The Devil you know...

The Devil you know...
Hvis man ikke vet hvem som vil utnytte tomrommet - bør man da gi opp plassen sin? Foto: Bymiljøetaten/Flickr Creative Commons
Hvis man ikke vet hvem som vil utnytte tomrommet – bør man da gi opp plassen sin? Foto: Bymiljøetaten/Flickr Creative Commons

Press, plass og normer
Jeg er blant dem som alltid velger å stå når jeg tar kollektivtrafikk i rushtiden, istedenfor å
kjempe meg frem til et sete mellom andre. Dersom jeg allikevel sitter, spretter jeg fort opp hvis
jeg skulle se noen jeg antar behøver setet mer enn meg nærme seg. Det er rett og slett en av de
tingene jeg er oppdratt til å gjøre. Et prinsipp om rett og galt. Jeg var nylig ute og reiste med en
venn av meg, som nok ikke har helt den samme pliktfølelsen, men som gjennom gjentatte reiser
med undertegnede har blitt presset, via høylytt kritikk, til å tilpasse seg mine normer. Også denne
gangen måtte jeg noe strengt minne min venn på å reise seg, da det kom en eldre dame med
handleposer i begge hendene på trikken. Noe motvillig lot han seg overtale, men til min
overraskelse så en frisk og kjapp mann i 30-årene sitt snitt til å smette foran den eldre damen og
okkupere plassen. Min venn snudde seg irritert mot meg og utbrøt: ”var det der så mye bedre
lissom!?”

Political space
I statsvitenskapen blir det også snakket en del om rom og plass, political space. Grunntanken i
ideen om political space kan enkelt forklares på følgende vis: et land og dets innbyggere har et
sett med politiske hovedlinjer, disse kan være av sosio-økonomisk så vel som moralsk karakter.
Velgermassen vil fordele seg langs disse linjene avhengig av hva de mener om forskjellige saker.
Partiene fordeler seg likedan. Det er en slik tenkt linje som gir opphav til ideene om
venstre-sentrum-høyre i politisk forstand. Ideen er dermed at hvis det finnes et hull i
partisystemet langs en dimensjon, som er tilstrekkelig stort til at velgerne ikke føler at noen
partier representerer deres synspunkter, vil et nytt parti kunne bli dannet for å fylle tomrommet.
Dersom disse befinner seg ved ytterkantene av partisystemet, vil de ofte bli betegnet som
protestpartier. Fremskrittspartiet (FrP) og Sosialistisk Venstreparti (SV) er typiske eksempler
som ofte trekkes frem i norsk sammenheng. Men en enda bedre demonstrasjon av viktigheten av
political space fant nylig sted lenger sør i Europa, mer nøyaktig i Ungarn.

Et eksempel fra Ungarn
Hele verdens øyne ble rettet mot Budapest etter det ungarske parlamentsvalget i 2010. Hvem var
dette Fidesz som hadde fått 2/3 flertall i parlamentet? Og kanskje enda viktigere, hvordan hadde
et annet parti, med tette bånd til en paramilitær organisasjon som marsjerte i gatene, vokst fra olitisk ubetydelighet til 16,7 prosent? Det sistnevnte partiet er Jobbik, og i etterkant av valget har beskyldningene haglet fra begge blokker i ungarsk politikk om hvem som er ansvarlige for
partiets voldsomme vekst. Uavhengig av skyld, har de fleste analyser i etterkant hatt ett
fellestrekk: de fokuserer sterkt på political space.

Hvordan gikk det til?
Etter murens fall ble en rekke partier dannet i Ungarn over en tiårsperiode for å dekke velgernes
interesser, både langs den sosio-økonomiske linjen såvel som i verdispørsmål. Ungarn, til
forskjell fra de fleste av sine naboland, fikk tidlig et partisystem som minnet om det
vest-europeiske. Til venstre stod det tidligere kommunistpartiet, nå omdøpt til sosialdemokrater
(MSzP) og til høyre stod Fidesz som det største partiet på den borgerlige siden. En rekke mindre
partier dekket sentrumsbehovene og særinteresser. Rent ideologisk kan Fidesz minne noe om
norske FrP, men der FrP betegnes som mørkeblått i Norge, vil Fidesz regnes som tidvis lyseblått i
Ungarn. Ved valget i 1998 ble den radikale høyresiden representert i parlamentet ved det åpent
antisemittiske MIÉP. En økt poralisering foran 2002-valget kan ha vært delaktig i å minimalisere
MIÉP slik at de falt under sperregrensen, eller at Fidesz hadde flørtet sterkt med de
nasjonalkonservative kreftene ute til høyre i håp om å hente velgere fra MIÉP.

Etter at en sentrum-venstrekoalisjon hadde vunnet valget i 2002 så vel som i 2006, kom det frem
at den ungarske økonomien var svært mye verre stilt enn regjeringen hadde innrømmet. Legg til
dette en rekke korrupsjonsanklager i mindre partier, et Fidesz på høyresiden som kjente lukten av
blod og scenen var satt for et jordskjelvsvalg av de sjeldne. Nåværende statsminister Victor
Orban ledet sitt Fidesz tilbake mot sentrum i en catch-all strategi som regelrett svelget de mindre
partiene i sentrum og Orban kunne påberope seg å snakke for hele Ungarn. Men så var det dette
med konfliktlinjer, political space og slikt, da. For i et demokratisk system vil ikke velgerne
følge partiene blindt, og Fidesz’ sentrumsorientering skapte et tomrom hos interessene til de
sosial-, moral- og nasjonalkonservative. Omtrent 16,7 prosent med plass.

Hva med Norge?
Tilbake i Norge ble det tidlig klart før 2013-valget at et tidligere protestparti, SV, hadde latt seg
drive for langt mot sentrum til å dekke basens behov etter åtte år i regjering. For selv om SV –
noe motvillig kanskje – hadde glidd nærmere sentrum, speiler ikke dette nødvendigvis
velgermassen. SV lekket velgere til venstre i begge farvesakene sine. Rødt fikk en ny oppsving
av utilfredse sosialister, mens gjentatte kompromiss i miljøsaken hadde gitt MDG historisk gode
valgmålinger. På motsatt side lanserte Erna Solberg sin egen catch-all frase ved å annonsere at
”alle skal med”, inkludert FrP – et annet tidligere protestparti som har latt seg moderere gjennom
valgkampen. Allerede i forkant av 22. juli-anslaget hadde FrP gradvis gått gjennom en påtvunget
make-over for å gjøre seg selv mer spiselig for både sentrumsvelgere og potensielle
regjeringspartnere. Retorikken var gradvis tonet ned for å passe bedre inn i folks forventninger
av et regjeringsparti. Nå venter regjeringsforhandlinger og Siv Jensen har allerede forberedt sine
partifeller på å måtte svelge kameler i bytte mot plass ved regjeringsbordet.

…is better than the Devil you don’t know.
På samme måte som jeg har kritisert, oppfordret og tvunget min venn gjennom en
dannelsesprosess om hvem som bør få sitte på trikken, har medier og politiske motstandere
gradvis temmet protestpartiet FrP til at de har lært å oppføre seg mer slik som den politiske eliten
finner akseptabelt. Nå er de invitert inn i regjeringslokalene og vil trolig måtte tillate
familiegjenforeninger og asylbarn. Den viktigste problemstillingen FrP står ovenfor er hvor
mange kameler de kan svelge, hvor langt mot sentrum de kan trekkes og hvor kompromissvillige
de kan tillate seg å være før de mest høyreorienterte av velgerbasen får følelsen av å ikke bli
representert. Kan eksempelet fra Ungarn lære oss noe, så er det at dersom det lages for mye
plass, vil noen okkupere den. Men likesom anekdoten fra trikken er det ingen garanti for hvem
som ser sitt snitt til å sette seg på plassen de kanskje avgir? Vil vi virkelig ha et mer moderat og
dannet Frp? Vil vi virkelig risikere å ha et parti til høyre for høyre for Høyre?

Kilder: Tallene fra det ungarske parlamentsvalget her hentet fra websiden til det Nasjonale
valgkontoret. Engelsk webside : http://www.valasztas.hu/en/ovi/index.html

Av: Alexander Eriksen

Leave a reply