I en verden der vi har alle muligheter og kan bli hva vi vil, skapes et paradoks der valgmulighetene hemmer vår evne til å ta valg. Fanget i et konstruksjonsprosjekt på jakt etter en fremtid virrer vi rundt på Blindern, med en ulmende identitetskrise. Hva nå?
Tekst: Sunniva Mowatt Storm
Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze
Tenårene er beryktet som persondannende og tøffe, men hva skjer når du i en alder av 19 forlater kjent og kjært på oppdrag for å skape en fremtid for deg selv? Så langt i livet har beslutningene dreiet seg om fordypning på videregående eller hvem du er sammen med. Dette er i og for seg ikke ubetydelige problemstillinger, dog kanskje ikke like skjebnetunge som de du står overfor nå. For plutselig innser du at øyeblikket er nå. Det er nå du skal sette inn støtet i ditt personlige konstruksjonsprosjekt, og bygge opp den personen du skal bli. Dette er tiden for å skape seg et liv og ta beslutningen om hva du vil bruke resten av livet ditt på.
For én som i utgangspunktet er ganske introvert føltes dette som intet mindre enn å kaste seg utfor et stup og håpe jeg på mirakuløst vis skulle gro vinger før jeg traff bakken.
Veiledning i gamle ordspråk
Denne problematikken kommer absurd nok ganske ut av det blå for de fleste, og kan bli en tung bør å bære alene. I mitt tilfelle ble dette forverret et ekstra hakk fordi jeg måtte forholde meg til en ny by; et sted jeg knapt hadde vært, uten å kjenne mer enn en håndfull personer. For en som i utgangspunktet er ganske introvert føltes dette som intet mindre enn å kaste seg utfor et stup og håpe jeg på mirakuløst vis skulle gro vinger før jeg traff bakken.
I en slik situasjon er det lett å falle tilbake på gamle ordtak. «Vær tro mot deg selv» sies det, «følg hjertet ditt». Åh, som jeg kunne ønske hjertet mitt klart og tydelig kunne tale til meg, og at dilemmaet heller gikk på å være modig nok til å velge det jeg egentlig ville. For det er én ting å skulle ta til seg motet og gjøre det du vet du vil, men en helt annen situasjon er å stå ved et veiskille og innse at du står overfor flere retninger som alle virker like fristende.
Noen ganger er det kanskje lurt å legge ordspråkene til side, for selv må jeg si at det er lenge siden jeg har hørt hjertet mitt i tale. Sist jeg skjekket, hjalp det ikke engang til da jeg sto i kjøledisken på Rema på jakt etter middag, så jeg har all grunn til å tvile på at det stiller opp i mer skjebnesvangre beslutninger. Kanskje ville det vært lettere om vi i denne alderen lærte oss å aksepterte en konstant tilværelse av ambivalens? Inntil videre er vel de fleste av oss er en sammensetning av mangfoldige interesser uten noen klar hovedretning.
Noe av det fineste, men samtidig verste, noen har sagt til meg er: «Sunniva, du kan bli hva du vil».
Diversitet og selvgransking
Først og fremst må jeg understreke at jeg elsker det jeg studerer. Likevel har det alltid vært umulig for meg å velge én interesse og ett felt å vie meg til. Derfor er noe av det fineste, men samtidig verste, noen har sagt til meg: «Sunniva, du kan bli hva du vil». Utsagnet sitter sterkt i minnet. Samtidig var jo nettopp problemet at jeg ikke visste – eller forsåvidt vet – hva jeg vil. Gjennom årene har drømmene vært mange; brannmann, budeie, menneskerettighetsadvokat, journalist, konditor og forfatter. Etter et besøk hos en karriereveileder, der anbefalingen jeg ble gitt var en fremtid som kokebokforfatter, ble ikke valgene åpenbare.
Mitt råd til deg
Mitt råd til deg som går gjennom hverdagen med en identitetskrise på lur, er først og fremst å innse at du er ikke alene. Nesten alle studenter er i, eller har vært i, den situasjonen fra tid til annen. Strengt talt er det nesten merkeligere å ikke undre over slike spørsmål. Neste steg er å finne det du er mest interessert i, men ha et øye for hva som er realistisk. Gå på karriereuken, meld deg inn i foreninger som virker interessante og aktivt oppsøk muligheter til å teste ulike interesser. Som skriveglad har Samfunnsviter’n vært en gyllen mulighet til å prøve ut journalistikk, og Changemakers ideellt for å få utløp for et politisk engasjement. Å bygge opp erfaring og teste ut ulike alternativer er alltid et steg i riktig retning.
Byggeklosser
Kanskje gjør dette at du en dag får en åpenbaring og finner ut at akkurat det skal jeg vie meg til. Eller kanskje ikke. Kanskje bestrebelsen etter å komme frem til det ene du skal bruke livet på egentlig er litt virkelighetsfjern? Strengt talt vil nok de færreste ha samme jobben hele livet, og din utdannelse er ikke din dødsdom. Se på det som et utgangspunkt og en byggekloss du kan bygge videre på. Utdanningen og alt du engasjerer deg i for øyeblikket er snarere en inngangsport til yrkeskarrieren enn endestasjonen. Ta fag du interesserer deg i, jobb hardt og bygg med én kloss av gangen. Kanskje våkner du opp og innser at konstruksjonsprosjektet er ferdig, og du vet hva du vil. Inntil den tid, er det ingenting galt i å vimse litt rundt på Blindern. Min holdning er at alt ordner seg til slutt. Ikke spør meg hvordan, men det blir nok folk av oss og.
