Da USA lanserte sin nye atomvåpenstrategi ble den møtt med kraftige reaksjoner. Rapporten skisserer en utvikling som står i sterk kontrast med ønsker om atomvåpenforbud. I denne sammenheng blir et sentralt spørsmål om USAs nye strategi reflekterer folkeviljen. Om flertallet ønsker nedrustning, hvordan kan dette forenes med den amerikanske regjeringens utvidede satsing på atomvåpen?
Tekst: Sunniva Mowatt Storm
2. februar lanserte USA sin nye atomvåpenstrategi fra Pentagon-bygningen, og i kjent stil har den vakt sterke reaksjoner. Den nye strategien markerer et tydelig skille fra taktikken under tidligere president Obama, som i større grad var preget av et forsøk på nedrustning. Rapporten skisserer blant annet USAs nye satsing på taktiske atomvåpen som også kan utskytes fra ubåter.
NTB beskriver taktiske atomvåpen som «[…]utstyrt med stridshoder med mindre sprengkraft enn de langt kraftigere strategiske atomvåpnene». Dette betyr at det blir mulig å treffe mindre, isolerte mål, uten å skape massive ødeleggelser over store områder, av den type Nagasaki og Hiroshima ble vitne til ved avslutningen av 2. verdenskrig. Det amerikanske forsvarsdepartementet begrunner denne utviklingen med at Russland besitter taktiske atomvåpen, og at deres egen mangel på slike våpen kan tvinge USA til å ta et valg mellom å svare med en langt større strategisk atombombe eller å forbli passive. I et slikt scenario ønsker man heller å ha muligheten til å svare med en mindre ekstrem mellomløsning. Samtidig blir utfordringen at dette kan senke terskelen for at atomvåpen faktisk blir anvendt, dersom både Russland og USA nå utvikler taktiske atomvåpen. Dermed forsvinner noe av den paradoksale stabiliteten som fantes under deler av den kalde krigen tilknyttet atomvåpen, Mutually Assured Destruction (MAD). Da gjorde den totale ødeleggelsen som følge av atomvåpenangrep det utenkelig å benytte atomvåpen igjen, ettersom et angrep umiddelbart vil gjengjeldes og føre til garantert gjensidig ødeleggelse.
Et annet element av rapporten som har vakt sterke reaksjoner, er at USA nå åpner for at også andre angrep på USA som ikke involverer atomvåpen, kan gjengjeldes med atomvåpen. Tidligere har USA erklært at de ikke skal benytte atomvåpen mot stater som ikke har atomvåpen og er parter i Ikkespredningsavtalen. Den nye atomvåpenstrategien åpner imidlertid for at angrep som forårsaker «mass casualties» eller er rettet mot «critical infrastructure or nuclear command and control sites» kan besvares med atomvåpen. Dette anser mange som en skremmende utvikling, spesielt som følge av de vage formuleringene som kan resultere i en relativt åpen tolking.
USA åpner for at også for at andre angrep på USA som ikke involverer atomvåpen, kan gjengjeldes med atomvåpen
Grafitti av kunstneren Loretto fra en vegg i Øst-London. (Duncan c/Flickr)
Et nytt kappløp?
Et par dager etter lanseringen av den kontroversielle rapporten kommenterte president Donald Trump administrasjonens atomvåpenstrategi i et møte om amerikansk infrastruktur:
«So we’re going to have the strongest military we’ve ever had, by far. We’re increasing arsenals of virtually every weapon. We’re modernizing and creating brand new — a brand new nuclear force. And, frankly, we have to do it because others are doing it. If they stop, we’ll stop. But they’re not stopping. So if they’re not going to stop, we’re going to be so far ahead of everybody else in nuclear like you’ve never seen before.»
For de som allerede var bekymret for den sittende administrasjonens atomvåpenpolitikk, kan ikke denne uttalelsen ha virket særlig betryggende.
USA begrunner imidlertid den nye taktikken med et behov for å møte trusselen fra stater som Russland, Nord-Korea og Kina. Utviklingen kan, som tidligere nevnt, forstås som et naturlig motsvar til at Russland allerede besitter slike taktiske atomvåpen. På andre siden av Stillehavet forsøker også Nord-Korea å utvikle atomvåpen som kan ramme USA. Fra et amerikansk perspektiv handler det heller ikke om størrelsen på trusselen, ettersom en suksessfull detonering av ett atomstridshode på amerikansk jord er nok til å skape enorme skader. Slik blir også mindre atommakter en trussel, om de da er villige til å risikere følgende represalier. Dette demmer opp om tanken om at USA har et økende behov for å beskytte seg i en stadig farligere verden.
Samtidig viser oversikter over kjente atomvåpenarsenaler at USAs atomvåpenkapabilitet, med unntak av Russland, klart utmanøvrerer de åtte andre atommaktene. Så lenge denne maktbalansen forblir, ser USA ut til å lykkes i å avskrekke eventuelle fiender. I følge Federation of American Scientists (FAS) består USAs totale atomvåpenarsenal av 6600 stridshoder, hvorav 2600 avventer destruksjon. Russland skal totalt inneha 6800 stridshoder der 2500 skal destrueres. Lignende rapporter konkluderer også med omtrentlig det samme antallet for de to tidligere supermaktene. I samme undersøkelse legges det vekt på at der Russland, USA og Storbritannia reduserer sitt atomvåpenarsenal, følger Kina, Pakistan, India og Nord-Korea den motsatte utviklingen. I disse landene forsøker styresmaktene aktivt å produsere eller erverve flere atomstridshoder, men man skal allikevel være forsiktig med å overvurdere denne trusselen. Der Kina kun skal inneha 270 stridshoder, har Nord-Korea 10 til 20 stykker; kun en brøkdel av USAs samlede arsenal.
Kritisk internasjonal mottakelse
USAs nye strategi har allikevel høstet mye negativ kritikk fra flere områder. Fjorårets fredsprisvinner ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) er blant dem som er kritiske til denne utviklingen. ICAN står i bresjen for en bevegelse som i utgangspunktet er svært negative til atomvåpen, og som følgelig heller ikke er særlig begeistret for USAs nye strategi. Andre internasjonale organisasjoner som Røde Kors og Røde Halvmåne, i tillegg til Norsk Folkehjelp har ytet motstand mot atomvåpen i flere tiår. Mye av kritikken rettet mot den nye atomvåpenstrategien fra disse organisasjonene, knytter seg til budskapet USA sender til andre stater, ved å undergrave arbeidet mot bruk av atomvåpen. ICAN legger også vekt på hvordan dette stiller seg i kontrast mot viljen i det internasjonale samfunnet.
Hvordan forholder så det internasjonale samfunnet seg til atomvåpen? En undersøkelse fra Respons analyse i 2017 viste at 78% av nordmenn mellom 16 og 89 år var for undertegnelse av Atomvåpenforbudet, og tilsvarende resultat kom frem i en nylig undersøkelse i Sverige. Lignende undersøkelser i Tyskland og Russland de siste 10 årene har også vist et klart flertall for utfasing til en verden uten atomvåpen. Samtidig organiseres det demonstrasjoner mot atomvåpen i flere storbyer. I februar 2016 demonstrerte rundt 70 000 mennesker i London i respons til Storbritannias boikott av forhandlingene om atomvåpenforbudet. 40 000 mennesker demonstrerte i New York i 2005 forbi FNs hovedkvarter, med et budskap mot krig og atomvåpen. Samtidig finnes det i dag traktatfestede atomvåpenfrie soner i Antarkis, Sørøst-Asia, Sentral-Asia, Afrika, Latin-Amerika og det sørlige Stillehavet. Det er imidlertid vanskelig å trekke en klar parallell mellom statenes atferd og folkets opinion, men det kan hentyde at det også her er en negativ holdning til atomvåpen. Dermed kan det se ut som USAs videre opprustning skaper en kontrast til deler av verdenssamfunnet, dere flere faktorer tyder på et ønske om nedrustning.
Mange er imot USAs nye atomvåpenstrategi. (Jerry Kieswetter/Stocksnap)
En amerikansk ambivalens
I denne sammenheng oppstår et naturlig spørsmål: Hva mener det amerikanske folket? Det er lett å instinktivt stemple landets nye atomvåpenstrategi som en uønsket utvikling blant amerikanere, men reflekterer dette realiteten? En undersøkelse fra august 2016 ser ut til å fortelle en annen historie. I undersøkelsen stilte kun 45% av deltakerne seg positive til å redusere antall atomvåpen USA besitter. Samtidig var hele 40% negativ til reduksjon i landets atomvåpenarsenal. Dette skiller seg i stor grad fra tendensene i resten av verden, og kan også til en viss grad bekrefte at landets atomvåpenstrategi i det minste representer folkeviljen i landet. Man kan også spørre seg om disse tallene har endret seg i etterkant med tanke på økende friksjon med Russland og et endret trusselbilde knyttet til Nord-Korea.
Det ser altså ut som om den amerikanske befolkning skiller seg fra den europeiske med hensyn til opinionen knyttet til atomvåpen. Samtidig har eldre undersøkelser vist at flertallet av både den amerikanske og den russiske befolkningen på sikt ønsker en verden fri for atomvåpen. Her finnes det åpenbart en ambivalens. Det er også interessant å bemerke seg at selv om USA ikke har signert den viktigste folkerettslige avtalen om å forby atomvåpen, nemlig Atomvåpenforbudet, har europeiske stater likevel stilt seg bak avtalen.
Medvind for atomvåpenforbudet
The Treaty on The Prohibition of Nuclear Weapons, eller Atomvåpenforbudet, ble vedtatt 7 juli 2017, med ICAN som en av de viktigste initiativtakerne. Traktaten fikk et klart flertall med 122 stemmer av 150 deltakende stater. Blant dem har 56 stater underskrevet avtalen per februar 2018. Ikke overaskende inkluderer det ingen av de ni atommaktene eller NATO-landene. Dette vitner til at selv om traktaten var en viktig historisk begivenhet som et tegn på ønske om endring, har den også en begrenset innflytelseskraft. Daværende utenriksminister Børge Brende illustrerte denne holdningen selv da han omtalte konvensjonen som «ren markeringspolitikk». Avtalen kan allikevel være en første byggekloss i en lengre utvikling, og understreker hvor utbredt ønsket om en atomvåpenfri verden er – på tross av USAs nye atomvåpenpolitikk.
Når det er snakk om våpen som kan ende vår eksistens på jorden – er vi virkelig villig til å ta sjansen?
Én ting er sikkert: USAs nye atomvåpenstrategi har skapt kraftig kontrovers – på godt og vondt. Rapporten åpner for ny bruk av atomvåpen som i ytterste konsekvens kan ha enormt destruktive følger. Stadig flere tar imidlertid til motmæle mot denne utviklingen, et standpunkt som blir fremmet gjennom demonstrasjoner og organisasjoner som ICAN. Atomvåpenforbudet har også, om ikke annet, en sterk symbolverdi, med sine 122 underskrevne stater. Uavhengig av hvorvidt USAs nye atomvåpenstrategi representerer opinionen i enten USA eller resten av verden, har utvilsomt USAs atomvåpenpolitikk svært mye å si. Som et av verdens mektigste land, ofte selvhøytidelig referert til som demokratiet og fredens forkjempere, er det derfor verdt å drøfte hvilket budskap denne nye utviklingen sender til omverdenen. Arven etter 2. verdenskrig står fremdeles sterkt, og det finnes enda dem som har bildene fra de massive ødeleggelsene i Hiroshima og Nagasaki friskt i minne. Det virker som om stadig færre er villige til å risikere at historien skal gjenta seg, og de er ikke redd for å si sin mening. Når det er snakk om våpen som kan ende vår eksistens på jorden – er vi virkelig villig til å ta sjansen?
Kilder:
https://fas.org/issues/nuclear-weapons/status-world-nuclear-forces/
https://treaties.un.org/Pages/ViewDetails.aspx?src=TREATY&mtdsg_no=XXVI-9&chapter=26&clang=_en
https://www.nrk.no/urix/usa-vil-utvikle-nye-taktiske-atomvapen-1.13890309
