Kan sosiopater og narsissister være til nytte for samfunnet?
Tekst: Trygve Borgersen
Sosiopater, psykopater og narsissister blir av mange ansett som en destruktiv kraft i samfunnet. Hva om et sinnslidende individ – en med mangel på empati og omsorg – kan vise seg å ikke bare være noe vi må akseptere, men noe som er totalt nødvendig for samfunnets grunnleggende strukturer og videreutvikling? Er for eksempel Donald Trumps tilsynelatende mangel på empati overfor mexicanerne i USA egentlig en styrke? Eller hva med lederne bak samfunnets største og viktigste bedrifter – er noen av dem apatiske, psykisk syke individer?
Å sette en diagnose
I den amerikanske valgkampen er Trump både aktuell og kontroversiell. Dette er likevel ikke kun som politisk aktør. Han er også interessant på grunn av debatten rundt hans mentale helse, hvor hans tilsynelatende store ego og mangel på empati står sentralt. Medisinsk professor på Harvard Medical School, Jeffrey Flier, twitret dette: «Narcissistic personality disorder. Trump doesn’t just have it, he defines it.» Videre har forfatteren av Trumps selvbiografi, Art of the Deal, uttalt at han i dag heller ville kalt boken «The Sociopath.»
Donald Trump. Marc Nozells @ Flickr.
Begge presidentkandidatene i USA blir stadig utsatt for angrep basert på anklager om psykisk sykdom, og ofte er dette påstander fra psykiatere og psykologer. Som følge har den amerikanske psykiatriforeningen sett seg nødt til å minne medlemmene sine på at slik fjerndiagnostisering, å diagnostisere andre enn sine egne pasienter er «irresponsible, potentially stigmatizing, and definitely unethical.» Denne stadige diskrediteringen av motstanderes troverdighet kan virke som et særamerikansk fenomen, men kunne det også ha oppstått andre steder?
Destruktiv eller effektiv?
Norge har lenge hatt en kultur der det man kan kalle «annerledeshet» har blitt sett ned på. «Tyskertøsene», de norske jentene som under krigen hadde knyttet bånd med tyske soldater, ble brutalt skamklippet, offentlig hånet, latterliggjort og utestengt fra samfunnet. Vi har hatt noe som fremstår som et behov for å isolere og fremmedgjøre enkelte i samfunnet vårt, noe som muligens stammer fra en dypt grunnet idé om at de som ikke er som oss, er dårligere og mindre verdt.
Vi lever i et samfunn som dyrker individet og individuell fremgang.
Denne ideen om at «de andre» er mindre verdt, kan være med på å forklare populariteten til fenomener som fjerndiagnostiseringen i USA. I tillegg er det tydelig at ideen om en ekstremt selvopptatt Trump eller en kald Hillary Clinton, ikke er ønskelig for velgerne. Det å stemple dette som sosiopati og narsissisme gjør at de blir sett på som kyniske individer – som farlige og ikke ønskelige ledere.
Dette gjelder likevel ikke kun politiske ledere. I de fleste jobbintervjuer for en sjefsstilling vil spørsmålet om kandidatens interesse for arbeidstagernes velvære stå sentralt. Om en person har fått et rykte som «kald» eller «hensynsløs» av mediene, vil det være uaktuelt for de fleste bedrifter og styrer å ansette personen. Dette er egenskaper vi forbinder med destruktive mennesker – de som er skadelige både for seg selv og for omverdenen. Forestillingen om denne destruktiviteten mangler likevel belegg. Disse menneskene gjør det bra i samfunnet, og som John Ronsen påpeker er andelen direktører som er psykopater fire ganger så høy som andelen i det øvrige samfunnet, noe han ser på som positivt. Dette redegjør han for i boken The Psychopath Test: A Journey Through the Madness Industry. Der fremlegger han argumenter for hvordan psykopater kan være de mest effektive lederne, noe han utdypet i et intervju med Forbes: «You do want lack of empathy, lack of remorse, glibness, superficial charm, manipulativeness. I think the other positive traits for psychopaths in business is need for stimulation, proneness to boredom. You want somebody who can’t sit still, who’s constantly thinking about how to better things.» Unormale gjør i følge dette verden bedre for normale.
Å styre med hard hånd
Egoisme er en sentral drivkraft i kapitalismen. Systemet fungerer når individer investerer tid og penger, med mål om å få noe tilbake for investeringen. At arbeidsplasser skapes er en positiv bieffekt, men ikke en nødvendig del av motivasjonen for de individene. I politikken ser man noe av det samme: Forestillingen om at makt i seg selv er noe positivt er ofte årsaken til at mange politikere klarer å utføre det krevende arbeidet de gjør.
Om Trump er et tekstbokeksempel på narsissisme gjør kanskje akkurat det ham til en dyktig leder. En kald Clinton er en Clinton som kan få vedtatt nødvendige forandringer. En bedriftsleder som kun blir motivert av egen vinning er en bedriftsleder som kan gjennomføre effektiviseringer og kutte arbeidsplasser, dersom det er nødvendig. Likevel er ikke disse egenskapene noe som kun tilhører disse, noe ekstreme, typene.
Individet i fokus
Vi lever i et samfunn som dyrker individet og individuell fremgang. For en stund tilbake dikterte janteloven at man helt eller delvis burde skjule sin egen suksess, men nå har det å dele egne bragder blitt det vanlige. Inntoget av sosiale medier har gjort at selvopptatthet blir noe man ser opp til, ikke ned på. Dette kan muliggjøre at vi alle kan bli mer effektive i å gjennomføre de forandringene vi mener er nødvendige i samfunnet. Psykopati, sosiopati og narsissisme er ikke bare positivt for samfunnet, vi burde strebe for å tilegne oss noen av de samme egenskapene som kjennetegner disse formene for galskap.