Tekst: Thea Kristin Hansen // Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze
Har du tenkt på at holdninger og tradisjoner man får indoktrinert som barn gjerne blir en del av et individs personlighet livet ut? Mennesker liker ikke forandringer. Gamle vaner er trygge og behagelige og derfor vonde å vende. Å stille seg disponibel til en oppvåkning er med andre ord et tegn på sosial kvalitet. Det viser at man evner å se, og anerkjenne, en helt ny side av noe man en gang lærte. Noe man trodde man skulle slippe å sette spørsmålstegn ved livet ut.
Vi må eliminere den gladkristne gjenklangen i ordet «oppvåkning». De som tviholder på begrepet som utelukket teologisk må forklare hvorfor majoriteten av mine oppvåkninger finner sted mens jeg sitter på toalettet og funderer over liv, død, begjær, forakt, vær, vind, dopapirbretting og andre eksistensielle temaer. Som hvorfor vi mennesker skjærer appelsiner i båter, når naturen allerede har gjort det for oss. Og om det egentlig er like sannsynlig å kaste en sekser som en ener på terningen, ettersom terningen veier mer der det er færrest hull. For ikke å snakke om det fundamentalt bemerkelsesverdige ved at vi lager syntetisk smågodt med bringebærform og smak når vi kan kjøpe bringebær. Eller at vi aldri kan kritisere noen for å bruke «tulleord» de har funnet opp selv fordi alle ord er funnet opp.
Uenighet er den mest åpenbare symbiosen vi har, og fungerer gjerne som en slags verbal dynamo for oppvåkningsprosessen. Det er en grunn til at en parallell har to ender. Dine meningers eksistens livnærer seg på de diametrale holdningene til en meningsmotstander, og motsatt. Derfor er det en begavelse å tillate andre å vandre inn i din idésfære og kontaminere ditt holdningsfundament med kritikk i tide og utide. Slik vil du oppnå (selv)innsikt, som i sin tur gjerne fører med seg en oppvåkning. Eller var det omvendt?
