Hva gjør lille Norge når kjøleskapet er tomt og jordene er en parkeringsplass? Foto:
Masahiro Ihara/Flickr Creative Commons
Når man tenker på Norges sikkerhet tenker man på ofte i første rekke på Forsvaret og NATO
som har i oppgave å sikre Norges suverenitet. Det brukes milliarder av kroner på Norges
militære beredskap, men til syvende og sist er det mat, som er et av menneskets
grunnleggende behov, som må sikres. Hvis man ikke har mat, blir forsvaret av Norges
suverenitet vanskelig. Norges forsvarsjef har tatt til orde for å opprette en beredskapskapasitet
for korn, men hvorfor gjøre det når våre butikker bugner over av matvarer som aldri før?
Dette kommer på bakgrunn av en matvarekrise som har herjet i verden de siste årene, uten at
vi nordmenn egentlig har merket noe. Her er en oppdatering: Høsten 2007 ble det en
tredobling av matvarepriser på verdensmarkedet og prisene har ennå ikke stabilisert seg på det
tidligere nivået – eksperter tror heller ikke de vil det. Dette betyr en dobling i matvarepriser.
Samtidig har det vært flom og tørke blant noen av verdens største kornprodusenter som har
gitt ustabilitet av tilbudet på verdensmarkedet.
Utfordringer
Alle vet at Norge ikke har et spesielt gunstig klima for dyrking av mat. Bare 1 % av Norges
jordbruksareal egner seg til dyrking av matkorn. Det er 1/10 av vårt jordbruksareal, resten er
fordelt til produksjon av gress og forkorn. Myndighetene hevder at vi har en
selvforsyningsgrad på 48 %. Derimot opererer Felleskjøpet med en selvforsyningsgrad på 39
%, altså en del mindre. Årsaken til at forskjellen er på ti prosent ligger i at myndighetene
regner med fisk som en del av forsyningsgraden. Likevel utgjør fisk kun 1 % av
selvforsyningsgraden, når man regner med importert fôr til fisken.
USAs National Intelligence Center (NIC) har i sin rapport om «global trends» forutsatt at mat
og vann i fremtiden vil være en stor kilde til konflikt. Årsaken til dette er de mangfoldige
utfordringene verden står ovenfor. Befolkningsvekst, klima, økt etterspørsel etter kjøtt og
mindre areal til matkorn, er noen av utfordringene når det gjelder matforsyning. De siste årene
har det vært en enorm befolkningsvekst, og det er spådd at vi vil bli 9 milliarder mennesker i
overskuelig fremtid. Men det er ikke befolkningsveksten alene som skaper utfordringer for
matforsyning. Med en enorm økonomisk vekst i BRIC-landene har velstanden økt for over 3
milliarder mennesker. Ved økt velstand konsumeres det mer kjøtt, og det er svin og kylling
som har økt mest i produksjon – nettopp de dyrene som er avhengig av korn. Dermed blir en
økende mengde korn anvendt bare til å produsere kjøttet man konsumerer.
På tross av økt forbruk i verden, er produktivt jordbruksareal fallende. På verdensbasis går
250-300 million dekar jordbruksareal tapt hvert år. For å gi et bedre bilde – det er tretti ganger
så stort som Norges landoverflate. I USA blir enorme kornåkrer anvendt i produksjonen av ioetanol for å gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midtøsten. Samtidig skaper flom og tørke ustabil kornproduksjon.
Hva betyr dette for Norge?
Å være kritisk til importavhengighet av mat er berettiget fordi vi gjør oss sårbare for ustabile
produksjonsforhold i utlandet. En meget begrenset del av forbruket av korn handles over
landegrensene. Globalt sett er det kun 14 % av verdens kornproduksjon som selges over
landegrensene, og den lave prosenten av handel kan ikke uproblematisk løses med å forhandle
frem friere handelsavtaler. Dette har man sett klare eksempler på i den siste tiden:
I 2008 og 2010 oppstod det en krisesituasjon i noen av verdens største korn- og risprodusenter
på grunn av ugunstige vekstvilkår. Som konsekvens ble det innført en rekke
eksportrestriksjoner og eksportforbud i blant annet Argentina, Kina, India, Russland og
Ukraina med flere. Selv om WTO ser på slike restriksjoner som «ulovlige» settes
WTO-avtalen glatt til side i krisesituasjoner hvor det står mellom handel og det å kunne fø sin
egen befolkning. Hva skal Norge gjøre i en slik situasjon, når importmulighetene begrenses?
Heldigvis kom USA på den tiden til unnsetning ved å selge unna sine egne lagre for å dekke
etterspørselen på verdensmarkedet. Et flott eksempel på en selvoppofrende stormakt.
For å sikre matforsyningen i Norge ønsker som nevnt Norges forsvarssjef å opprette et
beredskapslager for korn. De siste årene har Norge nemlig ikke hatt kornlagre, derimot hadde
vi det i 1935 til 1995. Hvorfor har vi ikke det i dag når vi har en mye bedre økonomi? Det er
politikken som bestemmer om vi skal ha kornlager eller ikke, men er vi i det hele tatt i stand
til å bygge opp et kornlager?
I Norge øker forbruket av matkorn med 1,3 million tonn samtidig som produksjon faller 1
million tonn. Årsaken til dette er at økonomien i norsk landbruk er dårlig, og det vil også
gjøre det vanskelig å ha kapasitet til å bygge opp et kornlager. Prisen på korn er i dag lavere
enn på begynnelsen av 90-tallet og vi er på et så rekordlavt nivå av anvendt areal at vi må gå
helt til matproduksjon siden 70-tallet for å finne lignende tall. Det betyr at Norge har hatt en
nedgang på 80.000 dekar i år. Vi utnytter ikke potensialet til jordbruksareal fordi færre er
villig til å satse på et yrke med dårlige rammebetingelser som fører til lav inntekt og høy
gjeldsgrad. Istedenfor vurderes det å bygge IKEA på prima jordbruksareal. Det er et
jordbruksareal vi ikke kan erstatte. Norge har derfor ikke evne per dags dato til å være
selvforsynt. Resultatet er at vi blir mer avhengig av import og det er, som nevnt ovenfor, ikke
uproblematisk.
Løsning?
På verdensbasis har mangel på jordbruksareal til å dekke matetterspørselen ført til
«Landgrabbing», eller «landran». Dette er et fenomen som i økende grad har blitt satt på
dagsorden av FN, G8 og NGO’er. «Landgrabbing» innebærer at rike land kjøper
jordbruksareal i fattige land for deretter å produsere og frakte mat hjem til egen befolkning.
70% av «landgrab» foregår i Afrika sør for Sahara. Gulfstatslandene og Kina er de mest
aktive «landgrabbers»; Kina har en enorm befolkning å fø, og ørkenlandene i Gulfen har en
ekstrem velstand som sliter med ugunstige vekstvilkår av mat. Hva skjer med befolkningen i
produksjonslandet?
Mange setter sin lit til ny teknologi for å sikre matforsyning. GMO har ofte blitt fremstilt som
en løsning for fremtidig matforsyning. Genmodifisert mat er ofte modifisert slik at den tåler
visse sprøytemidler, slik at ugress drepes men matplanten består. Problemet med GMO er at
GMO er kontrollert av et par store firmaer, blant annet Monsanto. Monsanto har nærmest
monopol på verdensmarkedet, og det er bekymringsfullt at et firma skal ha monopol på frø
som er essensielt i matproduksjon. I tillegg tar Monsanto patentrettigheter på gen. Dessuten er
det liten forskning på GMO og konsekvenser av det. 95 % prosent av forskning innen GMO
er utført av selskapene selv. Problemet med kryssbefruktning av GMO korn og naturlig korn
er allerede et problem, hvor bønder blir saksøkt for å ha GMO-korn på sin åker, fordi
Monsanto har patenterte rettigheter på genet i kornet.
Det er ingen fare for at GMO vil bli introdusert i Norge i nærmeste fremtid. EU har forbud
mot GMO, men firmaer som Monsanto driver stor lobbyvirksomhet og EU vurderer, og har
allerede til dels gjort det, å lette litt på regelverket. Skal Norge bli en «landgrabber?» Noen vil
påstå at vi allerede bidrar til «landran» indirekte gjennom investeringer gjort av oljefondet i
selskaper som driver med «landran». Det er derimot liten offentlig debatt om utfordringene vi
kan møte i fremtiden. Vi må innse at det å være så avhengig av import av mat resulterer i en
sårbar beredskapsplan for matforsyning. Det avgjørende for matproduksjonen i Norge er å
beholde kompetansen innen næringen og jordbruksvirksomhet, da det er fare for at dette
forsvinner ved økt nedbygging. Ved en matvarekrise kan man ikke skru på en bryter for å øke
produksjonen hvis landarealet er nedbygd og kompetansen er vekk. Det er nemlig kompetanse
som tar mange år å bygge opp.
Kilde: FAO, Felleskjøpet.
Av Helene Sigmond