Dronning Sonja på skitur. Foto: Privat/Det kongelige hoff.
Fra der jeg vokste opp var det minst fem timers biltur til nærmeste familie, enten det var til bestemor og bestefar eller tante og onkel. Dette medførte jo at jeg kunne tråkke i hælene til bestefar hele uker i strekk, i motsetning til de barna som hadde besteforeldre i samme by og heller var der på korte visitter flere ganger i uka. Men jeg husker allikevel min situasjon som tidvis kjip. Hvem skulle min lille familie på fire liksom være sammen med når alle andre var opptatt med å feire fetters bursdag, spise kake hos tante på 17. mai eller delta i familiens feiring av St. Hans?
Om man trer ut av hodet til mitt noe bitre ni år gamle jeg, er dette allikevel tradisjoner grunnlagt i trivsel og hygge. Dette er kanskje også den definisjonen vi oftest tillegger begrepet: tradisjoner som merkedager og vaner, gjerne tilbrakt med våre nærmeste. Tradisjoner kommer dog i en hel drøss ulike former, med forskjellige funksjoner og varierende styrke. Det dreier seg ikke bare om skisport, strikking av Marius-gensere, reker på brygga og andre typisk hyggelige aktiviteter – som forøvrig gjerne legitimeres med at «det jo er tradisjon». Vender man seg til ordbokdefinisjonen handler begrepet om kulturemner som overføres gjennom tid, fra slektledd til slektledd.
Tradisjonen får slik mange ansikter, og enten vi vil det eller ei, er vi ikke bare kakespising og fjøsnisser på ski. Vi er ganske mye mer, både på godt og vondt.