Ordet valg kommer av norrønt val, og er beslektet med ordet vilje. Skal en snakke om val, må en forutsette en fri vilje, akkurat som en må forutsette en hval , skal en snakke om Free Willy. Det er denne allmenne kjensgjerning nynorskbrukere kaller valets kval. Mange velgere, nynorsktilhengere som bokmålsentusiaster, sitter på gjerdet frem til valgdagen, for så å velte over i den unektelig mer behagelige sofaen. Sofavelgerne utgjør gjerne mellom 30 og 40 prosent av de stemmeberettigede ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. Noen vil kanskje synes det er flott vi kan samles om noe, mens andre nok mener det er forstemmende at ingen får stemmene. De sistnevnte vil muligens gledes over at det fra tid til annen dukker opp tullepartier som synes å lykkes i å vekke sofavelgernes handlekraft. «Besti Flokkurinn», Det beste parti, vant valget på Island i 2010 med 34,7 prosent av stemmene. Partileder og komiker Jon Gnarr uttalte: «Ingen trenger å være redd for Det beste parti, fordi vi er best. Og vi vil bare gjøre det beste, om vi ikke gjorde det, ville vi kalt oss Det verste parti eller Det dårlige parti». Det er altså slående retorikk og tungtveiende argumenter som må til. En annen taktikk er å forsøke å påvirke velgernes ubevissthet. Hjernen kan prosessere informasjon uten at vi selv er klar over det, såkalt subliminal persepsjon. I norsk valgsammenheng tyder mye på at det kan lønne seg å hete både Valgerd og Kåre. Vi er alle resultat av et naturlig utvalg, men det gjenstår å se om vi i september likevel vil få noen unaturlige innvalg. Uansett, selvgjort er velgjort, og selvvalgt er velvalgt.