Utopi beskriver en idealstat – en drømmetilværelse. Ordet kommer av det greske ou «ikke» og tópos «sted». Utopier gjenspeiler gjerne det individer eller menneskegrupper lengter etter. Utopier er ideer man ønsker å virkeliggjøre, men som ikke er mulig å realisere. Som regel innebærer utopiske tankeeksperimenter mekanismer og strukturer som vil danne gode samfunn.
Til tross for at utopier kun vil bli med tankene, er det uunngåelig å motstå fristelsen til å tenke om – strekke seg etter – en bedre tilværelse. Dette gjelder både på individ- og samfunnsnivå. De fleste mennesker vil kjenne seg igjen i å drømme seg bort, på flykt fra sin egen virkelighet. I politikken kommer kanskje de individuelle utopiske tankeeksperimentene til uttrykk gjennom kollektive flyktningstrømmer på jakt etter et samfunn som sikrer likhet og rettferdighet for alle.
De fleste mennesker vil kjenne seg igjen i å drømme seg bort, på flykt fra sin egen virkelighet.
Men vil slik søken etter det perfekte egentlig tjene til noe godt? For hvis man alltid ønsker en bedre tilstand enn den man befinner seg i, vil man jo alltid være i en tilstand der man aldri er helt fornøyd, ei heller lykkelig. Kanskje må man akseptere at idealsamfunnet kun skal være et høyverdig mål som aldri skal oppnås helt og holdent, men brukes som et mål for justeringer. Hvis man gjør det kan utopisk tenkning være en fordel. Utopier gjør det mulig å kjempe for det samfunn som er mest ønskelig for alle – for selv om verden aldri vil bli helt perfekt, kan den alltids bli bedre.
