Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Åh, neivel?
Tekst: Andrea Steen Hernes
Jeg får faktisk direkte vondt av å tenke på alt jeg ikke visste, alt jeg bare hadde hørt litt om og alt jeg enda ikke vet. For ikke å snakke om alt jeg aldri noensinne kommer til å få vite noe som helst om. Hvem kan jeg egentlig skylde på? Hvem plasserte meg i en lyserosa såpeboble? Hvem var det som løftet hånden sin mot munnen, blåste ut denne plettfrie bobla og plasserte meg i den? Hvem..? Synes du det var en god idé?
Ikke vet jeg.
Neppe kommer jeg til å finne ut av det heller.
Såpebobler kan sprekke de også. Det gjør de jo titt og ofte. Støtt og stadig. Hele jævla tiden faktisk. Alle vet vel det? Hvem har ikke opplevd det? Du husker det, ikke sant? Store krokodilletårer i små, uskyldige barneøyne idet den runde, nydelige formen gikk i tusen usynlige knas foran oss. Akkurat for høyt til at vi kunne nå opp. Akkurat for høyt til at vi fikk gjort noen forskjell.
Jeg vet langt fra alt, men noe vet jeg. Jeg vet at jeg møtte henne. Jeg vet at den mørke hånden hennes strakk seg forventningsfullt fram. Den ønsket å møte min. Håndflatene våre streifet hverandre. Forsiktig. Høflig. Ikke egentlig beskjedent. Bare tydelig berørt av situasjonen. Forventingene, kriblingen og tankene om alt jeg ikke visste fylte sakte men sikkert opp min bleke kropp.
– Hva heter du? Hvor bor du? Hva gjør, vil og skal du?
Nysgjerrigheten boblet. Akkurat som de barnenydelige boblene. Du vet. De som kan sprekke. De som kan sprekke så alt for lett. Det mørkebrune, halvlange håret hennes danset lekent over de smale skuldrene. Føttene trådte fram og tilbake på plassen. Usikker? Nei. Tror ikke det. Bare boblende.
– Vi skal hjem. Hjem til meg.
– Hvordan?
Blikket ble brått usikkert. Flagrende. Hit og dit. Dit og hit. Ikke fort. Ikke lenge. Likevel ikke til å ta feil av. Tydelig sjenanse.
– Vi må gå. Ganske lenge. Gjør det noe for deg?
En times tid tok det. Høyre, venstre, venstre, høyre. Bakke, bro, gjerde, jord og masse svette. Samtalen var der likevel. Som bordtennisballer i sin mest forsiktige, halvsjenerte action. Spørsmål, svar, spørsmål, svar.
– Jeg håper det går bra.
– Det går veldig bra. Virkelig.
Om bussene, bilene, trikkene, banene, syklene eller mopedene hjemme sa jeg ikke stort. I hvert fall ikke at billetten tar meg dit jeg vil, når jeg vil. Natt og dag. En enkel (ekkel) hemmelighet. Langt nede i magen. Like ved klumpen. Klumpen som vokste i takt med pulsen min. Føttene våre gjorde en god jobb. Arbeidet på lag. Hjemme var målet.
Illustrasjon: Kristina Nilsen
En beundring ilte gjennom meg idet vi passerte den store, lyse murbygningen. Som et stort palass av drømmer lå den der. Like ved veien. Glitrende.
– Der vil jeg jobbe. Der skal jeg jobbe.
Drømmer og ambisjoner har kanskje ulike definisjoner i ordboka. Foran meg sto hun likevel med et blikk som flettet begrepene sammen på den underligste måten du kan tenke deg. Glitter og såpebobler. På en gang.
– Jeg skal bli politi. Hva skal du bli?
Svette hender klamret seg mot hverandre bak ryggen min. Fiklet. Fort og masse. Usikker? Så definitivt. Veldig usikker. Det grusomme, grufulle spørsmålet. Alle muligheter. Ingen plan. Ærlighet? Ærlighet.
– Jeg vet ikke.
Ingen dveling ved det. Føttene våre arbeidet seg videre. Målet var plutselig like foran oss. Hjemme. Hjemme hos familien. Brødre, søstre, foreldre og naboer. Alle var så varme. Alle var så gode. Taket var ikke høyt over hodene. Veggene var ikke langt fra skuldrene. Det sies vel at der det er hjerterom, er det husrom? Her luktet det hjerterom lang vei.
– Hvordan ser en dag her ut?
En likhet viste seg. Engasjement. Iver etter å gjøre det beste. Iver etter å gjøre det beste uansett hva. Jeg står ikke opp midt på natten for å gjøre skolearbeid. Jeg har ikke det som eneste mulighet. Eneste mulighet fordi resten av dagen har gått. Gått til ansvar. Jeg vet ikke hva jeg skal bli. Hun vet ikke hva en trikk er. Hun har en meter fra senga si til veggen. Jeg har fire. Likevel den boblende likheten.
– Takk for i dag!
Klemmen jeg ble omfavnet med drysset glitter over de siste minuttene. Ingenting utenfor. Bare oss. Der og da. Da og der. I vår egen lille boble. Alt for like, men også ulike. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det jeg ikke vet, det har jeg jævlig vondt av. Faktisk.