget av kampen for tilværelsen. I dag blir man gammel i en helt annen verden enn den man vokste opp i – vi kan i mye større grad tråkke opp våre egne spor. Flere og flere mennesker blir aktive forvaltere av egne liv, ikke bare passive tilskuere. Selv om dette medfører en viss usikkerhet, gjør styrkede globale institusjoner at stadig flere kan leve i visshet om at de blir tatt vare på. Slik har vi skapt en viss forutsigbarhet i en ellers uforutsigbar verden.
Det er ofte er det uventede, forferdelige og sensasjonelle som skaper nyheter og oppmerksomhet. Dermed overser vi gjerne det som sakte, men sikkert blir bedre.
Likevel kan det fort virke som alt går den gale veien. Utviklingen går ikke over hodene våre, vi får alt med oss: Som små knuter i et stort nettverk er vi alle koblet til verden gjennom internett, digitale plattformer og sosiale medier. Istedenfor å forvalte vår egen lille eksisens, tvinges vi i dag til å ta stilling til uendelig mye, hele tiden – selv om mye ikke har noen direkte innvirkning på livene våre (iallfall ikke i velstående, trygge og velfungerende Norge). Når vi hver dag blir matet med informasjon og bilder fra hele verden, gjør det inntrykk på oss: Skillelinjene mellom det som er fjernt eller abstrakt, og det som er nært og konkret, viskes sakte ut. Verden føles både større og mindre på en og samme tid.
Vi overser alt som blir bedre
Men om vi legger til sides følelsene våre og fokuserer på hva tallene viser, ser vi raskt at veldig mye faktisk blir bedre. I Opplysning nå viste Steven Pinker at det meste som ser ut til å ha blitt verre, kan motbevises med kvantitative data – skal vi tro tallene, går det meste i riktig retning! Tingenes tilstand slik de er i virkeligheten, samsvarer ikke alltid med vår subjektive oppfatning av dem.
Gjennom en lang karriere frontet også Hans Rosling et kunnskapsbasert bilde av virkeligheten. I sin siste bok Factfulness understreket han viktigheten av å bruke håndfaste data til å stille diagnoser og finne løsninger, i stedet for å la følelsene ta overhånd. Samtidig påpekte han at det ofte er det uventede, forferdelige og sensasjonelle som skaper nyheter og oppmerksomhet. Dermed overser vi gjerne det som sakte, men sikkert blir bedre – slik som økt velstand, lavere barnedødelighet, høyere levealder, bedre medisiner og mindre krig.
I boka Tenke, fort og langsomt gjør Daniel Kahnemans rede for et tankesystem hvor vi anvender enten raske eller langsomme tankerekker. De langsomme tankerekkene, som bygger på erfaring, empiri og rasjonalitet, må fort vike for de raske, som bygger på sanseinntrykk, følelser og instinkt. De moderne medienes visuelle karakter appellerer til disse raske tankerekkene i større grad enn fortidens tekstbaserte format: Når bilder av sultne barn, magre isbjørner og blodige krigsofre brukes for å fange folks oppmerksomhet, får man fort inntrykk av at verden er på vei ned i avgrunnen. Begge måtene å tenke på har sin hensikt – men om vi lar de raske tankerekkene ta overhånd, kan vi fort miste oversikten over det store bildet.
Det sentrale budskapet i boka The Perils of Perception av Bobby Duffys er at det ikke er dumskap som skaper vrangforestillinger om verden, men snarere alle sanseinntrykkene rundt oss som spiller på sensasjon og følelser. Vi hører om de skumle vaksinemotstanderne og spredningen av meslinger, men ikke om den økende vaksinedekningen med nedgang i farlige sykdommer som resultat. I år er droner for første gang brukt til å levere livsviktige vaksiner til folk på vanskelig tilgjengelige steder. Vi hører om det ene flyet som styrtet – ikke om de tusenvis av flyene som hver dag frakter passasjerer trygt dit de skal. Hadde vi dekket bilulykker på samme måte, hadde nok få turt å sette seg i en bil igjen.
Vi hører om groteske terrorangrep som tar livet av noen titalls mennesker, men mindre om konfliktene og krigene som fører til mange flere dødsfall. Det fokuseres dessuten lite på at verden de siste årene (for ikke å snakke om de siste århundrene!) har blitt et fredeligere sted. Om man hentet all sin kunnskap om terrorisme gjennom nyhetsmediene, ville man ikke skjønt at terrorister utfører terror nettopp fordi de mangler makt og er malt inn i et hjørne av det samfunnet som omgir dem. Ifølge historikeren Yuval Noah Harari utgjør terroristenes evne til å skape irrasjonell frykt som regel en større samfunnstrussel enn terroristene selv.
At vi nå tar et oppgjør med problemer som er blitt oversett gjennom store deler av historien, vitner om positiv endring. Trollet sprekker ikke før det kommer ut i sola.
Slik får vi fort en forvrengt forståelse av tingenes tilstand. Når vi blir oppslukt av alt som skjer der ute, er det gjerne fordi vi har en misoppfatning av faktorene som påvirker dagliglivene våre. Alt er riktignok relativt – relativt bra, relativt dårlig – men i en historisk kontekst skjer det utrolig mye bra i verden akkurat nå, og det må vi ikke glemme.
Trollet sprekker i sola
Når samfunnsproblemer kommer opp til overflaten, kan det virke overveldende. Det offentlige ordskifte i Norge har den siste tiden vært preget av temaer som psykisk helse, minoriteters rettigheter og #metoo-kampanjen, som har problematisert normaliseringen av trakassering og kjønnsdiskriminering. I og for seg handler disse om skyggesider ved samfunnet vårt. Likevel må vi ikke glemme å sette ting i perspektiv: Det faktum at folks psyke, følelser, identitet og personlige opplevelser står på dagsordenen, vitner om at vi som storsamfunn har et visst overskudd til å fokusere på nettopp dette. At vi tar tak i disse problemene først nå, betyr ikke at de ikke har vært med oss tidligere: Det at vi nå tar et oppgjør med problemer som er blitt oversett gjennom store deler av historien, vitner om positiv endring. Trollet sprekker ikke før det kommer ut i sola.
Hvordan forholder vi oss til informasjonsstrømmen?
De franske postmodernistene hadde kanskje et poeng: I vår moderne, globaliserte og digitale verden har det konkrete og fysiske mistet relevans til fordel for symbolikk og representasjon. Den fysiske verden er den samme, mens vår metafysiske, indre verden er blitt utvidet i takt med økt tilgang på informasjon. Da blir det lett å bruke mye tankevirksomhet på ting som først og fremst er relevante for oss fordi vi har valgt å fokusere på dem. Hadde vi styrt unna, hadde livene våre mest sannsynlig fortsatt som normalt. Et urovekkende Twitter-utsagn fra Donald Trump kan fort skyggelegge en ellers fin dag, selv om utsagnet ikke har noen direkte innvirkning på vår egen tilværelse.
Vi har tilgang til hele verden gjennom sanseinntrykkene våre, men vil likevel aldri kunne ta og føle på den. Allerede på 1980-tallet refererte Jean Baudrillard til dette fenomenet som hyperrealitet – når virkelighetsforståelsen vår i større grad dannes av bilder og symboler enn faktiske sanseinntrykk, lever vi i en simulert virkelighet, hevdet han. For Baudrillard er en verden fylt til randen med informasjon en verden tømt for mening – vi kan ikke lenger vite hva som er ekte eller uekte, sant eller usant. I dag prater vi gjerne om et postfaktuelt samfunn preget av falske nyheter og subjektive sannheter. Informasjon er opplysende, men for mye informasjon skaper kaos – iallfall hvis vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til den.
To tanker i hodet samtidig
Dessverre blir ikke alt bedre. Klimaendringene og miljøødeleggelsene herjer på jorda. Klimakrisen må vi ta tak i fra flere hold slik at vi kan få kloden på rett kjøl igjen. Likevel er det viktig å huske på at bakgrunnen for denne krisen er den enorme velstanden vi har skapt. Deler av verden er fortsatt preget av krig, konflikt og en skjev fordeling av goder og ressurser. Korrupsjon og politisk vanstyre representerer også en hemsko for utviklingen. Listen over tragedier som utspiller seg, er fortsatt lang. Men det ene utelukker ikke det andre: Vi må ikke miste av syne at vi stort sett beveger oss i riktig retning. Dommedagsprofetier og framtidspessimisme har lite for seg.
Det er viktig å skape positive endringer der man har mulighet til det, og å skape engasjement for en tryggere, fredeligere og mer rettferdig verden. Vi må heller ikke glemme oss selv oppi det hele: Alle burde reflektere over hvordan de velger å leve sine liv. Men verden blir ikke bedre om vi alle vandrer passive og deprimerte gjennom livet fordi det hele tiden skjer noe leit et eller annet sted i verden. Som Yuval Noah Harari påpeker i boka Homo Deus, er det først når virkeligheten står i stil med ens forventninger at man kan oppnå tilfredshet i tilværelsen. Forventer vi en utopisk verden fri for kaos og tragedie, vil vi aldri få ro i sjela. Til tross for store endringer og usikre framtidsutsikter kan vi i dag støtte oss på verdenssamfunnets globale prosjekt: Vi vil alltid møte på nye hindre, men vi har i det minste institusjoner som jobber for å gjøre verden til et bedre sted.
Kan vi ikke heller anerkjenne at verden er komplisert og beveger seg i mange retninger samtidig? Idet noe blir verre, blir gjerne noe annet bedre. Om vi prioriterer fornuft fremfor følelser, kommer disse nyansene bedre frem. Dataene kan riktignok ikke fortelle hele sannheten, og de er avhengig av grundig tolkning – men tallene lyver ikke: Det meste ser faktisk ut til å bli bedre. Skal vi ta det innover oss, er vi nødt til å forankre virkelighetsforståelsen vår i fakta, ikke følelser. Eller rettere sagt: Fakta bør ligge til grunn for følelsene våre, for hvis vi legger følelser til grunn for tankene våre kan det fort medføre vrangforestillinger om verden. Og det kan vi klare oss uten i tiden som kommer.