Trenger vi Senterpartiet?

Trenger vi Senterpartiet?
I HARDT VÆR: Det har blåst friskt i Senterpartiet den siste tiden. Foto: Senterpartiet/Flickr
I HARDT VÆR: Det har blåst friskt i Senterpartiet den siste tiden. Foto: Senterpartiet/Flickr

Lang tids uro i ledelsen kulminerte med at Liv Signe Navarsete ga beskjed om at hun vil gå av på et ekstraordinært landsmøte i april. Med det gikk også for alvor startskuddet for kampen om tronen, og ikke minst om den naturlige arveprinsen, Ola Borten Moe, sin posisjon i partiet. På overflaten kan dette synes som en personstrid, men først og fremst handler det som nå skjer i Senterpartiet om politikk. For etter åtte år med gradvis synkende oppslutning i rødgrønn regjering, står nå Senterpartiet overfor et veivalg. Der en del av partiet vil fortsette i Navarsetes fotspor langs den rødgrønne sti. Mens en annen del ønsker å følge Ola Borten Moe mot høyre.

Om vi tar et tilbakeblikk på det som i dag er Senterpartiet så tilhørte partiet historisk sett den borgerlige fløyen. Bondepartiet, som for første gang valgte å stille med egne lister til Stortingsvalget i 1921, hadde røtter tilbake i den politiske bondebevegelsen på 1800-tallet. I første rekke ble partiet stiftet for å ivareta de gamle bygdenæringenes interesser, og da særlig i spørsmål om tollpolitisk likestilling med andre samfunnsgrupper. Siden den gang har det som vi i dag kjenner som Senterpartiet sittet i regjering ved flere anledninger, tradisjonelt sett i koalisjon med andre borgerlige partier. Dette er en tradisjon som ble brutt under Åslaug Hagas ledelse, da partiet i 2005 inngikk i et rødgrønt samarbeid. Gjennom årene har Senterpartiet også utviklet seg til å bli et talerør for distriktene i landet vårt. Distriktspolitikk, desentralisering og motstanden mot norsk EU-medlemskap har vært – og er – kjernesaker for partiet. Men trenger den norske partifloraen et slikt parti?

Ved valget i fjor høst fikk partiet en oppslutning på 5,1 prosent. Det er den laveste oppslutningen Senterpartiet har hatt ved noe valg, og det utløste umiddelbart en debatt om partiets veivalg og politikk.  Det ble fokus på Liv Signe Navarseters rolle som partileder, og det ble også fokus på dårlig klima i partiledelsen der det gjennom valgkampen var tydelig at Navarsete og nestleder Ola Borten Moe ikke var samkjørte. Dette kulminerte da det i en intern granskningsrapport før jul kom frem at også store deler av partiorganisasjonen var misfornøyd med partiledelsen, og konsekvensen av dette ble at Liv Signe Navarsete tidlig i 2014 ga beskjed om at hun ønsker å trekke seg som partileder. Men det store spørsmålet er om Navarseters avgang vil være nok til å bilegge striden i partiet. Det sentrale i den sammenheng er at det nå kan komme opp en lederkandidat som partiet evner å slutte rekkene bak, og mange i partiet hadde nok håpet at Marit Arnstad skulle bli den kandidaten. Det åpnet hun da også selv døra på gløtt for, men tidlig i februar gjorde hun retrett og kunngjorde at hun ikke er lederkandidat. Det betyr at nåværende 2. nestleder Trygve Slagsvold Vedum av mange blir sett på som den naturlige lederskikkelsen, for færre og færre peker på 1. nestleder Ola Borten Moe som den rette til å føre Senterpartiet i samlet tropp oppover på meningsmålingene. Problemet med både Slagsvold Vedum og Borten Moe er imidlertid at de har sittet sentralt i den partiledelsen som har fått intern kritikk, men det er likevel ikke tvil om at Slagsvold Vedum blir sett på som den fremste kompromisskandidaten av de to. Borten Moe representerer en klar høyrefløy i partiet, og mange har vanskelig for å se han som den som kan forene ytterpunktene. I en slik sammenheng ville sannsynligvis Marit Arnstad vært en ideell kandidat, i og med at hun har bred erfaring, samtidig som hun ikke har sittet i den partiledelsen som mange vil definere som partiets «problem». Men leder vil hun altså ikke bli, og det betyr i praksis at bordet er dekket for Slagsvold Vedum.

Uavhengig av hvem det måtte bli, er det ingen tvil om at den nye senterpartilederen får en formidabel utfordring med å gjenreise partiet. For det er de som hevder at Senterpartiet er i ferd med å utspille sin rolle i norsk politikk, og det viktige for den nye lederen blir da først og fremst å samle partiet om et prosjekt som skaper bred entusiasme fra høyre til venstre i partiet.  En polariserende leder vil kunne føre til ytterligere avskalling fra partiet, og mange senterpartisters våte drøm er da at en samlende kandidat skal kunne vekke begeistring og kapre velgerne utenfor det som i dag er ansett som partiers kjernevelgerbase. Men for at det skal bli slik, trenger partiet også saker som appellerer til flere enn de tradisjonelle bonde-/ bygdevelgerne. Senterpartiet sanker tradisjonelt mesteparten av stemmene fra distriktene, og med et stadig mer urbanisert og sentralisert samfunn er det vanskelig å se at Senterpartiet skal klare å mobilisere mange velgere utenfor de miljøene som i dag anses som partiets kjernevelgerkrets.

Likevel er det også mulig å se det annerledes. I en urolig verden er det mange som anser økt matproduksjon, selvforsyning og verdiskapning i distriktene som viktige byggeklosser for framtidas Norge, og i forlengelsen av dette kan man peke på ny giv i kampen mot EU og EØS som en potensiell velgermagnet for Senterpartiet. Under Anne Engers partiledelse red Senterpartiet på nei-bølgen forut for EU-avstemningen i 1994, og nei-dronningen fikk mye av æren for at det ble et norsk nei ved folkeavstemningen den gang. Fortsatt er det sterke nei-strømninger i det norske folk, og det er ingenting som tyder på at vi er på tur til å bli en ja-nasjon. Her ligger det et oppslutningspotensial for Senterpartiet, men det er nok avgjørende at partiet blir kvitt stemplet som et krangleparti for å vinne tillit i bredere velgermasser. For slik Senterpartiet har tedd seg i den senere tid, har det vært lett for motstanderne å fremstille partiet som et marginalisert parti for «bygdetullinger» og antiurbanister. Og dette stempelet må den nye partilederen klare å fjerne dersom partiet skal kunne nå gamle høyder og bli en fremtidig maktfaktor i norsk politikk.

For ja, det bør fortsatt være rom for Senterpartiet i den norske partifloraen. Norge er fortsatt et svært desentralisert land, og det er nok mer enn 5,1 prosent av innbyggerne som ser verdien av livskraftige bygder, selvforsyning og selvråderett i et stadig mer EU-tilpasset Europa. Derfor bør Senterpartiet ha en rolle å spille i norsk politikk i overskuelig fremtid, men da må ledelsen i partiet få troppene til å marsjere i takt. I større grad enn det Liv Signe Navarsete har klart gjennom sine siste år som partileder.

Av: Andrea Sofie Nilssen

Leave a reply