Den største trusselen vi står overfor er ikke terror, ekstremisme eller ulv. Det er demokratiets svekkede status vi bør frykte.
På forhånd av det forrige stortingsvalget i 2013 var det spådd den laveste valgdeltakelsen siden 1927. Allikevel var deltakelsen på 77,7 prosent. For mange kan dette tallet virke selvfølgelig, eller som normalen. Dessverre er det ikke slik. I Norge er vi heldige. En valgdeltakelse på nærmere 80 prosent viser at makten ligger der den bør ligge; hos folket. Men vi har sett det siste halvåret at den usikre retningen vår verden tar er et resultat av lav valgdeltakelse og en overføring av makt fra majoritet til minoritet. Trumps seier i det amerikanske presidentvalget var et resultat av en 58,9 prosent valgdeltakelse. Da begynner man å bevege seg farlig nære en deltakelse hos kun halvparten avbefolkningen.
Det kan være mange grunner til det lave oppmøtet i USA, og mange velger å legge skylden på at begge kandidatene var høyst upopulære. Resultatet var at mange ble værende hjemme. Det er nok også veldig sannsynlig at mange valgte sofaen fremfor valglokalet av overbevisning om at «Trump kommer aldri til å vinne». Under folkeavstemning om Storbritannias utmeldelse av EU var valgdeltakelsen lav blant unge, noe som gjorde at det var den eldre delen av befolkningen som avgjorde landets framtid.
Begge disse eksemplene illustrer viktigheten av å bruke stemmeretten sin. Stor tiltro eller mistro til en kandidat, parti eller retning som grunn til at man ikke deltar i valg kan føre til store omveltninger og utenkelige resultater. Det gir rom for ekstreme meninger, farlige subkulturer og at avgjørelser blir tatt av den delen av befolkningen som ikke skal forme framtiden. Denne utviklingen har gjort at den en gang eksisterende kulturkampen igjen har blitt en blodig slagmark.
Å stemme blankt er en reaksjon, et ønske om forandring
Kulturkampen var gjeldene i over store deler av verden helt siden slutten av 1800-tallet. Kampen var en kamp mellom motstridende livssyn, mellom kulturradikale og de kulturkonservative. De kulturradikale var på sin side for seksuell, religiøs, økonomisk og sosial frigjøring, mens de kulturkonservative mente at ekteskapet var hellig, og man skulle ikke ha sex før man ble gift. De ønsket med andre ord å bevare samfunnet slik det var og opprettholde religionens sterke innflytelse. De kulturradikale hørte til det politiske venstre, og deres etterfølgere har i lang tid trodd at det var de som kom seirende ut av kulturkampen. Det kunne også virke sånn. Bare de siste årene har verden sett enorme samfunnsutviklinger. Land etter land har lovfestet homofiles rett til å gifte seg, stat og kirke skiller lag og vi lever i en globalisert verden hvor legning, nasjonalitet og livssyn flyter over landegrensene. Disse utviklingene er i de kulturradikales ånd, men samfunnsendring vil alltid møte motstand. Forkjemperne for disse utviklingene har på mange måter lagt seg bakpå og regnet med at verden ville utvikle seg etter deres idealer. «Hva er poenget med å stemme ved demokratiske valg? Kulturkampen er jo vunnet». Resultatene av årets viktigste valg viser noe annet.
Opposisjonen henter stadig mer støtte hos folket, og ideene om en verden etter de kulturradikales kriterier møter sterk motstand. En voksende samfunnsgruppe ønsker å gjenoppta kulturkampen og kjemper for nasjonalstat, proteksjonisme og tradisjonelle verdier. I USA og Storbritannia har disse verdier og krav allerede vunnet. Men man kan spørre seg om deres nyvunne seier er et resultat av de etablerte partienes, og da spesielt venstresidens og velgernes, arroganse og urørlige overbevisning om at deres vei er den eneste. «Hva er poenget med å stemme? Alle er enige med oss, og de som ikke er det vil aldri få makt.» Vi har nå sett at dette ikke stemmer.
Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze
Uansett hvor du står politisk, uansett hva du måtte mene om de etablerte partiene, uansett om du ikke interesser deg i det hele tatt, gå ut og stem ved stortingsvalget 11. september. Hvis du ikke er enig med noen av partiene; stem blankt! Å stemme blankt er en reaksjon, et ønske om forandring, men blir du hjemme og er en såkalt «sofavelger» har du enten overvurdert dine medborgeres evne til å bruke sin stemmerett, eller undervurdert din egen mulighet til å være med å forme samfunnet. Det er i alles beste interesse at vi har en høy valgdeltakelse, selv om stemmene som er avlagt skulle være blanke. Det er den eneste måten vi som borgere beholder makten og sørger for at folkevalgte faktisk representerer folket. Jeg forstår at det kan virke meningsløst når en av de viktigste politiske sakene i Norge i dag er hva vi skal gjøre med ulven. Norge er likevel ikke immunt mot ekstremisme, korrupte politikere eller tilbakegang. I en verden som står foran en usikker og muligens farlig framtid må vi gå foran som et eksempel på at vi har tro på demokratiet og at det er gjennom valg vi sammen skaper det samfunnet vi ønsker. Med det vil jeg avslutte med følgende oppfordring: Vær så snill, bruk stemmeretten!