Vi har nettopp gjennomført stortingsvalg. Man kan anta at valget ble gjennomført på lovlig og korrekt vis, men fungerte valgordningen? Er valgresultatet å oppfatte som rimelig og rettferdig?
Tekst: Aanund Hylland
Stortinget skal representere folket og bør derfor være representativt sammensatt. Representativitet kan imidlertid måles langs en rekke dimensjoner. Politikk og geografi regnes som de viktigste. I tillegg mener mange at kvinner og menn bør være rimelig representert, det har vakt bekymring at aldersfordelingen på Stortinget avviker sterkt fra fordelingen blant de stemmeberettigede, og det har blant annet vært klaget over at norske statsborgere med innvandrerbakgrunn er dårlig representert. Kjønnskvotering har vært foreslått og er praktisert internt i enkelte partier, men andre former for kvoteordninger har ikke vært aktuelle i Norge. I noen andre land er det annerledes, men det er det ikke plass til å gå inn på.
I hvert fall siden 1919 har grisgrendte strøk vært overrepresentert i forhold til folketallet. I 1814 var det omvendt: kjøpstedene (byene), som stort sett ligger i sentrale strøk, var sterkt overrepresentert. I 1952 ble valgkretsinndelingen endret, men en viss favorisering av utkantstrøk ble beholdt. Fra 1859 hadde den geografiske mandatfordelingen vært skrevet inn i Grunnloven, slik at den er vanskelig å endre. Dette medførte etter 1953 at favoriseringen av utkantstrøk ble sterkere, selv om mandattallet for Oslo og Akershus ble økt litt. Dessuten ble favoriseringen etter hvert ganske usystematisk. Ved revisjon av valgordningen i 2003 var det enighet om at opplistingen av fylker og mandattall skulle erstattes med en regel, og at den konkrete fordelingen skulle beregnes på nytt med jevne mellomrom. Det var derimot uenighet om regelen skulle være fordeling etter folketall, eller om grisgrendte strøk fortsatt skulle favoriseres. Det siste ble vedtatt. Man fordeler på grunnlag av folketall og areal, ikke fordi arealet i seg selv skal være representert, men fordi dette operasjonaliserer tanken om favorisering av grisgrendte strøk. Ideen er hentet fra Danmark. Selvsagt er “grisgrendt” noe annet i Danmark enn i Norge, så den konkrete regelen er forskjellig, men arealet har omtrent samme relative betydning.
Mange hensyn er relevante ved den politisk mandatfordelingen, og til dels står de i motstrid til hverandre. Eksempelvis bør ulike politiske strømninger være representert i forhold til den støtten de har blant velgerne; Stortinget bør ikke være splittet opp i et stort antall små partier, siden det kan svekke parlamentets stabilitet og handlekraft; og lokale bevegelser bør kunne bli representert selv om de ikke er sterke på landsbasis.
Kompromisset er som følger: Av Stortingets 169 mandater er 150 distriktsmandater og 19 utjevningsmandater. De førstnevnte blir fordelt med endelig virkning på grunnlag av valgresultatet i hvert fylke. Sterke lokale bevegelser har dermed mulighet for å vinne fram. For å få delta i konkurransen om utjevningsmandatene må et parti nå sperregrensen, som er fire prosent av stemmene på landsbasis. Dette hindrer sterk oppslitting av Stortinget. Utjevningsmandatene blir fordelt slik at det, for partier som har nådd sperregrensen, blir best mulig samsvar mellom støtte blant velgerne og representasjon på Stortinget.
Ved dette valget fikk Venstre to mandater uten å nå sperregrensen. Det er 167 mandater igjen til partiene som nådde sperregrensen. Når disse blir fordelt i henhold til landsomfattende stemmetall, får Arbeiderpartiet 63, men partiet vant 64 distriktsmandater. Et lite avvik fra proporsjonalitet blir derfor ikke til å unngå. Målt i stemmer per mandat er det en variasjon på fire prosent blant partiene som nådde sperregrensen. Politisk sett kom vi altså svært nær idealet om at alle stemmer skal telle likt, vel å merke blant de partiene som nådde sperregrensen. Det gikk ikke fullt så bra i 2005. Da var variasjonen på 15 % og Arbeiderpartiet fikk fire mandater mer enn proporsjonalitet skulle tilsi.
Noen ganger blir det hevdet at en stemme i Finnmark teller dobbelt så mye som en stemme i Oslo. Det er i beste fall misvisende. Når det gjelder den geografiske fordelingen, er det riktig at antall velgere per mandat i Finnmark bare er halvparten av hva det er i Oslo og noen andre sentrale fylker. Internasjonalt ligger Norge noenlunde midt på treet når det gjelder slik geografisk forskjellsbehandling. Politisk er det derimot i all hovedsak landsomfattende stemmetall som bestemmer den totale mandatfordelingen mellom partier som kommer over sperregrensen. Ved valget i år telte en stemme på Arbeiderpartiet fire prosent mer enn en stemme på Høyre, uavhengig av hvor i landet stemmen er avgitt.
Valgordningen virket etter hensikten, så godt man med rimelighet kan vente, og det nye Stortinget er rettferdig sammensatt.