Midt på Tullinløkka henger et rødt skilt med bokstaver i gull. Et kulturmerke, som på avstand kan se ut som en tobakksbutikk, men her selges ikke sigaretter. Her, i hjertet av Oslo, ligger pulsen i byens uavhengige litteraturutsalg. Eller mer korrekt: her ligger byens uavhengige litteraturutsalg. Inntil videre.
TRIST: Den karakteristiske bokhandelen kan bli borte.
Tronsmo har holdt lokalene på Tullinløkka siden 1973, da en blanding av folk fra Gateavisa og anarkistmiljøet, og folk fra den politiske venstresiden gikk sammen og åpnet bokhandelen.
– Visjonen var å redde verden. I dag er visjonen simpelthen å drive en så bra bokhandel som mulig.
Poet Terje Thorsen har jobbet i bokhandelen siden 1994, og på grunn av sin lidenskap til god litteratur, sin kunnskap om tegneserier, sin tillit til ukjente forfattere og sin entusiasme ovenfor kunder, er han i dag blitt et ikon for butikken med sine 19 år på baken. For han er det viktig at alle slipper til, og å kunne tilby et mangfoldig utvalg.
– Jeg er jo overbevist om at det ikke er noe bra for oss som lesere å hele tida bli utsatt for de samme bøkene. Valgmuligheten innskrenkes, derfor prøver vi å vise folk ting som vi syns er bra da, som kanskje ikke når igjennom i støyen. Målet er ikke å tjene penger, men å gjøre Norge smartere.
I et bybilde som i større og større grad kommersialiseres, har bautaen Tronsmo i mange år vært et viktig alternativ til kjedebutikkene, der markedsmakten avgjør hva som skal i salg. Butikken er kjent som en uavhengig bokhandel med god bredde innen litteratur om samfunn, politikk, kunst, kultur og musikk, og med et mekka av en kjeller for tegneserier.
– Vi synes jo det er synd, at ensrettingen blir så total. Vi går jo ikke rundt og tenker at vi er et alternativ til de, men de facto blir vi jo det fordi vi har så mye av det de ikke tar inn. Vi mener jo at den type utvalg som vi har, egentlig er det gamle, norske bokhandel-idealet, hvor du dekker en viss bredde, og ikke bare tenker i flokk.
De senere årene har Tronsmo mottatt en rekke priser, som Oktoberprisen, Bokhandler-prisen, og senest, Oslo bys Kulturpris for 2013. De er anerkjent og verdsatt på mange arenaer, men likevel rivningstruet av kommunen.
– Det vil jo være ultraironisk da, om staten nå blir årsaken til at vi må stenge.
For markedsannheten er slik i dag, at hvis lokalet der Tronsmo ligger rives, har ikke butikken lenger råd til å drive som før.
– Hvis alt skal handle om profitt, så kan man egentlig bare gjøre noe annet. Men vi syns det er leit, og håper kommunen kanskje skal huske alt det fine de sa til oss på lunsjen med Fabian.
Foreløpig har det ikke vært noen offisiell høring, og det er ikke vedtatt at bygget skal rives. Men det er en trist tanke, hvis butikken som i alle disse år har gitt byens litteratur- og tegneserieelskere et sted å komme for nye impulser, som har vært et springbrett for mange norske tegnere og forfattere, nå skal fjernes fra bybildet.
– Tegneserieavdelingen for eksempel, er så mye mer enn bare det. Det har liksom vært et møtested for tegnere og skribenter. Og så gjør vi jo jævlig mye moro her. Vi har hundrevis av arrangementer hvert år, og driver en litt sånn old school-formidling. Og det er jo gjevt da, når du har et vellykka arrangement. Som på lanseringen av Pushwagners «Soft City» i bakgården med gudene veit, tusen gjester omtrent, som spiste knekkebrød med sild og hørte på jazz og kunne bare nyte Pushwagner i fri flyt, det var veldig kult. Å se et så bra verk finne et publikum og få oppmerksomhet, da er jobben verdt å gjøre. Det kan være ti personer eller det kan være sånn som på Neil Gaimans første besøk, når køa gikk nesten ned til Bristol, hvor jenter dåna fordi Gaiman var så kjekk. Eller når voksne menn gråter fordi dem får en Donald-tegning av Don Rosa. Det er fint.