The road not taken

 

De aller fleste mennesker har på et eller annet tidspunkt enten blitt spurt av andre, eller stoppet opp og stilt seg selv spørsmålet «hva skal jeg bli?». Årsaken er selvinnlysende; dette er et spørsmål som vedrører menneskets intime forståelse av seg selv – men svaret er av åpenbare grunner ikke like lett å produsere.

Generelt starter barn med sine foreldre som forbilder – pappa er gjerne den sterkeste i verden, og mamma er den mest omsorgsfulle og snille på jord. I disse første årene er barn fullstendig avhengige av omsorgspersoner, og av å være under oppsyn av noen, for å skaffe seg et solid ståsted for fremtiden. Med noen få års livserfaring og (forhåpentligvis?) med en gryende forståelse av ansvar blir «livets skole» raskt gjort om til vanlig skole.

Det er gjerne på skolen at en person begynner å utvikle sine egne særpreg, i møtet med andre barn. Det er ikke slik at små barn ikke har noen form for personlighet eller identitet før dette, men at den først tar fart når en starter på skolen. En oppdager at en selv ikke er senteret i universet, og at mor og far faktisk bare er mennesker – på lik linje med andre mødre og fedre. På skolen møter mange også for første gang jaget etter mote; hva som er de «riktige» fritidsinteressene, og et kollektivt press for å passe inn i en mal. En oppdager at selv om mor og far sier en er uvurderlig er dette en subjektiv oppfatning, og at man ikke alltid blir godtatt
som den en er.

Denne malen som en gjerne skal passe inn i kan sammenlignes med en eske Lego. På samme måte som legoklosser stort sett kommer med en bruksanvisning for hvordan man skal sette sammen ett bestemt objekt av de ulike delene, får en igjennom oppdragelse og dannelse en form for oppskrift på hvordan en skal te seg. I hvilken grad denne malen er detaljstyrt av
«eksterne» verdier varierer så klart fra person til person, og er naturlig nok påvirket av omstendighetene, men alle foreldre bringer videre verdier og tankesett til sine barn – om barna ønsker det eller ikke.

Lego har en fordel det meste av dannelse og oppdragelse ikke har – det er fullstendig mulig å komme frem til det samme resultatet – uavhengig om en følger bruksanvisningen. Dette er ofte en problematikk som går igjen i tenårene, når tross alt alle foreldre er teite. Det er i denne perioden løsrivelsen fra mor og far begynner, og en starter å se nøyere på legoklossene en har blitt utstyrt med. I løpet av denne tiden begynner en gjerne å stille spørsmål ved de moraler og verdier en har fått med seg i bagasjen, og en begynner å undres over om legoklossene kunne vært sammen på en annen måte. Det er selvfølgelig de som har en klar formening om hva de ønsker å bli når de vokser opp og som følger dette, men for de fleste dukker nok målet opp etter at en allerede har gått en del av veien. Noen barn drømmer om å bli proffe i fotball, andre ønsker å bli vakre modeller, og de aller fleste av dem ender opp som noe helt annet.

I flere tilfeller kan en se at barn blir pålagt press fra hjemmet om hva de skal bli – gjerne i hjem hvor foreldrene har høyere utdannelse. Med dette som bakgrunn lever mange unge ut livene sine med foreldrenes ambisjoner som drivkraft, snarere enn sitt eget behov for utfoldelse. Dette til tross, «hva skal du bli?» er et av de vanligste spørsmålene unge hører. Greit nok, noe blir man til syvende og sist om man vil eller ikke – men å gi en god prediksjon på hva dette «noe» er, er det få som kan.

Heldigvis er ikke mennesket en statisk ting, satt i stein. For noen kan ambisjonene de har fått innprentet av sine foreldre bli en koherent del av individets selvforståelse, mens andre oppdager underveis at deres egne genuine ønsker ikke nødvendigvis sammenfaller med hva mor og far helst hadde sett. Når sistnevnte skjer, blir individet brått ansvarlig for sin egen fremtid på en annen måte enn når andre setter press på en.

Så lenge noen har en formening om hva en annen person burde bli eller gjøre, vil det ikke skorte på begrunnelser for hvorfor et valg er bedre enn et annet. Enkelte er født med «et godt hode» mens andre har «alltid vært nevenyttige», og det kan sies om begge deler at å ødsle bort talentet ville være synd. Når en person kommer til slutningen at han eller hun ønsker å forkaste de naturlige evnene en er født med, blir vedkommende raskt nødt til forklare seg. Det er gjerne i løpet av denne prosessen enkeltindivider ønsker å ta et steg tilbake for å få et mer helhetlig bilde av bilde av sin egen livssituasjon, for å kunne forsvare sine verdier og valg.

Mennesker har en tendens til å betrakte seg selv som unike snøfnugg, hvilket de i og for seg på mange måter er, og det er ikke uvanlig å forstå seg selv som en uavhengig aktør. Med denne forståelsen av uavhengighet er det lett å tro at en kan isolere et slags «jeg» som må sees uavhengig av kulturelle normer og de sosiale konvensjoner som måtte gjelde i øyeblikket. Det er få ting mennesket finner mer naturlig enn å ha en oppfatning av seg selv. Disse oppfatningene utgjør kjerne av ens personlighet og selvforståelse, og det er ikke spesielt merkelig at en ønsker å finne et selvstendig fundament å stå på. Dette er dessverre en langt vanskeligere jobb en hva det kan høres ut som.

Å betrakte seg selv som frittstående ved å ta avstand fra de verdier en har vokst opp med for så å vurdere disse som eksterne faktorer ved seg selv, er et fånyttes prosjekt. Til tross for den populære oppfatningen om at en kan bli det en vil hvis en jobber hardt nok, ligger det unektelig et rammeverk i bunnen som aktøren er nødt til å forholde seg til – bevisst eller ubevisst. I praksis er det er ikke mulig å sette seg selv til side for å reflektere uavhengig over verdiene og idealene en har blitt oppdratt i av sine foreldre og lærere. Uansett hvor mye en gjerne skulle kunne forme sin egen identitet vil det alltid ligge et hinder i veien – den som betrakter og vurderer disse verdiene og idealene er selv et resultat av disse. Å konstruere sin egen personlighet uten å skulle benytte seg av de egenskapene en har tilegnet seg blir som å skulle bygge noe av Lego, i et forsøk på at resultatet ikke skal bestå av Lego.

Nært knyttet opp til hva en skal bli, er spørsmålet om hvem en er. For å sette seg et mål for hva en skal bli, er det nødvendig å ha en hvis grad av forståelse av hvem en selv faktisk er. Hvis en finner essensen i hva som utgjør en selv, vil det være lettere å peke ut mål som på sikt vil gjøre en genuint lykkelig. Her menes det ikke definisjoner som «student» eller «forelder» som på mange måter kan betraktes som midlertidige tilstander. Slike roller vil avgjort spille en stor rolle for hvordan en ter seg, men hvis en ser forbi det åpenbare og søker mer i dybden av seg selv vil spørsmål som «hvorfor bli student?», og «hvorfor oppdrar jeg barna mine på den bestemte måten?» gjøre seg gjeldende. For noen vil svarene være åpenbare og trivielle. Man studerer for å få en jobb og å tjene penger, og en følger en gitt barneoppdragelse i håp om at avkommet skal vokse opp å bli et anstendig menneske. Likevel er dette bare å skrape på overflaten av hva disse spørsmålene faktisk innebærer.

Det er ikke uvanlig å forbinde ambisjoner med ens identitet, men å se fremover i et forsøk på å definere seg selv blir i beste fall spekulasjon. Snarere må en se på hvilken vei en har gått for å komme seg til sitt nåværende ståsted. Ens fortid vil unektelig påvirke ens fremtid; og likevel er folk generelt sett mer opptatt av hva som skal skje i fremtiden. Naturlig nok er det mer spennende med det ukjente enn noe en mener en har en klar formening om, men det i seg selv er ingen god grunn til å la være å stoppe opp et øyeblikk for å se hvor en er, og hvordan en har kommet seg dit. Historie har en tendens til å vise hvor mennesket har gjort feilsteg, og hvor de riktige grepene er tatt. Dette gjelder på et personlig nivå så vel som i et større perspektiv, og det sies jo at en kan lære av historien.

Med dagens krav om utdannelse og forventningspress om fremtidige prestasjoner er det ikke rart mange kan kjenne seg fremmedgjort i sin egen livssituasjon. Samfunnet drives grovt sagt etter prinsippet om at økonomisk vekst er et tilnærmet ubetinget gode, og at det er enhvers plikt å bidra til dette. Økonomisk vekst har vært helt avgjørende for Norges utvikling de siste
seksti årene, men kanskje har dette prinsippet overskredet hva som egentlig gagner individet? Er det slik at å bruke en fjerdedel av livet på å jobbe mot et uvisst mål er en bedre levemåte enn å stoppe opp i øyeblikket, eller burde man heller ta seg tid til å se hva en faktisk er, og håpe at disse verdiene vil reflektere hva en til syvende og sist blir?

Hvis svaret er det førstnevnte kan en med trygghet si at verden beveger seg i riktig retning. Aldri før har det vært viktigere med utdannelse, og kanskje med unntak av jappetiden har det sjeldent vært større fokus på økonomisk fremgang. Til tross for at vi i dag har mer teknologi og verktøy for å håndtere internasjonale kriser er det ikke vanskelig å se hvordan det er fokuset på profitt som driver verden fremover, eller holder den tilbake. I vesten er en svært glad i å slå seg selv på brystet og hevde at en fremmer det gode, være seg i form av militære intervensjon, økonomiske sanksjoner og krav til budsjettkutt. De aller fleste har nok av en genuin oppfatning om at det de gjør bidrar til å fremme en bedre verden, men er en er det en sier, eller er en det en gjør?

Som den amerikanske journalisten Margaret Fuller så godt sa det “Men, for the sake of getting a living forget to live”. Mulig det er på tide at vi alle stopper opp et øyeblikk og tenker over hvem vi er i nuet, og fokuserer litt mindre på hva som skal skje i morgen? Det er nåtiden som skaper fremtiden, og hvis en ikke tar seg tid til å se hvor en trår på sin ferd kan en lett finne seg selv på målstreken uten å kjenne seg selv igjen.

Av: Øyvind Fischer

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *