2019. FNs internasjonale år for urfolksspråk, men også det første året noen har blitt stilt for retten for hets mot samer. I 2019 har samene status som urfolk i Norge. Slik har det ikke alltid vært.
Tekst: Victoria Lyngstad Sveberg, Internasjonale studier
Illustrasjon: Vendela F.H
Samefolkets nasjonaldag har nettopp gått av stabelen, og selv om vi ikke er langt inne i det nye året, ser dette ut til å bli et viktig år for samiske interesser. En mann har nylig blitt dømt til å betale 15 000 kr i bot og til 18 dagers betinget fengsel for å ha skrevet «nedlatende, nedverdigende og krenkende» kommentarer om samer på nett. Dette er også året det er forventet at reineier Jovsset Ánte Sara vil få svar fra FNs menneskerettighetskomité om hvorvidt den norske stats påbud om at han må slakte 275 rein, slik at flokken blir redusert fra 350 til 75 dyr, er menneskerettighetsstridig.
Hva har dette med denne utgavens tema, «revolusjon», å gjøre? Akter Sara å gå til væpnet opprør mot norske myndigheter? Det kan godt tenkes, da Stortinget nektet å vente på FN og vedtok at Sara måtte slakte dyrene innen inngangen av 2019 – en ordre reineieren ikke har til hensikt å utføre. Men det som først og fremst er revolusjonerende når det gjelder samene i Norge, er historien om hvordan de på bare noen få tiår ble Norges urfolk. For da foreldrene til dagens Blindern-studenter var barn, hadde ikke moderlandet noe urfolk: I 1958 uttalte norske myndigheter at Norge ikke ville slutte seg til en konvensjon om urbefolkningers rettigheter fordi denne gjaldt «befolkningsgrupper som ikke finnes i vårt land». Bare drøyt tretti år senere var situasjonen snudd på hodet da Norge i 1990, som første land i verden, ratifiserte ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Hvordan kan en slik fundamental endring i synet på samenes status forklares, og hvordan kan begivenhetene som førte dit ses i sammenheng med samiske interesser i 2019?
Det som først og fremst er revolusjonerende når det gjelder samene i Norge, er historien om hvordan de på bare noen få tiår ble Norges urfolk
For de som vil lese mer inngående analyser av hvordan samene ble Norges urfolk anbefales arbeidet til Hanne Hagtvedt Vik og Anne Julie Semb. For de som ikke skal disputere i emnet, men heller vil ha noe interessant å lese til kaffen, kommer det nå en kortversjon. Det gikk bare tjue år mellom uttalelser om Norge som urfolksfritt land til Thorvald Stoltenberg, daværende statssekretær i Utenriksdepartementet, omtalte samene som Norges urbefolkning på FNs konferanse om rasisme i 1978. Likevel var ikke samenes urfolksstatus noe norske myndigheter trakk ut av hatten over natten.
Internasjonalt samarbeid og Norge som klassens flinkis
Endringen i samenes status bør ses som en konsekvens av både internasjonale og nasjonale prosesser. I 1975 ble verdensorganisasjonen for urfolk dannet. Her deltok de norske samene i det internasjonale urfolkssamarbeidet som førte til opprettelsen. Tidligere hadde deres samarbeid med andre urfolk primært begrenset seg til samiske grupperinger i Sverige og Finland. I tillegg hadde oppfatningen om hva som ligger i begrepet «urbefolkning» (eller «urfolk», som i dag er den foretrukne termen) endret seg. «Urbefolkning» betegnet ikke lenger utelukkende den opprinnelige befolkningen i et land som hadde blitt utsatt for oversjøisk ekspansjon fra europeiske makter. Nå ble også folkegrupper som befant seg på territoriet ved opprettelsen av en nasjonalstat, og som hadde beholdt noen av sine egne institusjoner, inkludert.
På åttitallet startet både FN og ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) et omfattende og systematisk arbeid for institusjonaliseringen av urfolks rettigheter. Dette resulterte blant annet i dannelsen av ILO-konvensjonen av 1990, som i dag er det viktigste folkerettslige dokumentet for vern av urfolks rettigheter. Som allerede nevnt, var Norge «flinkest i klassen» som det første landet til å ratifisere konvensjonen. Her kan man merke seg at en slik politikk går hånd i hånd med Norges identitet som menneskerettighetsforkjemper. Mer overraskende er det at ingen av de andre landene med samisk befolkning har ratifisert konvensjonen – hverken Finland, Russland og (skuffende nok) ikke engang söta bror. Landet som ratifiserte som nummer to var Mexico (kom igjen, Sverige..).
Mobilisering på hjemmebane
Tilbake i Norge skjedde det på seksti- og syttitallet en politisk mobilisering, særlig blant unge samer. Samene, i likhet med resten av den norske befolkningen, tok nå høyere utdanning enn tidligere. I dette miljøet møtte de på en radikal og brusende samfunnsdebatt og mobiliseringskultur. Samtidig åpnet den internasjonale utviklingen for muligheten til å utveksle erfaring med urfolksgrupper i andre land, og den bidro til en økende tro på at internasjonalt samarbeid kunne brukes i kampen for å fremme samiske rettigheter.
Begivenheten som regnes som viktigst for samenes offisielle anerkjennelse som urfolk i Norge var imidlertid av nasjonal karakter. Alta-saken, som fant sted på sent sytti- og tidlig åttitallet, startet da norske myndigheter annonserte sine planer om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. En slik utbygging ville ha negativ innvirkning på samisk reindrift. Til samenes store forargelse ble det i tillegg foreslått å demme ned den samiskspråklige bygda Máze, et såkalt samisk kjerneområde. Samiske aktivister og organisasjoner allierte seg med miljøbevegelsen, som var opptatt av vassdragets betydning som lakseelv og bevaring av jordbruket og naturlivet i Alta-området. For resten av den norske befolkningen kom det som et sjokk at samene fremdeles opplevde alvorlig diskriminering, og saken fikk bred støtte.
I 1958 uttalte norske myndigheter at Norge ikke ville slutte seg til en konvensjon om urbefolkningers rettigheter fordi denne gjaldt «befolkningsgrupper som ikke finnes i vårt land
Med storstilte sivile ulydighetsaksjoner, sultestreik og en 18-timers okkupasjon av den da nyvalgte statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor, satte samiske aktivister og deres støttespillere samiske interesser på den politiske dagsorden. Saken fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. For Norge som markedsførte seg selv som menneskerettighetsforkjemper, var bilder av sultestreikende samer og kritikk av forskjellen i Norges urfolkspolitikk internasjonalt og nasjonalt, dårlig publisitet. Selv om vassdraget endte med å bli bygget ut, kan kampen likevel ikke anses som tapt: Máze fikk allerede tidlig i aksjonen status som vernet og Høyesterett erklærte i 1982 utbyggingen av vassdraget for ulovlig. I 89 – samme året som Sametinget ble opprettet – måtte Brundtland innrømme at utbyggingen hadde vært unødvendig. Alta-saken markerer en markant endring i holdninger til samisk status, kultur og rettigheter i Norge.
En ny Alta-aksjon?
Er en ny Alta-sak i emning? I februar i år vedtok norske myndigheter at gruveselskapet Nussir får tillatelse til å utvinne kobber i Kvalsund kommune i Finnmark. Dette vedtaket er kontroversielt, særlig fordi gruveselskapet har fått tillatelse til å dumpe avfall fra gruven i Repparfjorden. En slik avgjørelse har skapt furore blant både miljøbevegelsen og samiske aksjonister, som nok en gang planlegger å forene seg i kampen mot avgjørelsen. I tillegg til at avfallsdumping vil ha katastrofale konsekvenser for økosystemet i fjorden, vil gruvedrift forstyrre reindriftsnæringen, som bruker området som beite- og kalveområde. Helt siden saken ble kjent har Sametinget, reindriftsnæringen og miljøbevegelsen protestert, men nå har altså norske myndigheter likevel gitt Nussir klarsignal. Sametingspresident Aili Keskitalo sier til NRK at aktivistene er villige til å bruke sterke virkemidler, og har advart investorer mot konsekvensene av å investere i Nussir.
Om dette blir den nye Alta-aksjonen, og om noen vil se seg nødt til å okkupere Ernas kontor denne gangen, gjenstår å se. En ting er likevel sikkert: Både denne saken, og FNs kommende uttalelser i Sara-saken, er noe enhver samfunnsinteressert student burde følge med på.