Noen uker tilbake skulle jeg se den nye filmatiseringen av Les Misérables. I utgangspunktet er ikke musikaler på film helt min tekopp, så jeg begynte med hendene i kors og med et kritisk blikk. Som filmen og snakke-sangene rullet forbi fikk jeg svar på min egen tiltale; jeg var i stand til å ha et ambivalent forhold til alt.
Hvorfor i alle dager griner vi av filmer vi gjennomskuer totalt og aldeles ikke synes er triste?
Foto: hanneorla, flickr/creative commons.
Men så kom scenen der Fantine, den fattige alenemoren som blir kastet på gata og blir tvunget til å prostituere seg for å betale for sitt uekte barn og i tillegg lider av dødelig tuberkulose, skulle synge ut om sin lidelse og sine drømmer. Scenen var selvfølgelig filmet i classy Hollywood-stil, der skuespilleren Anne Hathaway er filmet i close-up, halvnaken og med perfekt rufsete hår og sminke. Når sangen begynte tenkte jeg at her, her kommer toppen av kransekaka. Dette blir rett og slett for mye Hollywood og musikalfilm.
Men da kom det. Jeg kjente noe fuktig som ble produsert i øyekroken. Jeg begynte rett og slett å grine. Hvorfor? Jeg synes jo ikke dette var trist i det hele tatt. Jeg satt og tenkte på tekniske aspekter og hvordan Anne Hathaway så ut som en fugl med kort hår. Men trist, nei, det var det ikke. Likevel kom tårene som perler på en snor. Det er ikke første gangen dette har skjedd meg, men nå var det så tydelig fordi jeg i utgangspunktet var negativ til opplevelsen. Hvorfor velger egentlig tårekanalene og tankegangen min å gå hver sin vei?
Jeg er heller ikke den første som har hatt denne typen opplevelse. Når jeg søker opp dette på Google kommer jeg inn på tallrike blogger og mammaforum om ”why do we cry while watching movies?”. Teoriene om hvorfor er også mange. Så da blir men litt forvirret, og vet ikke helt hva man skal tro til slutt (og med kilder mer suspekte enn Wikipedia).
Den ene teorien stammer fra psykologien og går ut på at vi som mennesker speiler det som de andre gjør eller opplever. Så om vi ser på noen som er glade blir vi også glade, eller som i dette tilfellet; ser vi noen gråte vil vi også gråte av det. Dette er noe som vi gjør allerede fra vi er baby, og er noe av læringsgrunnlaget vi har som mennesker; vi tar etter andre, kopierer, observerer og gjentar.
En annen teori er det at vi får en eller annen emosjonell eller intellektuell gjenkjennelse som gjør at vi sympatiserer med de vi føler det samme som. Slik som i dette tilfellet med sippe-triggeren Les Miserables har vi med en voldsom og dramatisk historie å gjøre. Den forteller i korttekst historien om mennesker som kjemper for å kunne leve et fullverdig liv. Og den bygger jo selvfølgelig direkte på klassikeren: kampen mellom det gode og det onde, den fornuftige og den dumme, den pragmatiske og det prinsipielle. Dette snurpes sammen til en forholdsvis stram historie som vi sitter og ser på i fullt og uavbrutt fokus. Filmskaperne leder oss til det de vil vi skal se. Ikke rart naturligvis, de vil jo at publikumet skal se ”poenget” eller ”skjønne greia”. Slik konstruerer de en enhet, de rammer inn én historie for oss, slik at vi intellektuelt skal forstå hva som skjer og hva som har skjedd, og selvfølgelig være spente på hva som kommer til å skje. Noen kaller det genialt, noen kaller det å manipulere (i ordets positive og negative forstand).
Å snakke om å kontrollere følelser til sitt publikum er uansett ganske passé. Men det slår meg gang på gang at i det øyeblikket jeg tror jeg har kontroll blir jeg slått ned i sofaen av noe jeg ikke kan kontrollere. De har grep om meg som tilskuer uansett om jeg vil eller ikke. Jeg antar at det er derfor vi elsker å gå på kino. Fordi man kan sitte i mørke og se noen andres historie og bli påvirket av den, og at historien føles behagelig nær.
Dette kan virke som en litt flåsete analyse av denne filmen. Det var absolutt ikke min intensjon i utgangspunktet. Det har kanskje blitt det nå. Jeg vet ikke. Poenget er ikke å henge ut Les Misérables, poenget er at noe skjer i kroppen når jeg ser på en slik film. Og bakenfor min kritiske distanse, min bevissthet rundt alt de gjør med meg gjennom å presentere historien, virkemidlene, sangene, så skjer det noe. Kanskje klarer jeg å relatere det til mitt eget liv på et eller annet absurd plan. Ikke vet jeg. Men noe skjer, det er sikkert.
Men likevel Hollywood- jeg går ikke på det. Tårene får bare komme, jeg kommer til å kjempe imot til siste slutt. Gråtingen har ingenting med hva jeg mener om filmen å gjøre. Tror jeg.
Av Marie Nikazm Bakken.