Donald Trump har satt det meste på hodet i amerikansk politikk. Han utfordrer etablert tenkning og handlemåte i både innenrikspolitikken og i utenrikspolitikken. Trump har en personlig bøllete stil og et lettvint forhold til sannhet og fakta. Dette minner oss dessverre ofte om autoritære ledere i udemokratiske stater vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Spørsmålet er om Trump har en strategisk målsetting og en gjennomtenkt plan med det han driver med? Prøver han kanskje å hevde USAs interesser på en ny og smart måte i et nytt og uoversiktlig verdenssamfunn? Eller er alt kaoset bare uttrykk for et ønske om å isolere USA og trekke seg tilbake?
Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap Bachelor
Bilde: Trent Yarnell, Unsplash.com
USA – den dalende hegemon
Det har aldri vært lett å være en dalende hegemonisk verdensmakt, som er vant til å definere premissene for hvordan verden fungerer. Historien viser at når den gamle stormakten er på vei ned, og den nye stormakten er på vei opp, så brygger det opp til uro, konflikt og ofte krig. Verken det greske imperiet, Romerriket, eller det britiske imperiet i moderne tid, ga fra seg sin maktposisjon frivillig. Det vil neppe USA gjøre heller.
USAs hegemoniske makt etter den annen verdenskrig har vært basert på økonomisk styrke, en overlegen militærmakt og spredning av amerikansk verdisett og kultur. Dette kombinert med det som gjerne kalles den vestlige og liberale internasjonale verdensorden, med felles institusjoner som WTO, IMF og Verdensbanken, demokrati og markedsøkonomi. Denne verdensorden har bidratt til stabilitet og forutsigbarhet, og fremmet vekst og fremgang ikke bare i USA og Vesten, men i store deler av verden.
Trump mener at den liberale verdensorden, slik den er utformet i dag, ikke lenger tjener amerikanske nasjonale interesser.
Trump sitt verdensbilde
Hva er det så som preger Trumps verdensbilde? Den liberale verdensordenen må reformers for å tjene amerikanske interesser, sier Trump. Han mener verdensordenen i dag ikke er rettferdig, i den forstand at det ikke lenger er balanse mellom hvor mye ressurser og goder USA legger inn i dette systemet og hvor mye USA henter ut. Alle er ute etter å ta rotta på USA, gjentar Trump til stadighet. USAs forhold til Kina og Russland er i fritt fall. Han sier at håpet var at det å bringe Kina og Russland inn i det regelverksbaserte vestlige og internasjonale systemet, slik som Verdens Handelsorganisasjon (WTO), ville lede disse landene mot demokrati og konstruktiv adferd – det har ikke slått til. Russland og Kina har vært og er fortsatt en fare for den velfungerende og rettferdige verdensordenen, mener Trump-administrasjonen.
Kina som den nye fienden
Kina er Trumps hovedfiende på det økonomiske området. Det pågår nå en handelskrig mellom USA og Kina. Trump mener Kina har misbrukt WTO, utnyttet smutthull i det internasjonale regelverket, etablert urettferdig handelspraksis, stjålet teknologi fra vestlige selskaper og manipulert sin valuta for å oppnå fordeler. Det er på denne kyniske og uredelige måten Kina har bygget seg opp økonomisk og politisk, ifølge Trump.
Trump har trolig noe rett i det han sier, selv om han som vanlig overdriver og setter ting veldig på spissen. Man skal ikke ha noen illusjoner om Kinas evne og vilje til å bruke de virkemidlene som trengs for å oppnå makt. Norge har selv dårlig erfaring med Kina. Kineserne puttet Norge i «fryseboksen» i mange år etter at den norske Nobelkomiteen og Torbjørn Jagland ga fredsprisen til den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo i 2010. Sånt gjør man ikke ustraffet overfor en fremvoksende verdensmakt.
Følelsen av å miste kontrollen er sterk. Da kan en refleks være å beskytte og isolere seg.
Lederskapet i Kina mener at USA bestemmer for mye i verden, mens Kina bestemme for lite. Dette må rettes opp, slik kineserne ser det. Samtidig er den sterkt økende rivaliseringen mellom USA og Kina uttrykk for god og gammeldags konkurranse. USA misliker at Kina lykkes, utkonkurrerer stadig mer av amerikansk næringsliv og utvikler strategisk teknologi. Kina er i rekordfart i ferd med å bygge opp en enorm produksjonskapasitet, i en helt enestående målestokk i verdenshistorien. Det er ikke bare Trump som er skremt av tanken på at et diktatur legger premissene for verden.
Rivalisering med Russland og misnøye med europeiske allierte
Til tross for litt flørting i starten, er Russland heller ikke populær hos Trump. Etter at USA og Russland var på godfot i årene etter Berlin-murens fall, er forholdet nå nesten tilbake til kald krig nivå. Trump mener Russland undergraver USA, EU og NATO, og gjennom desinformasjon og misbruk av sosiale plattformer bidrar til å svekke tilliten til demokrati og markedsøkonomi.
Heller ikke Europa slipper unna Trumps misnøye. Han mener handelen mellom Europa og USA er ubalansert, at de europeiske NATO-landene ikke betaler en rimelig andel av NATO-utgiftene, samt at EU er naive og uansvarlige i sitt forhold til Kina og Russland. Mange i Europa stiller nå spørsmålet om man kan stole på USA som en langsiktig og troverdig alliert for fremtiden. Det tas til orde for at Europa må stå mer på egne ben, ikke bare i verdenshandelen, men også i sikkerhet og forsvar. Kanskje står det nære transatlantiske samarbeidet fra etterkrigstiden for fall.
Isolasjonisme eller strategisk nytenkning?
Man har sett isolasjonistiske strømninger i USAs politikk før, både på 1800-tallet og mellom første og annen verdenskrig. I dag er mange amerikanere bekymret for hva de store megatrendene som globalisering, digitalisering og robotisering vil gjøre med livene deres. Følelsen av å miste kontrollen er sterk. Da kan en refleks være å beskytte og isolere seg. Dette er mye av forklaringen på den bevegelsen som brakte Trump til makten.
Men på tross av dette, er det trolig noe annet vi står overfor i dag. Mye tyder på at Trump og USA i liten grad går i retning av isolasjonisme og en frivillig tilbaketrekning fra sin hegemoniske posisjon. Trump har snarere endret amerikansk strategi for å maksimere USAs innflytelse og dominans i verdenssamfunnet. Samarbeid med gamle partnere, langsiktighet og forutsigbarhet, er erstattet av maktpolitikk, bøllete opptreden og søken etter kortsiktige gevinster. Hvor langt er Trump-administrasjonen villig til å gå for å forvandle verdensordenen i sitt bilde? Trump har allerede sagt opp atom-avtalen med Iran, meldt USA ut av klima-avtalen i Paris, innledet handelskrig med Kina og en rekke andre land, samt sagt opp INF-avtalen med Russland som begrenser antallet atomraketter. Er Trump villig til å brenne ned det internasjonale byggverket for å få sin vilje igjennom?
Hva vil fremtiden bringe?
Selv om Trump ikke skulle bli gjenvalgt som president i 2021, kan vi ikke regne med at USAs strategi går tilbake til det gamle og gjenkjennelige. Til det har verden i mellomtiden endret seg for mye. Et noe mer moderat USA kan vi nok regne med hvis det demokratiske partiet vinner, men samtidig mer selvhevdende og maktorientert enn det vi er vant til.
Vi nordmenn og andre likesinnede får leve i håpet om at USA har evne og vilje til å forstå at de mange internasjonale utfordringer vi står overfor, som klima, migrasjon, stabilitet, fred og sikkerhet, grønn vekst og fattigdom, krever bredt samarbeid og internasjonale løsninger. Tiden vil vise.