Vaffeldagen: Kan du lukte de nystekte vaflene? Foto: Remi Aure Reksten
Det er ikke til å komme utenom at de aller fleste liker vafler. Disse flate kakene laget i jernformer har siden begynnelsen av 1800-tallet sneket seg inn i våre hjerter, og har i dag en unik plass i den norske kulturen. Fra nord til sør lages det vafler, på mer eller mindre samme måte. Noen kaller det kanskje «bakels», «vaffelkak» eller «gongjernskak», men vi snakker stort sett om det samme – en enkel røre basert på egg, melk, sukker og mel, stekt i et kakejern med hjerteform. Rørene varierer kanskje litt, og pålegget kan variere mye, men uansett hvor i landet du befinner deg, skal det ikke være vanskelig å få kloa i en fersk vaffelplate. Vaffelen er ofte noe vi samler oss rundt, enten det er i begravelser, konfirmasjoner eller dugnader. Før i tiden var det også vanlig å servere vafler i bryllup -så godt likt er altså den flate, hjerteformede kaka.
Vaffelens historie og utbredelse
Hvor og når den første vaffelen ble laget, er den dag i dag et mysterium, og i boken Jeg elsker vaffel forteller vaffelekspert Stine Åsland at det første sporet av vafler i kunsten finnes i et maleri fra 1559, men at vaflene sannsynligvis har eksistert enda lenger. Den katolske kirken har lenge vært tilknyttet vafler, og her i Norge er det sjømannskirken som er kjent for sine ekstremt gode vafler. Sistnevnte markerer også hjertevarmedagen hvert år den 05. oktober, i sjømannskirker over hele verden. Sjømannskirken har derfor for mange en sterk assosiasjon knyttet til vafler, og kanskje spesielt vaffelhjerter, som også har blitt deres logo. Mange land har sin egen versjon av vaffelen. Den belgiske typen er den mest vanlige, og er veldig populær blant annet i USA – landet hvor vaffeljernet ble oppfunnet. Den hjerteformede vaffelen er et skandinavisk fenomen, og har sitt opphav i Sverige. Det er derimot her i Norge vaflene virkelig har slått rot – så mye at den mest ettersøkte oppskriften på Google Norge i 2013 var på nettopp vafler.
Vafler og ære
Man kan spørre seg selv hvorfor og hvordan vaflene fikk sin høytstående og respekterte samfunnsposisjon. Er det den enkle og gode smaken? Er det de uendelige mulighetene av pålegg og kombinasjoner de kan serveres med? Er det den sjarmerende hjerteformen? Mest sannsynlig er det nok en kombinasjon av alle disse årsaken som er grunnen til at det finnes et vaffeljern i de aller fleste norske hjem. Det finnes en unik type stolthet knyttet til de norske vaflene. Mange har sin egen vri på røra, ført ned gjennom flere generasjoner. Vi nordmenn er et beskjedent folk på mange måter, og det er få tilfeller vi føler oss berettiget til å skryte av oss selv i. Vafler og ski er vel kanskje de eneste? Er du god på ski, så er du god på ski. Da er det ikke flaks, og det er i hvert fall ikke takket være noen andres fortjeneste. Det samme gjelder vaffelrøra. I boken Jeg elsker vafler forteller forfatter og vaffelekspert Stine Åsland om tilfeller hvor folk ble oppriktig fornærmet over at hun ikke brukte kefir i sin røre – som om det var et direkte slag i magen.
Når det gjelder pålegg er det også geografisk bestemte koder som gjelder – skal det være smør under brunosten? Bare syltetøy eller syltetøy og rømme? I Moss er det wienerpølse på vaffel som gjelder, men prøver du deg på dette utenfor Østfold blir du sannsynligvis offer for både latter og hån. Det ligger en viss følelse av stolthet og ære innbakt i hver eneste vaffel, dyrket frem gjennom mange generasjoner
Høy vaffel-faktor
De fleste forbinder nok også vafler med dugnadsarbeid, basarer, idrettsarrangementer og liknende. Her blir vafler solgt til en god sak, og slik blir enda en positiv assosiasjon knyttet til dem. Vaffeldagen feires i Norge den 25 mars, i år kanskje større enn noen
sinne. Den frivillige organisasjonen Vaffelgutta har en enkel visjon, «En gang i uken sykler vi rundt i Oslo by for å glede mennesker som bor på gaten med nystekte vafler». Grunnlegger Peter Levi Skogvang forteller at han ved en tilfeldighet hadde laget for mange vafler en tirsdag i februar, og sammen med en kompis delte han derfor ut restene til folk på gata fra sykkelen. Han kom med en spøk om å gjøre dette annenhver uke, men spøk ble fort til alvor da han opprettet en side på Facebook. I løpet av et døgn hadde siden fått over tusen «likes», og fikk allerede den dagen sin første sponsor. Etter dette kom sponsorene, pressen og frivillige vaffelgutter- og jenter i fleng, og det hele kulminerte i en stor feiring av vaffeldagen for Oslos hjemløse.
– Når vi legger fram prosjektet for sponsorer, legger vi vekt på at det ikke blir noe promotering av dem, forteller Skogvang.
– Folk hjelper til av de rette grunnene. Alle som har vært med har gjort det frivillig, sponsorer også.
I følge Skogvang møter de svært sjelden på folk som ikke liker vafler.
– Det mange narkomane har mangel på er faktisk fett og sukker, forteller han, og gutta får ofte takknemlige reaksjoner som «det var akkurat det jeg trengte» når de sykler rundt med vafler i vinterkulden. Vi ser at vafler skaper et stort engasjement, både hos
vaffelmakere og vaffelspisere. Vaffelgutta fikk i mars over 200 henvendelser da de averterte etter frivillige til å hjelpe til på dagen.
– Vi måtte faktisk si nei til over 100 stykker, forteller grunnleggeren, som ble positivt overrasket over den enorme responsen. Det er tydeligvis noe med vafler som tenner noe inne i oss nordmenn.
Her på Blindern er vafler heller ikke et sjeldent syn. Kafé Uglemor og «Vaffel og vitenskap»-panelene i Vilhelm Bjerknes’ hus er kanskje blant de mest kjente, men også innad i ulike programmer samler studentene seg rundt vafler for å koble av og dyrke det
sosiale samholdet. Studenter jeg har snakket med beskriver vaffelsammenkomster som kjærkomne avbrudd i en hektisk studiehverdag. Det er lite som er like godt som en varm vaffel med syltetøy på, og når ryktet sprer seg, kommer ofte mange innom. Det kan rett og slett virke som om arrangementer med ordet «vaffel» i tittelen trekker ekstra mye folk.
En vaffel-effekt?
Man kan spørre seg selv om Vaffelgutta hadde fått like god respons fra sponsorer og frivillige, eller om Kafé Uglemor hadde blitt like populær hvis det ikke hadde vært vafler, men brødskiver som sto i sentrum. Brød er også noe man kan servere i mange ulike
sammenhenger, med forskjellig pålegg, og er noe vi nordmenn liker godt. Kanskje hadde det hatt den samme effekten, kanskje ikke. Jeg vil allikevel påstå at vafler har den lille ekstra faktoren som gjør at vi setter dem så høyt. Vafler konnoterer omsorg, hjertevarme og gjestfrihet på en måte få andre matretter kan, og er for mange også et symbol på alt det gode vi forbinder med Norge. Hvem kan vel si nei takk til en vaffel?
Av: Tana Helene Blegen
