Det er noe som skremmer meg. Det gjør meg småsvett i pannen og rastløs i forelesning. Jeg er ikke skremt av korttenke politikere, økende radikalisering eller ekstremvær. Jeg skremmes av hvordan vi tenker og hvilke holdninger vi legger til grunn i samfunnet vårt.
Tekst: Ivar Trengereid
Foto: Ole Kristian Losvik, Flickr.com/creative commons
«I et samfunn hvor vi blir målt på alt blir prestasjonen tett forbundet med identiteten. For en del føles det som om at det øyeblikket man ikke presterer har man ikke lenger menneskeverd», skriver Linn Herland Landro i Dagbladet 29. mai 2017. Ofte føles det som om man skal ha alt; kroppen, håret, og stilen. Man skal ha toppkarakterer i alle fag, en jobb på si, gå på yoga tre ganger i uken og skrive kokebok i helgene. Som student skal du notere under forelesningene, nikke med annerkjennelse til seminarledere og smile til alle som smiler til deg. Man har det tilsynelatende alltid bra. På utsiden. På innsiden, derimot, er det ikke alltid like fint.
Et evig jag i matrialismens ånd
«Generasjon prestasjon blir fort generasjon depresjon», skriver Landro videre. Flere og flere norske ungdommer lider av depresjon og andre psykiske lidelser. Denne tendensen er farlig. Hvilke konsekvenser har dette prestasjonsjaget? Framtidsutsiktene synes dystre. Vi risikerer å skape et kaldt samfunn hvor egoisme og perfeksjonisme rår. Det store fokuset på materiell velstand, penger og utseende legger ytterligere press på verdiene vi tidligere har vernet om. Nøkternhet, medmenneskelighet, og respekt er plassert på kjøkkenhylla.
“Elsk deg selv som feilvare”, Per Fugelli.
«Vi lengter etter å være en del av en flokk med ufullkomne skapninger, ikke en flokk med glansbilder og overmennesker», sa Per Fugelli i en reportasje i samarbeid med Stavanger Aftenblad høsten 2015. Professoren i sosialmedisin understreker hvordan man bør unngå å bli fanget i en situasjon der man konstant later til å være noe man slett ikke er. Innerst inne er du bare deg selv. Mer enn det kan du ikke være. Det bør skapes en større aksept for det imperfekte. «Elsk deg selv som feilvare», sier Fugelli videre i reportasjen. I en kultur der ungdom knekkes i to under press fra alle mulige hold, er dette ordtaket kanskje mer relevant nå enn tidligere.
På feil sti, men på rett kurs
I frykt for å skape et inntrykk av meg selv som en klok profet med en solid livserfaring, melder behovet seg for å opplyse dere om egen håpløshet. Jeg har nettopp flyttet inn i en leilighet med mennesker jeg ikke kjenner, i en by jeg bare har vært på helgeturer til. Jeg klarer ikke å få hjernen min konsentrert rundt studiet jeg har begynt på, og forstår ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom pensum frem mot eksamen. Jeg noterer ikke alt på forelesningene jeg går på, men prøver å følge med så godt jeg kan. Jeg har langt i fra rette tenner og jeg kan knapt kalle meg mosjonist. Som den positive sunnmøringen jeg er, tenker jeg at dette ordner seg.
Vår generasjonen trenger ikke bedre karakterer, flatere mager og utallige frivillige verv på universitetet. Vår generasjon trenger å senke skuldrene og forventningspresset ovenfor seg selv. Ingen trenger å være perfekte. Ingen skal ikke være perfekt. Sliter du med å takle presset? Ta deg en løpetur i regnet. Luft hodet. Gråt ut. Tørk av deg maskaraen. Eller vippene. Ta på deg en ustrøket skjorte. Eller en dårlig knyttet sløyfe. Inviter med deg en medstudent på en kopp kakao på bakeriet over gata. Legg mobilen igjen hjemme. «Gi litt mer faen, og få et bedre liv», avslutter Fugelli i sitt siste intervju med Fredrik Skavlan 24.02.17.
Ja, takk. La dette også være mitt budskap til den som trenger det.