(Uten)rikspolitisk valgkamp

(Uten)rikspolitisk valgkamp
Er Norge så alene i verden som årets valgkamp kan illudere? Foto: Lars Petlund  Breiby
Er Norge så alene i verden som årets valgkamp kan illudere? Foto: Lars Petlund
Breiby

Landet der ute
I etterkant av en travel valgkamp er det interessant å skue litt tilbake. Hva står igjen fra årets
politiske hanekamper utenom litt småflaue valgkampstunt, noe feilplassert fuglekvitring på
nettet og en kjole som bokstavelig talt endte på alles lepper? Gassangrep i en borgerkrig som
er spunnet i et diplomatisk rankespill som får den europeiske storkonsert til å se ut som
barneskolens blokkfløyteundervisning. Samtidig har vi et Europa rett utenfor døra som er i
ferd med å riste av seg den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Dette ble forbigått i
stillhet i årets debatt til fordel for kjekling om sykehuskøer og bompenger. Det er tydeligvis
slik at i en valgkamp til et lands nasjonalforsamling, her Norge og Stortinget, står de
umiddelbare motsetninger nærmest.

Et umiddelbart problem?
Hvorvidt dette er problematisk kan diskuteres, men det er likevel en tankevekker at en
undersøkelse NUPI hadde før valget viser at for 30 prosent av respondentene er
utenrikspolitikk avgjørende for deres partivalg. Hva kan så være årsaken til at
utenrikspolitikken har glimret med sitt fravær i årets valgkamp? Selv om både norske og
internasjonale nyhetsbyrå har skrevet side opp og side ned om tilstanden i Damaskus har dette
uteblitt fra valgdebattene. Med et regjeringsskifte må man forvente visse endringer i alle deler
av den politiske dagsorden, men hvor stor vil denne endringen være på det utenrikspolitiske
feltet? EU-debatten kan muligens blusse opp igjen ettersom de to største partiene på Stortinget
begge har klare EU-sympatier. Likevel har et av regjeringspartiene landsmøtevedtak om å
holde Norge utenfor. Samtidig har det vært ytret at vi muligens vil se en mer direkte
utenrikstjeneste, mindre dialog og mer handling. Men er dette troverdig? Selv om Høyre klart
vil sette strengere grenser på hvor bistandspenger går, er en av hjertesakene til Kristelig
folkeparti verdens fattige. NATO-medlemskapet stod aldri i fare selv med NATO-motstandere
i regjering, og Norge bidro like mye i utenlandsoperasjoner som man kan vente av en mer
handlingsvillig regjering.

Det som har kjennetegnet årets valgkamp er en gjennomgang av et knippe kjernesaker fra
hvert parti, og i store deler av valgkampen har debattene blitt styrt av TV-kanalene. Dette har
igjen ført til at partiene ikke har kunne sette dagsorden selv, men har måttet respektere
temavalgene allerede gjort for dem. Samtidig har den øvrige mediedekningen kun fokusert på
enten få saker, eller tematikk som lå bortenfor den faktiske politikken. De har heller lagt vekt
på hvem som eventuelt skulle løse regjeringskabalen etter avsluttet valgdag.

Konsensusdrevet kompetansestyring
Over en kopp kaffe legger Øivind Bratberg, postdoktor i statsvitenskap ved UiO, vekt på at
SVs åtte år i regjering kan ha vært en årsak til en uvanlig bruk av innestemme i
valgkampsdebatten. Etter åtte sammenhengende år er NATO-spørsmålet heller dødt. Under
deres regjeringsperiode har det vært en opprustning i norsk forsvar. Norge har vært et av de få
europeiske landene, om ikke det eneste, som har hatt en prosentvis økning i
forsvarsbevilgningene sine de siste år. Samtidig har vi gått til innkjøp av amerikanske jagerfly
og videreført vårt alliansearbeid i Afghanistan. Dette er alle saker som står i strid med de
verdier og tanker partiet SV (SF) ble dannet på. På denne måten har man samtidig normalisert
et av de mest høylytte partiene på Stortinget under utenrikspolitiske debatter. EU-spørsmålet
har ligget dødt under de rød-grønne, godt holdt nede av Senterpartiet. Det skal bli spennende å
se om denne debatten vekkes til live under den nye regjeringen selv om et av fire partier har
landsmøtevedtak mot EU.

Ellers retter Bratberg oppmerksomheten mot at man skal lete lenge for å finne en ideologisk
politisk rettet utenriksminister. De lange linjene i utenrikspolitikken er ikke å komme fra. Det
er lite, om noen, direkte uenighet om de realpolitiske forutsetningene til Norge som et mindre
land i verdenssammenheng. Derfor har heller ikke utenriksministerposten vært karakterisert
av politiske broilere som ønsker å endre mest på kortest mulig tid, men heller eldre og erfarne
politikere som vet hva forhandlinger dreier seg om. Dette har muligens konsolidert tanken og
virksomheten av å ha en bevisst langsom utenrikstjeneste som beveger seg i en bestemt
retning.

Mens han setter ned kaffekoppen kommer Bratberg med et paradoks Jonas Gahr Støre kan ha
skapt mens han satt som utenriksminister. Støres styring av UD hadde et erklært mål om å
skape økt engasjement rundt utenrikspolitiske spørsmål. Samtidig var Støres egen hånd på
rattet så preget av konsensus og kompetansestyring at det til tider var vanskelig å finne onkret materie for debatt. Slik ble Støres kampanje for engasjement i samme stund en strategi som til tider la lokk på debatten rundt utenrikspolitikken. Folkeopplysning fungerer
ofte bedre som monolog enn dialog, og det forutsetter ord som samler snarere enn ord som
markerer politiske skiller. For å drive ideologisk ordskifte og ta del i genuin debatt måtte
Støre flyttes til en annen ministerpost.

Erfaringer fra valgkampen
Elisabeth Løland, leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, har tid til en liten prat om hvordan
valgkampen har vært fra innsiden. Hun bekrefter at utenrikspolitikken, til tross for jobb for
det motsatte, har blitt nedprioritert i debattene i forhold til andre mer nærliggende saker. Knut
Arild Hareide forsøkte å sette utenrikspolitikk på dagsordenen gjennom de dyrebare
minuttene som utgjør en sluttappell. Disse sluttappellene er dannet uten medias innblanding
og dette viser at politikerne selv muligens kunne ønsket en større dekning av feltet. Løland
bekrefter at det til tider kan føles som å «jobbe i motbakke» når man forsøker å sette fokus på
utenrikspolitikk. Under hele valgkampen har det vært en pågående gjensidig prosess mellom
debattantenes apparat og medienes journalister. Media setter tema, og apparatet rundt
politikerne velger sine kampsaker innenfor denne tematikken. Dermed kan ikke politikerne
endre tematikk fra helse til utenrikspolitikk, men må velge saker fremfor hovedtema. Andre
temaer har rett og slett blitt sett på som bedre underholdning fra en side, og med bedre
sannsynlighet for stemmesanking fra den andre. Et problem Løland også retter
oppmerksomheten mot er at utenriksdebatten er ledet av mennesker som trolig har et håp om å
få sitte i styrersetet i Viktoria Terrasse etter endt valgkamp. Derfor er det vanskelig å kunne gå
hardt ut, uten å bli konfrontert med det i etterkant.
Et annet punkt Løland trekker frem er hvordan de utenrikspolitiske debattene hun deltok i
under valgkampen var mot de samme debattanter og foran det samme publikum. På denne
måten ble utenriksdebatten marginalisert til et allerede interessert publikum istedenfor å bli
vinklet mot de mange. Dette er et vedvarende problem i utenrikspolitisk debatt, da det er stor
forskjell på de som nøyer seg med overskrifter og de som faktisk leser finskriften. Samtidig er
mye av engasjementet rundt utenrikspolitikken forbeholdt interessegrupper som for eksempel
Changemaker. Noe av problemet med dette kan være det vanlige problemet når man driver
med politikk, eller alt annet for den saks skyld: på seg selv kjenner man andre, og går ut i fra
at alle andre må være like interesserte i de pågående debattene som en selv.

Utenrikskomiteens sammensetning og videre tanker
Utenrikskomiteen på Stortinget er en av de komiteene hvor det sitter flest partiledere og eller
andre viktige politikere. Dette gjør at komiteen ikke alltid får den sammensetningen av folk
som kan prioritere all sin tid til sitt fagpolitiske arbeid. De andre komiteenes sammensetning
er heldigere i dette henseende. Dermed ender man opp med et lite paradoks når det kommer til
utenrikskomiteen: Formelt setter man komiteen høyt på prioriteringslisten ved å sette sine
fremste representanter der, uformelt blir den nedprioritert da dette også er partienes travleste
mennesker. Likevel er det to forskjellige former for fravær i denne komiteen. Når det er
avtalte reiser eller fravær i embetet, eller det er snakk om sykdom, har representantene varaer
som kan steppe inn. Representanter kan dog ikke hente inn varaer på egenhånd om de
eventuelt må unnvære et møte. Om det faktisk er høyere fravær fra utenrikskomiteen enn i
andre komiteer er også bare spekulasjon da fraværsregistrering ikke er lett tilgjengelig. Om
dette er tilfellet kommer man ikke unna at den ideologiske debatten mest trolig lider av at de
travleste menn og kvinner på Stortinget sitter i nettopp denne komiteen. Dette er grunnet i at
man kan anse debatten bak lukkede dører som den debatten som fører til mest, da
representantene ikke er begrenset av tanken om at media skriver om sleivete uttalelser dagen
etter.

Men er dette egentlig et problem? De fleste store utenrikspolitiske saker ender ofte opp som
innenrikspolitiske saker i et land i størrelsesordenen til Norge. Vi er det mest lydige EU-landet
selv om vi ikke er medlem. Tollspørsmål om hardnede meieriprodukter ligger egentlig
innenfor utenrikspolitikken, men blir behandlet som et innrikspolitisk spørsmål. Ingen vil
slutte med bistand, det er kun grad av gjennomsiktighet og krav til de som mottar hjelp som er
forskjellig hos partiene på Stortinget. Det er heller ingen som jobber for nedlegging eller
utfasing av norsk våpenproduksjon. Derfor vil det bli spennende å se hvorvidt vi får en
endring av utenrikspolitikken fremover, eller om den forblir uforandret. Samtidig blir det
spennende å se om folkeopplysningsprosjektet til Støre blir ivaretatt og om folket blir flinkere
til å lese seg opp på utenrikspolitiske spørsmål. Likefullt er det også interessant å se om
paradokset ved prosjektet vedvarer, eller om den økte innsikten også kan føre til økt debatt
rundt spørsmålet.

Av Lars Petlund Breiby

Leave a reply