Til kamp mot sosial vold

Tekst: Atle Günther Sandvand, mastergrad i statsvitenskap 

Den nye generasjonen forfattere forener det fysiske og psykiske.  

Offentligheten har de siste årene gitt stor plass til fortellinger om psykisk helse. Mediehus og forlag har pushet anekdoter om angst og depresjon. I de første kronikkene om temaet, på starten av 2010-tallet, forsvarte tekstforfatterne denne utlegningen med at en persons åpenhet førte til at færre gikk innesluttet rundt. Funksjonen av dette narrative behøver ikke lenger et forsvar; det er akseptert som nyttig.  

Det intuitive refrenget i åpenhets-diskursen er: om du holder på å blø i hjel, så drar du på operasjonsstua, hvis du er i ferd med å bli manisk depressiv, så drar du til psykolog. Denne sidestillingsprosessen er etter hvert blitt allment akseptert, og sett på denne måten har alle de personlige beretningene hatt en positiv samfunnseffekt.  

Personlig dominans 

Sally Rooney, hun irske marxisten som har skrevet «Normal People» og Edouard Louis, han homofile som har bedrevet autobiokrafisk kritkk av arbeiderklassen, viderefører denne tankegangen. Sistnevntes mål er å ta til kamp mot sosial vold; et begrep som kun blir brukt i retten om følelsesmessig destruktive familier. Det referer både til direkte vold, men også indirekte; som å høre om andres skader.  

I hans fortelling er det ikke tunge objekter på fabrikken som knekker farens rygg, det er høyresidens effektivisering av trygdesystemet som virkelig skader han. De raner han for stolthet, så han ikke greier å stå oppreist. Faren drikker og setter skammen i beina til Louis. Han må rømme til Paris og gjennomgå en kulturell klassereise gjennom universitet og skrivekunsten. Dette leder til en annen, kanskje mildere form for skam: survivor’s guilt. For å demme opp for skammen, angriper han politikerne med sitt nye våpen: teksten “Hvem drepte faren min?”.  

«(…)the story was about personal dominance» skriver Sally Rooney i sin debut. Hovedpersonen forstår ikke seg selv, forakter seg selv, og må leve på andres nåde. Hun er begavet og føyelig. Uten grenser for hva hun skal akseptere av andres oppførsel, ødelegges hun psykisk. Den litt overfladiske venninen hennes sier ting som at «depresjon er en rasjonell, menneskelig respons på effekten av sen-kapitalismen». Både etter at hun blør ustanselig fra underlivet, og da hun besvimer på åpen gate, sier legene på sykehuset at ingenting feiler henne.  

Et slikt syn på det sosiale møtte de fleste på grunnskolen, da læreren snakket om at jentenes mobbing er usynlig, men verre enn guttas slag og dytt, nettopp fordi den er vanskeligere å ta tak i. 

«Når man blir taklet i en fotballkamp gjør det kun vondt fysisk, for det er lek.» 

Lek? 

Hva tjener vi på å skille mellom sosial og fysisk vold? Fysisk vold innebærer på et vis også sosial vold- en integritetskrenkelse som i varierende grad svekker den grunnleggende trygghetsfølelsen. Når man blir taklet i en fotballkamp gjør det kun vondt fysisk, for det er lek. På den annen side har sosial vold sine fysiske konsekvenser. Man viker med blikket om en setning har kjipe implikasjoner. Eller, slik Rooney skildrer, kan langvarig motgang ødelegge kroppens normalfunksjoner. Men hvis man blir slått på McDonalds i en konfrontasjon som begge ønsker, rammer ikke dette på samme måte som hvis din far hever neven.  

Altså er det sosiale bestemmende for det fysiske. Kanskje voldsbegrepet bør forbeholdes det fysiske av pragmatiske årsaker?  

Metoo som psykisk nedbrytning 

Kunne man mobilisert under begrepet sosial vold, som man mot seksuell trakassering gjorde med metoo? 

Det siste årene ser flere forfattere og skribenter metoo i retrospekt. Nyansene er mange og betente i denne saken. Et av de fremste eksemplene er rettssaken mot Gaute Drevdal, som beskylte rundt ti kvinner for å utvikle falske minner om dere seksuelle omgang med han. Metoo ble tillagt mye vekt i hans forsvar. Han ble dømt til 13.5 års fengsel, og fra ankerettssaken rapporteres det at han i denne omgang dropper slike anklager. Kampen virker, for tiltaltes del, å stå om skildringen av han som venn og profesjonell, som hans strafferettslige uskyld. Når han begrunner hvorfor han har gitt MDMA til 10-15 år yngre kolleger, viser Drevdal til at han var en del av et grenseskridende, kreativt miljø. Han jobbet blant annet som pressesjef på Hovefestivalen, og det er vanskelig å forstå hvorfor han viser til en eksperimentell kultur, når anklagene i stor grad dreier seg om sovevoldtekter. Det underliggende argumentet synes å være at kvinnene fant han kul og attraktiv da, men ikke nå som metoo har fått gjennomslag. Drevdals forsvar virker mer rettet mot gatejustisen han er blitt hardt rammet av, enn mot statsadvokatens anklager.  

«Metoos bragd var opptegnelsen av en klar grense, hva gjaldt seksuell oppmerksomhet i profesjonelle relasjoner.»  

Flere bøker fra dette året, tar opp dynamikken mellom ledernes seksuelle trakassering konkret, og deres lederstil generelt. Til forsvar for dem på den ansvarlige siden av det asymmetriske maktforholdet, sier man gjerne at vedkommende har hatt en ukonvensjonell måte å være leder på; enkelte mål har helliget enkelte midler. Da snakkes det om dominerende og ødeleggende lederstiler. Implisitt tenkes det at et – la oss si teaterstykke – ender opp på så høyt nivå, at en dominerende, nedbrytende lederstil kan være forsvarlig, fordi mange av skuespillerne også nyter godene av å ta del i en slik prosess. Institusjonen og sjefen kan også ha såpass med flaks at gruppen som jobber på et gitt sted, tåler en slik behandling som den de får av den aktuelle, talentfulle sjefen. Det var altså varierende hvorvidt oppførselen opplevdes problematisk. Essensen koker ned til at individuell robusthet mot, eller toleranse ovenfor, dominerende oppførsel, har vært styrende for hvorvidt folk har kommet unna med gal oppførsel, eller ei. Dette eksempelet viser at dersom man skal mobilisere mot sosial vold, som under #metoo, er man avhengig at varslere er villige til å risikere å bli fremstilt som skjøre.  

Mekanismer 

Metoos bragd var opptegnelsen av en klar grense, hva gjaldt seksuell oppmerksomhet i profesjonelle relasjoner. Overordnet har bevegelsen senket kravet om hvor tykkhudet en må være for å si ifra om, eller tolerere, jævlig behandling. Men grensen som står igjen, rammer inn konkrete, seksuelle krenkelser. Utover den økte kollektive bevisstheten om maktbalanser er det uklart hvilke mekanismer som tillot den psykiske nedbrytningen å pågå over mange år.  Var det behov for økonomisk sikkerhet i bransjer med flyktige posisjoner?  

I Drevdals rettssaker drøftes det både hvilke goder han hadde tilgang til, og hvilke goder det kunne tenkes at han kunne gi tilgang til. Når han hevder ubetydeligheten av disse, er det en underkjennelse av behovet for å sikre grunnleggende tryggheter. Underforstått i Drevdals argument: Grunnen til at de fornærmede i saken gikk på tærne rundt Drevdal var ikke at han kunne vippe karrieren deres i en avgjørende retning; det var heller det at en kollektiv kulturbevegelse tillot dem å klandre han, etter at ryktene hadde gått sin gang. Er dette sosial vold mot kvinnene? Frarøvelsen av stolthet, av sin tidligere rasjonalitet under forsøket på å etablere seg? Endres et slikt utspill av at avsenderen risikerer et tiår i fengsel? Og ikke minst en fundamental avvisning av hans virkelighetsbeskrivelser om seg selv, sitt virke og personlige relasjoner.  

Grenser 

Essensen av metoo-kampanjen er ikke like som vag den av sosial vold. Rent intuitivt, vekker bevegelsen assosiasjoner til noe fysisk-destruktivt, eller psykisk-destruktivt? Hvor smart må du være for å knytte storpolitikken til individuelle skader, som Louis har gjort? Her i Norge testes et utvalg kvinners motstandsdyktighet, i møte med Drevdals virkelighetsbeskrivelse. Beskrivelsen har i høst fått tung støtte fra en dansk professor og forfatter, som i sin siste bok, «Køn og Identitet. Et spadestik dybere», ser mørkt på det norske rettsvesenets framtid, skulle disse damene igjen få rett. 

Fysisk og sosial vold er sammenvevd. Det finnes noen hint til hvordan en kan nøste opp i floken. 

Dybvig, E. (2015). Selv om det er et lite miljø. Er det også så stort og mektig at du har alt å tape på å komme skjevt ut – morgenbladet.no/