En kveld klarte jeg, fullstendig uten intensjon og uten å være forberedt, å trykke meg inn på hjemmesiden til et kjent norsk kvinnemagasin. Ulike kategorier danset foran meg i forskjellige farger på dataskjermen. Mote. Kosthold. Trening. Interiør. Helse. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gitt etter for ordene, for fargene og for nysgjerrigheten min.
Jeg hadde trykket meg videre. Hva var det magasinet ønsket å fortelle meg om disse temaene?
Grenseløst forbedringspotensial
I kategorien kalt mote het tre av de første artiklene som følger: «Trikset som gir deg nydelige former», «Sjekk den forvandlingen – så mye yngre kan du se ut med noen enkle triks», og «Kle bort magen på 1-2-3». I helseseksjonen derimot, kunne jeg for eksempel lære om hvordan fem om dagen ikke er bra nok, hvordan jeg kunne få hvitere tenner, hvorfor jeg burde jogge ute eller hvordan jeg kan tenke meg lykkelig. I interiørdelen handlet det meste om interiørtrender, samt hvordan jeg skulle få et penest og mest mulig funksjonelt hjem.
Det skal ikke så mye godvilje til før man ser et visst mønster her. Et lite ekstra minutt med googling viser at det er langt fra kun dette magasinet som viser slike takter. På en treningsside samme kveld kunne jeg for eksempel lese om hvordan man skulle bygge en bred og tykk rygg, at de fleste spiser for lite mat, eller hvordan man burde gjøre knebøy for å oppnå best mulig effekt. Jeg merket at stressnivået mitt økte. Hvorfor satt jeg der i sofakroken med datamaskinen, når jeg kunne ha vært ute og jogget eller drevet med mentale øvelser? Burde jeg hatt nye klær? Burde jeg bruke mer tid til å sminke meg om morgenen og til å sørge for at magen min så flatest mulig ut? Burde jeg spise frukt og grønt som kveldsmat, eller lage meg en proteinshake? Hva i alle dager skulle jeg gjøre med alle aspektene i livet mitt? Plutselig virket ingenting bra nok lenger.
Generelt er det stort sett bare å bla igjennom en hvilken som helst utgave av et hvilket som helst magasin eller avis for å bli minnet om alle tingene du kunne, burde og skulle gjort annerledes for å bli et bedre og mer vellykket menneske. Og det er håp for å ta del i denne diskursen også for de av oss som ikke skulle inneha evnen til å lese – de samme tendensene synes nemlig også å være tilgjengelig uansett om man boikotter alt av skriftlig materiale. En bekjent av meg var nylig på ledersamling i forbindelse med jobben. En av oppgavene deltakerne fikk var å analysere egen og hverandres personlighet for å finne ut hvor man hadde forbedringspotensial som leder, uavhengig av hvor godt man fungerte i utgangspunktet. Med andre ord er det ikke her snakk om å rette på feil eller mangler som er åpenbare, i større grad er det heller snakk om å lete frem områder man kan bedre seg på. Underliggende kan man her tolke det dithen at forbedring er et mål i seg selv – uansett hvor bra man er i utgangspunktet, kan man alltid bli bedre.
Forbedring som endringsprosess
Men hva ligger egentlig i ordet forbedring? Forbedring er en endringsprosess. Noe går inn i prosessen, gjennomgår den, og skal komme ut igjen som en bedre versjon. Men det er ofte ikke så klart hvordan man skal oppnå forbedringen. Mye av informasjonen man serveres kan være direkte selvmotsigende. Kostholdsdebatten med lavkarboforkjemperne på den ene siden og de som følger myndighetenes kostråd på den andre, samt de utallige gråsonene, er et særdeles tydelig eksempel. Alle sidene proklamerer at de har funnet veien til en sunn livsstil, til bekjempelse av sykdommer, og til en mer tilfreds hverdag. Likevel kan man vanskelig både kutte karbohydratene til et minimum og samtidig spise mer frukt og grønt.
En annen problemstilling som melder seg er at enda man kan sette seg spesifikke mål for en forbedringsprosess, er det sjelden man ikke har mulighet til å bli enda bedre. Eventuelt kan man forbedre seg på andre områder. Mulighetene for og informasjonen om hvordan man kan bli en bedre versjon av seg selv er endeløse og vanskelige å overse. I tillegg finnes det alltid noen som er bedre enn en selv. Med fremveksten av Facebook og andre sosiale medier fremstår dette som mer synlig enn noensinne. Vi har alle den ene vennen som alltid ser ut som han/hun har hoppet rett ut av en ferdig retusjert magasinforside, og som forrige semester besteg fire fjell samtidig som han/hun skrev masteroppgave, jobbet frivillig for Redd Barna og besøkte sin gamle oldemor for å spise middag hver onsdag. Begynner man å sammenlikne seg med slike, er det fort gjort å føle seg mindreverdig.
Tallenes tale
Et raskt søk i Mediedatabasen Retriever støtter opp under min lille og uvitenskapelige hypotese om at forbedring er et fokusområde i dagens samfunn. Mens ordet forbedring ble brukt i 669 artikler i norske papiraviser og -magasiner i år 2000, dukket det i år 2011 opp i 2470. Inkluderer man også artikler på nett, ser man at det i 2011 ble publisert 1167 artikler som inneholdt ordene «forbedre seg» og 503 som inneholdt ordene «forbedre meg». Til forskjell kom det ut 253 artikler som inneholdt ordene «fornøyd med seg selv» og 93 med ordene «være bra nok».
Jeg savner en større problematisering av hvorvidt forbedring alltid er nødvendig, og et større fokus på at man faktisk kan være bra nok. Bør man kontinuerlig lete etter forbedringsområder? Jeg mener ikke at man skal slutte å utfordre seg selv på de områdene som er viktige, droppe alt av studier, trening og sosialt liv, og velte seg rundt i sin egen selvgodhet med en pose potetgull i sofaen. Jeg mener ikke engang at alle trenger å slutte å bleke tennene. Men det er fint å være bevisst på hva man gjør og hvorfor. Selv om det kan være fint å utfordre seg selv og ikke stagnere, er det også fint å kunne gjøre det vel vitende om at man ville vært et akkurat like verdifullt menneske også dersom man ikke ville gjort det, eller dersom den intenderte forbedringen ikke skulle bli en realitet. Kanskje bør man kunne være fornøyd med seg selv også dersom man bare har helt gjennomsnittlig hvite tenner, helt gjennomsnittlig magemål og evner til å skjule det, og helt gjennomsnittlig teknikk i knebøy? Kanskje det noen ganger rett og slett bør være greit å være middelmådig?
Dessuten er det ikke sunt å stresse, fortalte min siste svipptur innom Google den kvelden meg. Stress gir deg rynker. Stress gjør deg feit. Stress gir deg grått hår. Enhver med litt kjennskap til helsepsykologi vet at kontinuerlig stress over tid på sikt kan svekke immunforsvaret. Jeg bestemte meg til slutt for å legge fra meg dataen for kvelden, og heller ta ut hamsteren min av buret sitt og se på mens den fartet rundt på stuegulvet. Det gjorde meg kanskje ikke til noe bedre menneske. Men jeg er slett ikke sikker på om tjue ulike forsøk på å forbedre meg på samtlige områder i livet i løpet av én og samme kveld ville gjort det heller.