20. januar 2017: BANG. Verden er endret for alltid. En president helt uten presedens sitter nå på makten i de forente amerikanske stater. Et stort og brått skifte. Tilsynelatende.
Tekst og illustrasjoner: Henrik Berger, Statsvitenskap.
USAs sittende president har ett og annet svin på skogen. Hele bingen ligger der ute, vil kanskje noen påstå. Hans inntog på det ovale kontor har for mange symbolisert et stort skifte i amerikansk politikk. Spiller det lenger ingen rolle hva presidenten foretar seg forut for, under og etter presidentskapet? Det finnes tilsynelatende intet svin så stort at det ikke kan feies under teppet. Om man ser seg tilbake på den ganske så nære fortid og tar for seg hans forgjenger Obama, virker Trump som et astronomisk skifte. Trump er blitt anklaget for sexisme, trakassering, svindel, rasisme, inkompetanse og generell idioti. Likevel kan han innta stillingen som den frie verdens øverste leder, den mektigste mann på kloden. “Nei, presidentskapet har sannelig tapt seg”, kan man tenke.
Om det har vært et skifte, vil vi kanskje finne Trumps rake motsetninger hvis vi ser tilbake i historien til de tidligere menn som har sittet og styrt fra hvite hus. Respektable herrer med ordet i sin makt, rettferdighetssans av stål og plettfri samvittighet.
“Boy, they were big on crematoriums, weren’t they?” – George Herbert Walker Bush, 1989
Trump har nok aldri blitt beskylt for å være overdrevent velartikulert og fintfølende, om det så kommer til kvinner, meksikanere eller mennesker fra “shit-hole countries”. Dette er litt synd med tanke på amerikanernes tilsynelatende forkjærlighet for store ord og inspirerende sitater. Sitatet over var noe Bush sr. greide å si mens han fikk en guidet tur av Auschwitz. Om man ser på dette i lys av hvor familieformuen til Bush sr. kom fra får man en enda dårligere smak i munnen. Prescott Bush, hans far, solgte stål til nazi-Tyskland frem til 1942. Han ble da gjort oppmerksom av kongressen på at dette var forræderi. Stål er som kjent en nødvendighet når det kommer til produksjon av både våpen og krematorier. Dette gikk selvfølgelig ikke utover hans egen, hans sønns eller hans sønnesønns politiske karriere.
Ronald Reagan, som Bush sr. var visepresident under, hadde også problemer med fintfølelse når det kom til den andre verdenskrigs grusomheter. Under en offisiell seremoni i 1985 la han ned en blomsterkrans på en tysk militærkirkegård hvor blant annet 49 SS-soldater lå begravet. Han uttalte da om soldatene som lå der at “They were victims, just as surely as the victims in the concentration camps”. Etter protestene som fulgte ble et besøk til Bergen-Belsen konsentrasjonsleir ordnet i all hast; et besøk som i utgangspunktet hadde blitt skrinlagt siden Reagan mente det ble for deprimerende.
Det finnes tilsynelatende intet svin så stort at det ikke kan feies under teppet.
Noe han tilsynelatende også syns ble for deprimerende var utbruddet av aids på starten av 1980-tallet, på den tiden kjent som “the gay plague” blant politikere og på folkemunne. Han nektet dermed å uttale seg om sykdommen. Men presidenten fant lysglimt i tragedien. På private møter og middager hadde han en vits han likte spesielt godt. I vitsen er pannekaker løsningen på aids, for slik kan legene gi pasienten maten sin under døren, og dermed slippe å ha noe med pasienten å gjøre. En vits han visstnok lo høyt av gang på gang. I 1987 uttalte han seg offentlig om sykdommen for første gang. 23 tusen mennesker hadde på dette tidspunktet dødd som følge av sykdommen. Dette var det han hadde å si: “When it comes to preventing AIDS, don’t medicine and morality teach the same lessons?” Nøyaktig hva han mente med dette må man nesten tenke seg selv.
“I did not have sexual relations with that woman” – Bill Clinton, 1998
Sagt av Bill Clinton etter at det kom ut at han hadde hatt en affære med en praktikant ved Det hvite hus. Han er nok dog ikke den første presidenten som sier noe med samme ordlyd og like lite overbevisning, og han er beviselig ikke den siste. Trumps historie med kvinner er som kjent lang og broket. Han er anklaget for utroskap, trakassering og voldtektsforsøk. Så har han også kommet med en rekke lite flatterende uttalelser om kvinner generelt, noen om barn nede i 12-årsalderen, samt noen smått insestuøse kommentarer om sin favorittdatter Ivanka. Men det har kanskje sunket inn at mektige menn har en lei tendens til å klå og bemerke der ingen vil bli klådd eller bemerket. Vi har Clinton-skandalen og playboyen Kennedy hos demokratene, men det har også vært en og annen president fra de “anstendige og konservatives” parti som har røket i det baret.
Bush sr. sin tendens til å ta tak i rumpa på unge kvinner når han ble fotografert med dem er godt dokumentert. Den yngste av disse jentene var 16 år gammel. Dette var i Det hvite hus mens han var president. En kan tenke seg til hva disse jentene har måttet føle på når verdens mektigste mann tar et godt tak i baken deres og hvisker dem noe obskønt i øret, og hva dette sier om kvinners plass i politikken.
Men det later til at presidenten ikke liker å være alene om slik oppførsel i toppolitikken. I 1991 var det Bush sr. sin jobb å nominere en ny høyesterettsdommer. Han valgte den konservative Clarence Thomas; en mann som flere kvinner hadde anklaget for seksuell trakassering. Bush sr. stod ved at mannen hadde hans fulle tillit og kvinnene ble diskreditert. Han sitter fremdeles i USAs høyesterett sammen med sin nye kollega, Brett Kavanaugh.
“I know that President Ríos Montt is a man of great personal integrity and commitment” – Ronald Reagan, 1982
Kim Jong-un, Recep Erdogan og Vladimir Putin har ett og annet til felles; blant annet at de er noen av de totalitære lederne som har blitt lovprist av USAs nåværende president. Dette har han møtt krass kritikk for. Sitatet over viser imidlertid at dette ikke er noe nytt. Dette uttalte Reagan samtidig som at CIA hadde dokumentert brudd på menneskerettighetene og økende voldelighet fra høyrevridde ekstremister under Ríos Montts regi i Guatemala. Ríos Montt, hjulpet av amerikanske våpen, fikk nyte et relativt kort terrorvelde der på rundt 2 år.
Geopolitikk og diplomati gjør dog slikt nødvendig fra tid til annen. Da Franklin D. Roosevelt priset Stalin under den andre verdenskrig, var motivene ganske klare og forståelige. Når amerikanske presidenter priser diktatorer fra relativt små land og med makt til kun å massakrere sin egen befolkning, kan man derimot spørre seg om tilnærmingen er passende, forsvarlig og hvorfor det i det hele tatt er nødvendig å rose disse menneskene. Det kan tenkes å ha noe å gjøre med at rundt 3 av 4 diktatorer globalt mottar diverse støtte fra USA. En tendens som har vist seg lenge før Trump gikk inn i politikken.
“When the President does it, that means it’s not illegal.” – Richard Nixon, 1977
Trump har til tider blitt omtalt som en skurk både før og etter innsettelsen. Om man tar en liten titt på hans tidligere forretningsmetoder og nettverk, synes påstanden forståelig. Som president har han nok også vist seg troende til å være enig med Nixon i sitatet over. Nixon måtte i sin tid forlate Det hvite hus litt tidligere enn han selv hadde tenkt grunnet Watergate-skandalen. Her beordret han avlyttingen av demokratenes valgkontorer. Heldigvis overvåket han seg selv også, og ble dermed tatt med rikelig bevis, samt noen vel drøye sitater angående jøder og homofile. Han forlot presidentskapet med de berømte ordene “I am not a crook”. Alvorlig som Watergate var, blekner denne overvåkningen sammenlignet med hans handlinger i oppløpet til valgkampen mot Lyndon B. Johnsen på slutten av 60-tallet. Med bakkanaler opparbeidet i hans politiske karriere trenerte han fredsforhandlinger i Vietnam. Han lovet Sør-Vietnam en bedre avtale om de lot forhandlingene gå i stampe. Dermed kunne han bli presidenten som avsluttet krigen. Dette var juridisk sett høyforræderi hvor en domfellelse inntil 1998 kunne straffes med døden i USA. Han trengte dog to forsøk på å avslutte krigen og utsatte uttrekningen til etter sin andre valgkamp slik at den såkalte “verdige tilbaketrekningen” ikke skulle påvirke stemmegivningen. Tallene på menneskene som måtte bøte med livet som følge av Nixons politiske akrobatikk kan man kun teoretisere kontrafaktisk rundt.
“I will never apologize for the United States of America. I don’t care what the facts are.” – George Herbert Walker Bush, 1988
Før alternative fakta kom på banen måtte man altså si det rett ut at man ikke brydde seg om fakta. Sitatet over kom i forbindelse med at et amerikansk marineskip skjøt ned Iran Air Flight 655. Skipet lå i iranske farvann mens flyet befant seg i iransk luftrom. Det kan nevnes at blant de 290 menneskene om bord, alle sivile, var 66 barn. Uttalelsen kom to uker etter nedskytningen med alle fakta på presidentens bord.
Før alternative fakta kom på banen måtte man altså si det rett ut at man ikke brydde seg om fakta.
Fakta var lenge denne presidentens høyeste prioritet. Han var direktør for CIA fra 1976 til 1977. Arbeidsmåtene han lærte her greide han aldri å avlære seg. Å samle inn fakta fra verden rundt, især om opposisjonelle i Sør-Amerikas mange USA-støttede militærdiktaturer, var blant det han syslet med. Disse menneskene hadde det med å bli borte. Denne sysselen gikk under navnet Operation Condor, som sammen med Iran-Contra er et Google-søk verdt.
“They misunderestimated me” – George W. Bush, 2000
Om det er noe man ikke burde ‘misundervurdere’ er det skaden inkompetanse kan gjøre. Det være seg når man skal opprettholde diplomatiske relasjoner, invadere stater eller styre verdens mektigste nasjon.
Irak-krigen ble aldri den demokratiserende og vellykkede politiaksjonen den var ment å være. Hadde de som iscenesatte denne aksjonen tatt stilling til fakta, er det mulig det kunne gått annerledes. George W. Bush får nesten stå som øverste ansvarlige for dette, i og med at det er akkurat det han var i kraft av sin posisjon. Når de kloke hodene som skulle stå for invasjonen og den påfølgende oppbyggingen av det irakiske demokratiet skulle samles, var kvalifikasjonen presidenten var ute etter såre enkel. Han ville ha mennesker med ståltro på at jobben kunne gjennomføres lett med små kostnader. Og slike mennesker fikk han. Unge republikanere rett ut av universitetet, med fedre som hadde venner i høye kretser, var en favoritt. Og ingen løsning var for enkel. Militæroperasjonen gikk overraskende lett, i og med at mesteparten av den irakiske hæren simpelthen dro hjem. Dette hadde vært vel og bra om ikke amerikanerne sørget for at de fikk sparken i ettertid. Resultatet av dette var mange hundre tusen kamptrente, bevæpnede og arbeidsløse unge menn som takket USA for en håpløs situasjon. Videre skulle Saddams parti, Ba’ath-partiet, renskes ut av landet; et masseparti man var tvunget til å være med i om man skulle ha en stilling i det offentlige. Disse menneskene ble dermed utelukket fra alle verv av viktighet. Brorparten av de med høyere utdanning var med andre ord utelukket fra gjenoppreisningen av et krigsherjet land med 25,63 millioner innbyggere. Resultatet har gjort seg kjent i løpet av de 17 årene som har gått siden invasjonen.
Det er egentlig håpløst å skulle gi en god oppsummering av den dype inkompetansen som gjorde seg fremtredende i Irak. Men en kan tenke seg hvor galt det kan gå når en president bestemmer seg for å renske Det hvite hus for hver og en som kan komme til å stille et kritisk spørsmål om hva presidenten foretar seg.
“Despite the constant negative press covfefe” – Donald James Trump, 2017
Et utmerket, skarpsindig sitat fra den sittende presidenten. Til tross for den konstante negative omtalen fra pressen får absurditetene gå sin gang. Alt som er nevnt hittil har vært oppe i pressen. Informasjonen om disse statsmennene er lett tilgjengelig, og det ovennevnte utgjør ikke engang en kjapp oppsummering, om det så dreier seg om anklager eller beviste forhold av grov karakter.
Men alt kan glemmes eller tilgis. Clinton avsluttet sitt presidentskap som en av de mest populære presidentene; Monica Lewinsky avsluttet praktikantstillingen sin som en populær talkshow-vits. Ved sin død ble Bush sr. hedret av republikanere så vel som demokrater. Hillary Clinton priset i 2016 herr og fru Reagan for å ha startet den nasjonale samtalen om HIV og aids. Nixon har kanskje fått beholde skurkestempelet – men selv om det er Watergate han er kjent for, finnes det langt mer alvorlige forbrytelser på samvittigheten hans. Mange er bevisste på Irak-krigens uoverskuelige konsekvenser, men den umålelige inkompetansen Bush jr. strategisk sørget for er lite omtalt. Trump på sin side sitter frifunnet og fin på sin høye hest. Det skal bli interessant å se hva som uteblir fra historiebøkene i hans tilfelle.
