Av: Henrik W. Lorentzen
Foto: Weird av Nick Ares /flickr
En gang fant jeg en M&M mellom en av valkene mine.
Jeg kikket på den en stund. Fargen hadde flasset av, men jeg kunne se at det hadde vært en blå M&M.
Jeg strøk på den og klappet den og husket tilbake til dagen da akkurat denne pjokken bare var en ubetydelig fjert i hele den fargesprakende kameratgjengen.
Nå er det bare denne M&M en igjen.
Svetten min har som sagt tatt fargen, men den er like hel og komplett fortsatt.
Jeg slikker litt på den.
Slikkerislikk
Slikk
Eri
Om jeg smaker at det er en M&M eller om jeg bare tror jeg gjør det fordi jeg vet at det er en M&M vet jeg ikke.
Det er en uansett en fin M&M.
Jeg vil legge den tilbake mellom de to valkene.
Den er som en liten snegle jeg fjerner fra huset bare for å hilse på og snakke litt med, før jeg skjønner at også den til slutt vil tilbake til sitt hjem, til kjente og kjære.
Jeg tenker; «nu jævlar» og putter den tilbake. Plasserer den på huden min igjen, mellom lagene.
Ha det da, M&M.