VALG KREVER GODE TAPERE

VALG KREVER GODE TAPERE
Tekst: Atle Günther Sandvand, Master i statsvitenskap

Løftes livskvalitetene til idealistene på Blindern av rødgrønt valgskred? Forskning om
individets følelser for felleskapet indikerer at tapet sitter lengst i.

Blindern har åpnet dørene igjen. Sommermette studenter er i gang, fulle av uro og åpenhet. Spørsmål om ulike vennskaps potensial og akademiske evner preger livene til noen av landets mest ressurssterke. Majoriteten av denne gruppen er fornøyd med rødgrønn valgseier.

Om en først har forstått hva New Public Management innebærer, og en blir deppa av tanken på lærervenner som sitter trøtte over evalueringsrapporter, for å roe vestkantfruers bekymringer omkring sønnens personlige utvikling, er det fint å høre Jonas Gahr Støre ta til kamp. Han lover at folk på gulvet skal få fjernet å slike tiltak, dersom lærerne er mange nok. Det deilig å høre for mange.

En tommelfingerregel for den litt sarte sjel, er å droppe dystopiske klimadokumentarer på dårlige dager. For den modige idealist, som trosser slike råd fra Aftenpostens selvhhjelpsspalter, må det være oppløftende å se hvordan klimaspørsmålet slukte valgkampen, om enn Bastholm & Co ikke greide å kapitalisere.

For dem som er seg bevisst på — ¬og preges negativt av — å være midlertidig ansatt, på skiftende arbeidsplasser hvor ingen er trygg på at du er god nok, fordi du mangler vitnemål og nettopp; tidligere fast ansettelse, føler en seg mindre alene når man fra noen av partiene som vokste mest (SV og Rødt), får høre at de vil slike ordninger til livs. Ordninger man har akseptert som en selvfølgelighet.

Var synd med Al Gore

Det er fristende å håpe at studentene bak den latterlig nedslående statistikken om psykisk helse vil lysne til i løpet av årene som kommer, takket være realpolitiske tiltak og verdimessig medvind, på samfunnsnivå. Ville det vært berettiget? Det er det umulig for venstrevridde venner å svare intuitivt på, gitt Ernas storhetstid under vår oppvekst.

Samtidig har et fåtall av oss erfart arbeidslivets hardeste sider på kroppen, ei heller reelle endringer i våre vilkår på og utenfor arbeidsplassen, som følge av politikk. Klimakrisen har kun eksistert som en kollektiv krise under en regjering hvis flertall har hvilt på klimafornekternes skuldre. Mye tyder på at indignasjonen vil vedvare, også fra dem som sjelden leser nyheter, over en foreldregenerasjon som jevnt over på den fronten kun kan vise til at de heiet på Al Gore, han presidentkandidaten i 2000, som hadde laget en av de første klimadokumentarene på alarmerende amerikansk.

Folk i starten av tjueåra, med sånn-passe-sterke følelser for venstresiden, har aldri opplevd å være politisk bevisst under rødgrønt styre. Det har vært Erna og Sanner, Sylvi og Siv, Trump og Putin, Macron og Merkel. Hvordan reagerer vi på at Støre er blitt stødig og statsminister? Blir det kanskje en lett optimisme i ukene som kommer? Mest sannsynlig, men blir man lettere i steget over brosteinen på vei inn i forelesning? Kommer folk til å nynne over kaffemaskinen på Eilert Sunds hus, i større framtidstro?

Apati etter Trump

I boka «Alle Skal Ned,» av Joakim Skarvøy og Marie Melgård, skildres en valgvake på takterrassen Stratos, hvor toppolitikere og deres rådgivere fester, i avvente av at demokratene vinner og USA får sin første kvinnelige president. Da vinden snudde, bråstoppet det som skal ha vært litt av en fest. Etablerte, ressurssterke voksne skal ha strigrått og stirret apatisk ut i lufta, sank sammen av et nederlag på det amerikanske kontinentet, nok havmil unna brosteinen på Youngstorget.

Hvor lenge varte dette sjokket, kan man undre seg. Var det som å tape en fotballkamp mot byrivalen, eller som å høre at kjæresten har vært utro — altså dypt rystende? Vil den motsatte effekten gjøre seg gjeldende for Blinderns unge venstrevridde? Er det som å bli elsket, bare at det er det norske folk som vil ha din måte å tenke på, dine verdier og tanker? Kan man trekke slike linjer? Hvis trender om manglende framtidsoptimisme og økt stress skulle snu, vil det få konkrete følger i en mangefasettert diskurs rundt liberalismens konsekvenser, som kretser omkring et av Solbergregjeringens tiltak mot den mørke psykisk-helse trenden.

Evnen er alene?

 Mange er kritiske til det nye «livsmestrings-faget,» i grunnskolen, fordi det er for individorientert. Det hevdes at en slik vinkling på psykisk-helse problematikken, innebærer å tidlig ansvarliggjøre unge for egen mental overlevelse. Du, ja du alene, må ha rutiner, du må kartlegge behov og sette ord på hvilke følelser som springer ut ifra disse. Du må trene litt, balansere kostholdet, ha en sunn døgnrytme og selv ringe psykolog om du knekker av din egen vekt.

Folk i starten av tjueåra, med sånn-passe-sterke følelser for venstresiden, har aldri opplevd å være politisk bevisst under rødgrønt styre

Ansvaret for en selv er essensen i liberalistisk ideologi, som altså har stått sterkt hos regjeringen som har styrt landet de siste åtte årene — våre formative år. Ifølge filosofien skilles det mellom om positiv og negativ frihet, hvor sistnevnte kan betegnes som «overveldende alene-het.». Denne typen frihet er kvelende og angstfremkallende, fordi vi aldri kan forlange av andre at de skal tilgi våre feil, eller bistå oss. De som — dristig nok — tilskriver den manglende framtidsoptimismen, økende depresjonsproblemer og klimaangsten, til liberalistisk styring, vil følge spent med på konsekvensene av rødgrønt styre, dersom dette gjør alvor av sine løfter om å svekke fundamentet i prestasjonssamfunnet ovenfor, samtidig som det får ned utslippene.

Morgenkaffe og terror

I første omgang vil en kanskje se noen slå hjul ut av trikken på Blindern-stoppet. Men det vil ikke bli noe sjokk i de rødgrønnes velvære, skal en tro forskning fra Cambridge rundt effekten av valg på individers psyke (2015). Resultatene fra USA indikerer at en valgseier, billedlig sett, øker sexlysten og gjør seierherrene litt mindre gretten om morgenen. Deretter ligger samfunnseffekten på individets lykke atter i kulturen og politikkens hender.

Konklusjonen i studiet er at smerten ved å tape er mye sterkere enn gleden av å vinne. Den negative, emosjonelle effekten er dobbelt så sterk for dem som ser motstanderpartiet få makten. På individnivå hadde Obamas seier i 2012 en like sterk innvirkning som terrorangrepet under Boston Marathon. Det er altså grunn til å tro at Jens Stoltenberg hadde vitenskapelig belegg, da han etter 22.juli satt individets hat, opp mot den kollektive kjærlighet.

Det kan den skadefro notere seg på en god dag.