Én etter én visner de bort og dør. Snart er det store generasjonsskifte et faktum.
Året er 2047. Døren til aldershjemmet registrerer at du nærmer deg og åpner seg automatisk i det du kommer gående. Det lukter rent og sterilt. Lukten er noe helt annet enn lukten du kan huske møtte deg da du besøkte morfar i hans pensjonistdager en gang for lenge siden. Da var det lukten av gammelt treverk, kokekaffe og flere generasjoners nedstøvede tepper som møtte deg i døren. For å ikke nevne morfar, som vanlig ikledd strikkekofte og cordfløyelsbukser, smilende på vei ned trappen mens han sier «velkommen, velkommen» med en oppriktig glad stemme. Ingen hilser på deg i det du går inn i det nye aldershjemmet i 2047. Men noen lyder registrerer du umiddelbart; rop fra pensjonister som spiller et dataspill litt lengre inn i stuen og klikking i kameraer som tar bilder. I det du runder det første hjørnet, bekreftes dine antakelser. Fem eldre damer sitter stuet sammen rundt et bord. Ingen prater med hverandre. Du stusser over de dype utringningene og korte skjørtene, som du vanligvis ikke forbinder med grått hår og skrukkete hud. Damene sitter med hver sin smarttelefon i hånden, en av dem strekker på halsen for å skjule den slappe huden under haken mens hun tar en «selfie». «Chatter med Geir, dere vet han i annen etasje jeg traff på Happen» sier hun og taster videre.
Kan du se for deg fremtidens eldre sitte i dagligstuen på aldershjemmet med den nyeste teknologien i hånden? Kan du se for deg at fremtidens 80-åring har sin egen profil på de nyeste sosiale mediene og snapper med barnebarna sine? Ikke jeg heller. Sakte, men sikkert forsvinner den siste generasjonen som har opplevd dager der krig, et Norge uten oljepenger og et industri- og arbeidersamfunn, var en del av deres virkelighet. Den siste generasjonen som ikke har vokst opp med velferdsstatens trygge sikkerhetsnettverk under seg og NAV som strekker ut en hjelpende hånd i enhver utfordrende situasjon livet måtte by på. I løpet av noen tiår er denne generasjonen utryddet. Og så er det oss andre igjen. Alle vi som har vært så heldige å få ri den store oljebølgen de siste femti årene. Generasjoner som ikke har behøvd å kjempe for å få det så godt som vi har det i dag. Det er akkurat som vi sitter på en dumphuske, og alle i den ene enden hopper av. Vi som sitter igjen deiser i bakken med et kraftig støt. Er vi forberedt på dette?
Dette er en aldri så liten hyllest til en generasjon som står mitt hjerte nær.
At generasjoner forsvinner, er selvsagt ikke noe nytt. Det nye denne gangen er de skarpe linjene mellom de som nå går bort og de som blir værende. Vi vil aldri kunne se verden på samme måte som disse menneskene. Heldigvis har de fleste av oss hatt gleden av å lære mange av dem å kjenne. Men også dette er vi dessverre de siste til å oppleve. Vi er de siste som får å lytte til de mange utrolige historiene om en tid da de måtte gå i telefonkiosken for å ringe noen, en tid da sjokolade var en sjelden delikatesse, og en tid da man slo opp i et leksikon hvis man lurte på hvem som var USAs første president.
“Family Cycling” Foto: Janet McKnight, Flickr Creative Commons
Sammen med denne generasjonen frykter jeg at en hel del andre ting også forsvinner. Rikdommen og mangfoldet i språket vårt, for å nevne én ting. Denne generasjonen er veteraner på så mange områder, også når det gjelder norsk språk. De vet hvordan det én gang var. Det gammeldagse språket, tenker kanskje du. Det ekte norske språket, tenker jeg. Skjønt språk har alltid vært og vil alltid forbli dynamisk – alltid i forandring. Samtidig har det lenge vært slik, at det norske språket har vært under sterkt press fra engelsk; det dominerende verdensspråket. Det er lett å glemme at de tradisjonelle norske ordene og uttrykkene kan fortelle oss en hel del om vår egen historie og kultur. Dette er et sentralt argument for hvorfor det er så viktig å beskytte og ta vare på noe så verdifullt som vårt eget språk. Ingenting er så sterkt knyttet til ens egen kulturelle identitet som språk.Vi kan også forvente at politikken tar en ny vending sammen med dette generasjonsskiftet. Denne prediksjonen er grunnet i de klart sterkere konservative verdiene og holdningene hos denne generasjonen enn hos de neste, som selvsagt også preger deres stemmeadferd. Dermed kan det tenkes at vi om ikke mange år vil oppleve at generasjonsskiftet vil være med på å styrke det allerede kraftige, liberalistiske skiftet i politikken vi har vært vitne til de siste årene. Et nytt politisk landskap kan bli utformet, på godt og på vondt. Mange vil kanskje se på dette som et siste hinder som endelig blir borte på veien mot en slags liberalistisk frigjøring. Uten å rette en moraliserende pekefinger mot noe eller noen, gjør vi kanskje lurt i å lære av dem som har levd under andre vilkår enn det vi selv har og ta lærdom av deres livserfaring.
Dette er en aldri så liten hyllest til en generasjon som står mitt hjerte nær. Jeg har et håp om at det kan være både en oppvekker og en påminnelse før tiden renner ut. En oppvekker til deg som kanskje ikke har reflektert over dette før akkurat nå. Et hint til alle om hva som muligens kan vente oss de neste tiårene. Og ikke minst et ønske om at vi skal bevare og videreføre det beste denne generasjonen har lært oss, både av språk, tradisjoner og livsvisdom. Jeg føler meg privilegert som har fått vokse opp med tryggheten og de godene vårt velferdssamfunn i dag har gitt meg. Jeg føler meg privilegert som har fått vokse i en tid med en enorm teknologisk utvikling. Jeg føler privilegert som har fått muligheten til å reise og se mye av verden. Men mest av alt føler jeg meg privilegert fordi jeg gjennom mine besteforeldre og deres generasjon har fått en smakebit av en svunnen tid. Jeg har kanskje ikke bare fått en smakebit, men rett og slett et godt kakestykke av språket, av tradisjonene og av historiene de har bydd på. Det har gjort at jeg har beholdt bakkekontakten i dagens heseblesende og raskt utviklende, teknologiske informasjonssamfunn. Det har hjulpet meg til å sette våre samfunnsgoder i perspektiv, fordi kontrastene mellom deres oppvekstsvilkår og mine er så overveldende. Ikke minst har det har gitt meg insentiver til å stå opp og kjempe for ting jeg brenner for, fordi jeg vet at alt jeg nyter godt av i dag, har vært kjempet frem av generasjoner før meg.
