Kanskje er det vanskelig med et felles prosjekt for ungdommen i dag? Foto: Chris Devers/Creative Commons
Til Askvaag vil jeg gjerne si: det finnes nok av engasjerte unge i dag – de er bare ikke så lett å
få øye på. Noen har opplevd og flere har sett, at det å stå foran Stortinget og rope slagord fører
til fint lite. Det er skremmende å se hvor lett de få som våger å stå i bresjen, slik både
Brandley Manning og Edward Snowden har gjort, blir spikret til korset. Våre idealer bygger
nok ikke på en bevisst teleologisk forståelse av vår «fordømte plikt til å utfordre det
bestående», men de finnes. Antageligvis har det aldri vært et større nettverk mellom unge
engasjerte enn i dag, men på massiv skala har de enda ikke klart å organisere seg. Kanskje er
årsaken apati og «mangelen på intellektuell nytenkning» slik Askvaag hevder i kronikken sin,
men få ting skjer uten en bakenforliggende årsak. På flere plan har psyken til barn av 1980-
og 1990-tallet blitt systematisk angrepet igjennom oppveksten, noe som selvfølgelig har gitt
utslag i deres væremåte.
Mote og kroppsfiksering
Gjennom TV, aviser, ukeblader, reklamer og et utall andre medier kan en gjennomsnittlig
person få flere sanseinntrykk på en uke, enn hva en kunne få i løpet av et helt liv hundre år
tilbake. Det meste av ukeblader og kommersiell presse har desverre blitt et forum hvor en får
se inn i det fantastiske livet en kjendis lever, istedenfor en kilde til «nyttig» informasjon.
Mange vil nok si at de finner det underholdende å se hva Tom Hanks eller Megan Fox spiste
til middag, og det er det i og for seg ikke noe galt i det. Problemet slik jeg ser det oppstår når
en kun interesserer seg for dette. Når hva jeg ser som ordentlige nyheter blir for slitsomt å
lese.
På TV blir en overlesset med reklame ettersom de aller fleste kanaler er reklamefinansiert.
Gjennom reklamen har unge konstant blitt fortalt at de ikke er gode nok og at de har mangler
– for det meste ubetydelige mangler – men likefult mangler som må rettes opp. Til tross for at
foreldre forteller barna sine at de er fantastiske som de er, kan det være hardt å tro på når det
virker som at hele verden skriker at «Du må fikses!».
Sosialt press
1980- og 1990-generasjonen har vokst opp i en verden hvor alle må selvrealisere seg. Mange
vil sikkert påstå at dette er et luksusproblem, og jeg kan forsåvidt si meg enig i det. Dessverre
er det slik at også et luksusproblem kan, under rette omstendigheter, bli et svært reelt problem.
Jeg vil hevde at dette er en av de gangene hvor det er tilfellet.
Påtvungen selvrealisering kan høres rimelig paradoksalt ut, men det blir stadig mer vanlig at
foreldre presser sitt avkom til å gjøre ting de nødvendigvis ikke egentlig ønsker. Dette gjelder
alt fra idretter som små barn, til utdannelse og jobb. Det kan være krevende å skulle leve opp
til visse mål foreldrene har planlagt før en blir født, særlig når en vokser opp og får høre at
«de unge har det enkelt i dag». Er dette selvrealisering eller realisering «by proxy» for
foreldregenerasjonen?
I tillegg til krav fra hjemmet er det et stadig økende press på å fremstå som vellykket på alle
sosiale arenaer. Facebook tillater en å vise omverden hvor vellykket man er– og det er ålreit
med litt selvskryt(!). Facebook uttrykker også en viss form for sosial status, og det handler om
å ha flest «likes» på bilder, og å få ros hvis en har gjort noe bra. Men medaljen har også en
bakside. En konstant påminnelse om hva alle andre gjør, fører rimelig nok til en
sammenligning med egen tilværelse.
For de som går på universitetet er situasjonen litt annerledes. Som resten av generasjonen skal
man trene og følge de eksisterende normer for utseende, men forventningspresset stopper ikke
der. En skal selvfølgelig prestere godt siden man skal kunne leve på studielån og være
heltidsstudent, og foreleserne har en forventning om at en skal bruke en normal arbeidsdag på
å lese. Det hadde i og for seg vært helt greit, hvis det fungerte i praksis. Dessverre har det vist
seg at for svært mange er det ikke mulig å leve på det en får fra lånekassen, så flere er nødt til
å ta en jobb ved siden av. I studietiden er det også meningen at en skal knytte nye sosiale
bånd, og skaffe seg venner for livet. Av åpenbare grunner krever det litt mer enn noen få ord
utvekslet på lesesalen for å oppnå dette. Det blir og stadig viktigere å ha hatt verv i løpet av
studietiden. Medlemskap i organisasjoner og studentforeninger er lærerikt og gøy, men også
noe som krever dedikasjon, tid og arbeid. Kanskje har ikke dagens generasjon mer krefter til å
være i så voldsom opposisjon, når ukas gjøremål er gjort?
Brød og sirkus
Da jeg var liten fikk jeg høre at det var sunt å kjede seg. På daværende tidspunkt satte jeg
spørsmålstegn ved påstanden, men med tiden har jeg begynt å føle at det har noe for seg.
Kanskje det at man evner å kjede seg har en verdi i seg selv? Romerne hadde et konsept om
hvordan de skulle holde befolkningen fornøyd, så de ikke skulle blande seg i det politiske liv.
Prinsippet gikk ut på brød og sirkus. Så lenge folket hadde fulle mager og underholdning til å
adspre dem, ville de forholde seg passivt til de styrende makter.
Et problem er at majoriteten av inntrykkene en blir eksponert for i løpet av en dag ikke har
noe med virkeligheten å gjøre. Når man bruker tid på meningsløs underholdning blir det lett
for hjernen å gå i snooze modus. Det kan nesten virke som 1980- 1990-generasjonen har blitt
allergisk mot å kjede seg. Det spiller ingen rolle hvilken arena en skulle befinne seg i per dags
dato. Har en tilgang til en smartphone med internett har en underholdning nok til å kunne vare
livet ut, eller så lenge batteriet holder. Greit nok at etter en lang dag er det mange som ganske
enkelt ikke ønsker å bruke hodet mer. Det kan være godt bare å slappe av, og bli matet med
enkle inntrykk som ikke krever hjerneaktivitet. En annen ting er når alle ledige øyeblikk går
med til dette. For mange er det slik at det konstant må skje noe utenfra som kan gi en form
for stimuli, som eksempel «Candy Crush» og «Angry Birds». Er det mulig at det påvirker
deres evne til å sette seg selv i mental bevegelse? Det er liten tvil om at de fleste i Norge har
fulle mager – og i dagens samfunn har vi i alle fall nok til å avlede tankene.
Frykt
Denne generasjonen har vokst opp med et samfunn som siden 9/11 har spilt på frykt for terror
for å legitimere overvåkning. De fleste generasjoner har hatt sin «fiende» å forholde seg til, og
denne er ikke et unntak. Forskjellen er kanskje at nåtidens fiende er et begrep, noe abstrakt.
Det er ikke Nazi-Tyskland som seiler opp Oslofjorden. Det er heller ikke Sovjet som skal
velte i horder innover nordområdene. Denne generasjons fiende er den usynlige fienden.
Hvem som helst kan være en terrorist, så man må vokte seg vel. I frykt for terroristene har en
godtatt overvåkning og frivillig gitt fra oss personvern, samt stått mer samlet mot en ytre
fiende.
Tidligere var det snakk om venstresiden som ble utsatt for overvåkning av staten, grunnet sine
politiske ståsteder. I dag er det slik at alle i prinsippet blir overvåket – i tilfelle de skulle gjøre
noe galt. Vi lever i en hverdag hvor vi konstant legger igjen elektroniske spor, og denne
informasjonen blir lagret. Aldri før har noen vært i bedre stand til å følge med på hva sin
befolkning gjør. Det blir stadig vanskeligere å være anonym ettersom vi (ofte frivillig) lar oss
registrere, og kartlegger våre daglige rutiner, enten via Twitter og Instagram, eller igjennom
en oppsummering av dagens hendelser på bloggen. Anonymitet er en av grunnsteinene i det
demokratiske samfunn, som ikke lengre blir verdsatt på samme måte. Kanskje bidrar dette til
manglende politisk aktivisme blant dagens unge. Det er ikke for ingenting at vi har anonymt
valg.
Dagens aktivister står ovenfor enkelte utfordringer som tidligere generasjoner ikke har måttet
forholde seg til. Det skal ikke mer til enn én person med kameramobil, og et uheldig utspill.
Plutselig er du et internasjonalt fenomen via internett – på godt og vondt. Selv om ikke alle
som står frem i offentligheten er av samme kaliber som for eksempel Snowden, kan det fort
koste mye å være idealist. Å være mislikt i allmennheten betyr ikke lenger å få et negativt
innlegg (eller fem) i den lokale avisa. I dag kan en kontroversiell uttalelse i offentligheten føre
til hatefulle meldinger på mail, sms og telefonsvarer. Navnet ditt vil bli linket til et utall
nettsider, hvor mange diskuterer og har gjort seg opp en mening om deg – gjerne i negative
termer, avhengig av mediavinklingen.
En generasjon som lider av kronisk «snill-pike»-syndrom og som har selvtillitskomplekser, er
muligens ikke i stand til å stå opp og tale sin sak. Hvis man hver dag står opp og ser en person
full av lyter stirre imot en i speilet under tannpussen, vil ikke dette øke selvfølelsen og
egenverdien. Hvis man er sykelig opptatt av sitt eget utseende, sin populæritet på sosiale
arenaer og sliter med å strekke til for å dekke forventningene til familie og venner, vil en rett
og slett ha mindre kapasitet til å tenke på å endre verden.
Den usette aktivist
Alt dette har logisk nok ført til at flertallet av de «aktive» aktivistene har reorganisert seg.
Etter flere tiår med nytteløs roping foran Stortinget, har sit-down-prinsippet beveget seg over
til den digitale verden. Såkalte DDOS-angrep har vært en svært populær metode benyttet av
grupper som Anonymous for å stenge ned internettsider. Andre aktivister hacker for å få
tilgang til sensitiv informasjon som er av allmenn interesse, for så å spre disse gjennom
torrent-sider som The Pirate Bay.
Sant å si er det vanskelig å kunne si noe sikkert om antallet engasjerte aktivister i Norge i dag.
Aktivisten kan være en tretten år gammel gutt som har lært seg bruken av proxie og LOIC,
eller en jente på tolv som har lært seg IRC og TOR. I motsetning til de tidligere generasjonene
er dette «ungdomsopprøret» ikke utformet som akademiske uttrykk, eller utelukkende for folk
med langt hår og fredspipe. Opprøret foregår foran dataskjermer ved tastaturer, festningene er
krypterte harddisker og våpnene er Twitter og Facebook.
Når alt dette er sagt må jeg likevel gi Askvaag rett i at det er vanskelig å se noe klart uttalt
prosjekt. Jeg har prøvd å komme med noen forklaringer på en økende apati blant de unge,
som jeg vil være tilbøyelig til å si er på fremmarsj, men jeg mener samtidig at det er en
bevegelse. Til tross for å være både TV-generasjonen, generasjon lydig, curling-generasjonen,
og den så kalte «generasjon-bekymringsfri» finnes det noen skarpe hoder, og å avfeie hele
generasjonen er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Enn så lenge er det hele som et
spindelvev, hvor mange tråder blir knyttet sammen til et større bilde. Trådene strekker seg fra
Occupy i USA, til Den Arabiske våren, over til Piratpartiene og flere ulike aktører som enda ar tid gode å tre frem i det offentlige rom. Det gjenstår å se hvordan det endelige bildet blir seende ut.
Av Øyvind Skår Fischer