Vestens villmarksmyte

Vestens villmarksmyte

Hva slags rammer setter språk for virkelighetsforståelse? I Vestens narrativ om natur og hvordan mennesker skal forholde seg til den representerer villmark en slags fantasi om at det fortsatt finnes noe der ute som er uoppdaget – noe som ikke enda er «skitnet til» av modernitet og teknologi. Enhver kunne blitt tilgitt for å konkludere med at det er tydelig at slike områder er verdt å verne, og at det områdene først og fremst må vernes fra er menneskelig aktivitet. Først når aktiviteter som jakt, sanking, og trefelling opphører vil slike områder kunne blomstre – eller? 

Tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk bachelor 
Illustrasjon: Catrine Kanestrøm

Et spørsmål om definisjoner 

I monografien «Dispossession and the Environment» skriver sosialantropologen Paige West om hvilke konsekvenser den vestlige tankegangen om natur har for urfolk og lokalbefolkning på Papua New Guinea. For å forstå hva narrativ og begrepsforståelse har å gjøre med naturvern og urfolk må vi begynne med et overordnet blikk på internasjonale maktstrukturer. 

Koloniseringen av New Guinea begynte i 1828, og i dag er øya delt i to av en internasjonal landegrense. Den vestre halvdelen har vært en settlerkoloni for Indonesia siden 1961. Den østlige halvdelen er den uavhengige staten Papua New Guinea som fikk uavhengighet fra Australia i 1975. Historisk sett har Papua New Guinea hatt et rykte på seg som en slags edens hage og paradis hvor man kan komme for å unnslippe hverdagens mas og kjenne på hvordan det virkelig er å «leve». Dette er til dels en følge av en bevisst strategi fra kolonistenes side om å fremstille Papua New Guinea som en både farlig og forlokkende jungel som venter på å bli oppdaget. 

Bilde: Ninara, flirckr.com/creativecommons 

West påpeker at denne kollektive fantasien plasserer Papua New Guinea og dets befolkningen i en annen temporal virkelighet. En retorikk basert på oppdagelse og frihet fra modernitet er kanskje fristende, men det å hevde å ha oppdaget et område innebærer implisitt å slette de som allerede bor der og den kunnskapen de har. Dette har ført til at det er aktører fra Vesten og det Globale Nord, og ikke lokale eksperter i biologi og natur, som får mest råderett over naturforvaltning, både når det gjelder å sette dagsorden og kontroll over finansielle midler. Vestens narrativ om villmark og steder som Papua New Guinea munner altså ut i frarøvelse av medbestemmelsesrett og suverenitet over egne landområder. 

Det foregår hele tiden en slags forhandling mellom hvilke begreper som skal være dominerende i hvordan vi forholder oss til virkeligheten rundt oss.

For urfolk på Papua New Guinea blir frarøvelsen enda mer inngripende og konkret. Kort fortalt, så gjør et totalvern av naturområder at urfolk mister retten til å bruke landområder slik de tradisjonelt har gjort, selv når det skjer på bærekraftige måter. Tradisjonelt har natur og kropp vært tett innvevde konsepter blant Gimifolket, et urfolk på Papua New Guinea som West har studert. I gimienes religion tar åndene til forfedre plass i landområder som tilhører en spesifikk ættelinje. Ved å høste av disse landområdene gjennom jakt og sanking kan man ta forfedrenes ånder opp i seg selv. Frarøvelse handler dermed om mye mer enn landområder og natur: det er en frarøvelse av det Paige West kaller «the Gimi way of being». 

Et rigga system 

Så langt har vi sett på hvordan Vestens narrativ om natur utspiller seg i et område som føles fjernt for de fleste i Norge. Men må vi egentlig reise langt for å for å finne eksempler hvor lokalbefolkningens naturtradisjoner og narrativ havner i klinsj med aktører fra utsiden? Etter å ha tatt en prat med professor i sosialantropologi Marianne Lien blir det tydelig at svaret er et kontant «nei». 

Som sosialantropolog har Lien forsket mye på Nord-Norge og spesielt samspill mellom mennesker og naturomgivelser. Lien påpeker at norsk naturforvaltningspolitikk er tuftet på et for skarpt skille mellom natur og samfunn, og mellom innmark (dyrket land eller annen eiendom hvor allmenn ferdsel er forbudt) og utmark (som i praksis er alt som ikke er innmark og hvor allmenn ferdsel er tillatt): – Hele ideen om jordbruk som sivilisasjon har vært veldig styrende for europeiske ideer om natur sin utvikling i hele Vesten, altså at jordbruk har vært sett på som det siviliserte og ikke-jordbruk sett på som usivilisert. Naturen blir en rest-kategori, det som ennå ikke er tatt i bruk av mennesker. Hva betyr egentlig dette for Norge? Jo, statsapparatet kommer med en ferdig idé om jordbruk som en foretrukken driftsform, samt et skarpt skille mellom og innmark og utmark. Disse ideene passer ikke så verst inn i områder som Hedmark og Jæren, men det passer ganske dårlig inn i Finnmark og andre høyereliggende områder i Norge hvor man har måttet forholde seg til naturen på en annen måte fordi tradisjonelt jordbruk ikke har vært mulig. 

Videre beskriver hun hvordan skillet mellom innmark og utmark ikke gir mening for lokalbefolkningen i mange nordlige områder hvor miljødirektoratet, riktignok velmenende, legger begrensninger på bruk av naturområder som anses som verneverdige. Disse områdene er blitt forvaltet med intim lokal kunnskap i flere generasjoner; en kunnskap som blir visket vekk av at statsapparatet kler landskapet med en vitenskapelig biologisk forståelse av naturen som ikke går overens med lokale tradisjoner. 

– All definisjonsmakten er gitt til det sørnorske perspektivet på natur, som skiller seg skarpt fra det nordnorske, og spesielt fra det samiske, sier Lien. 

De brutale fornorsknings-prosessene som samer og kvener har vært utsatt for gjør at mange har vanskelig for å ta imot de rettighetene Norge har gitt urfolk i senere tid.

Som en fortsettelse på samtalen vår om utmark og villmark forteller Lien om det samiske begrepet meacchi, et begrep som ofte feilaktig oversettes til utmark. Ideen om meacchi har sine røtter i samisk kultur, men det er beskrivende for naturpraksiser for både samiske og ikke-samiske i Nord-Norge. Mens utmarksdefinisjonen har skarpe linjer og innebærer at et naturområde er like åpent for alle til enhver tid (sikret gjennom allemansretten) handler meacchi om ulike praksiser knyttet til bruk til ulike tider. Meacchi-begrepet har oppstått i en region hvor det ikke går an å leve av vanlig jordbruk, og man dermed er mer avhengig av å utnytte naturen på en bærekraftig måte. 

– Meacchi har ofte en forstavelse, for eksempel laksemeacchi eller multemeacchi. Meacchi er et relasjonelt begrep som vekker opp en forestilling om en person som kan hente ut ting av naturen av en grunn. Og denne meacchi-delen blir ofte visket bort av den norske forvaltningen av dette området fordi de oversetter det feilaktig til utmark og regulerer det da som utmark slik man gjør sør i Norge. Da fjerner du den kunnskapen som de folka som bor der har fra før om dette området, og du fjerner også de privilegiene de har hatt gjennom å ha intim kunnskap om bruk og forvaltning av disse områdene, forteller Lien. 

Videre utdyper Lien hvordan oversettelses problemer resulterer i kolonisering – et konsept nordmenn flest, særlig fra Sør-Norge, er mye mer tilbøyelige til å bruke om fjerne strøk som Papua New Guinea. Lien forklarer hvorfor kolonisering er et nyttig begrep å bruke om Nord-Norge: – Her er det mye mer subtilt. Og det er derfor kolonisering i Norge er et godt begrep. Det kan nemlig hjelpe oss til å få øye på disse subtile prosessene og bli klar over at en form for overgrep og disse prosessene faktisk skjer her også. Det foregår hele tiden en slags forhandling mellom hvilke begreper som skal være dominerende i hvordan vi forholder oss til virkeligheten rundt oss. Og visse begreper rommer betydninger og erfaringer og praksiser som vanskelig lar seg oversette, men de blir likevel oversatt til majoritetsbefolkningens språk. Og i den oversettelsen blir det også majoritetsbefolkningens virkelighetsoppfattelse som blir den rådende. 

Kolonimakten Norge? 

Et konkret eksempel på hvordan dette foregår i Norge finner vi en av verdens nordligste bjørkeskoger på Varangerhalvøya. Lien forteller om en telefonsamtale med Vibeke, en venninne fra et tidligere feltarbeid, hvor Vibeke forteller fortvilet om hvordan familien ikke lenger kan hente ved fra bjørkeskogen i Syltefjordalen slik de har gjort i mange generasjoner. Syltefjorddalen er et nå naturreservat som etter Finnmarkslovens inntredelse i 2005 er eid av Finnmarkseiendommen (FEFO). Ifølge nettstedet for Syltefjorddalen naturreservat er området «tilnærmet urørt», men eldre folk i Syltefjord kan fortelle om både fiske, vedhugst, beiting og slåttevirksomhet i dette området. Å kalle det tilnærmet urørt, er dermed en måte å viske ut kulturhistoriske minner til fordel for en ide om urørt natur. Finnmarksloven er ment til å legge til rette for en bærekraftig naturforvaltning som spesielt ivaretar samiske interesser. Men hva hjelper dette når de brutale fornorskingsprosessene har gjort at samisk identitet er et ømfintlig tema og noe mange synes er vanskelig og stigmatiserende? 

Bilde: Vika Chartier, unsplashed.com 

Lien forteller videre om Vibeke: – Vibeke er som mange andre i dette området en som aldri har identifisert seg som samisk, men hvis mor har vokst opp samisk. Det er et kraftig fornorsket område hvor samisk språk og kunnskap er forsvunnet for veldig mange, og erkjennelsen om å være samisk var så hemmelig at det i mange tilfeller ikke ble fortalt videre. Nå kjenner hun til mer av sin historie og vet at hun kan melde seg inn i samemanntallet dersom hun vil. Men hun gjør ikke det, for man blir jo ikke samisk i en alder av 40 år. Man har visse rettigheter som urfolk i Norge, men mange påberoper seg altså ikke disse rettighetene. 

Historien om Vibeke viser at det vestlige narrativet om natur som urørt hindrer lokale tradisjoner og sletter lokal kunnskap – akkurat som Paige West beskriver fra Papua New Guinea. Det følgende sitatet av en informant fra feltarbeid i Finnmark, som er hentet fra en av artikkel av Marianne Lien og Gro Ween, setter presise ord på hva som skjer: – Det at vi har behandlet naturen med såpass mye respekt gjør at Staten behandler det som villmark, noe det egentlig ikke er. 

All definisjonsmakten er gitt til det sørnorske perspektivet på natur, som skiller seg skarpt fra det nordnorske, og spesielt fra det samiske.

I stedet for å hente nedfallstrær i bjørkeskogen i Syltefjorddalen er Vibeke, og alle andre som alltid har hentet nedfallsbjørk i Syltefjorddalen, nødt til å skaffe ved på annet vis, for eksempel ved å importere vedsekker fra bensinstasjon. Dette skjer samtidig som at bjørkeskogen stadig fortettes og ikke lenger er et sted man kan ferdes som før. I tillegg får kolonisering i Nord-Norge flere dimensjoner; de brutale fornorskingsprosessene som samer og kvener har vært utsatt for gjør at mange har vanskelig for å ta imot de rettighetene Norge har gitt urfolk i senere tid. 

Bjørkeskogen i Varanger er bare et av mange eksempler Lien nevner når jeg spør om vi kan trekke noen paralleller fra West til skildring av Papua New Guinea til Norge; vi har enda ikke snakket om Repparfjord og gruveavfall, Nasafjell og gruvedrift, eller Austertana og kvartsittbrudd. Selv om folk i Finnmark ikke opplever samme frarøvelse av medbestemmelsesrett som folk på Papua New Guinea er de fortsatt utsatt for en systematisk urettferdighet: -Når hardt kommer til hardt ser vi at det er en systematikk i hvem som taper, sier Lien. 

Oversettelsesproblemer 

Oversettelsesproblemet er en grunnleggende problemstilling innenfor sosialantropologien. Mellom forskjellige kulturer og deres språk vil det aldri være hundre prosent samsvar i ordforråd og konsepter, noe som resulterer i at mange nyanser forsvinner i oversettelsesprosessen. West sin skildring av gimifolket på Papua New Guinea og norske sosialantropologer sin forskning på Nord-Norge viser hva slags makt som ligger i språk og definisjoner. Parallellene mellom Nord-Norge og Papua New Guinea viser hvordan kolonialisme og Vestens hegemoni skaper et narrativ om natur som kommer urfolk og lokalbefolkninger til skade, selv når det kommer fra et velment ønske om å bevare såkalt «uberørt villmark». I tillegg tydeliggjør parallellene hvor viktig det er at noen går inn i disse prosessene med et kritisk blikk og kaster lys på usynlige maktstrukturer. ■

Bilde: Jørgen Håland, unsplashed.com 
Kilder:
Dispossession and The Environment (2016) av Paige West. 
Decolonialization in the Arctic? Nature Practices and Land Rights in the Norwegian High North (2012) av Marianne Lien og Gro Ween. 
Dreams of Prosperity – Enactments of Growth (2020) av Marianne Lien.