Vi er alle amerikanere

Helt siden det spanske imperiet trakk seg ut av de karibiske områder, har USA gradvis inntatt rollen som den dominerende makten i Amerika. Nå ser det derimot ut til at solen titter frem, og den årelange isfronten mellom USA og Cuba begynner å smelte bort.

17. desember 2014 kunngjorde USAs president Barack Obama og Cubas president Raul Castro at de ønsker å normalisere forholdet mellom de to landene. Forhandlingene har foregått i flere måneder, der Pave Frans også skal ha vært innblandet som nøytral aktør og med hensikt å løse humanitære spørsmål. Et umiddelbart mål er å bedre kommunikasjonen mellom landene, der USA vil løsne på de rigide reglene, for henholdsvis reisevirksomhet og økonomi, som gjelder mellom dem. Det er klart at en normalisering mellom landene vil tjene begges interesser, samt skape et diplomatisk samarbeid mellom Nord og Sør. Likevel er situasjonen langt fra optimal. Handelsblokaden er fremdeles i kraft, og det kreves vedtak i den amerikanske kongressen dersom denne skal oppheves.

 

Fangeløslatelse

Både USA og Cuba har holdt hverandres «agenter» i fangenskap. Amerikanske Alan Gross ble arrestert av cubanske myndigheter 3. desember 2009, og ble senere dømt til 15 års fengsel. Etter samtaler mellom USA og Cuba, ble Gross løslatt av humanitære årsaker, hvilket vitner om bedre kommunikasjon mellom de to landene. I tillegg til dette har både Cuba og USA løslatt etterretningskilder som har sittet i fangenskap. Obama har uttalt at disse løslatelsene vil bidra til å forbedre det bilaterale forholdet og etablere en mer konstruktiv tone mellom dem. Det er allment kjent at forholdet mellom USA og Cuba har vært anspent siden den kalde krigen, men også før 1960-tallet hadde de en konfliktfylt relasjon til hverandre. Hvorfor intreffer denne normaliseringen akkurat nå? Og hvorfor er det viktig å løsne på tøylene etter over 50 år med isfront?

 

Den cubanske uavhengighetskrigen 

 

«USA så seg nødt til å melde sin ankomst i Latin-Amerika, da deres interesser i landområdene var utsatt.»

 

Cubanerne hadde lenge hatt en illusjon om uavhengighet fra de spanske imperialistene, men det ble først en realitet i februar 1868. USA fryktet selvstendighet ville medføre opphevelse av slaveriet på Cuba, og dermed videre spre seg til de amerikanske sørstatene. Et slaveopprør var lite populært, da dette ville skapt problemer for den amerikanske økonomien. Men de amerikanske bekymringene var intet hinder for cubanerne og deres frigjøringsarmé Los Mambies. 10. April 1869 fant den første riksforsamlingen for Republikken Cuba sted, og valgte nasjonens første president. Republikken ble anerkjent av samtlige Latinamerikanske land, mens USA nektet dens eksistens. Samtidig fortsatte krigen mellom Spania og Cuba, der spanjolene stadig viste seg som den mektigste aktøren. Et endelig resultat av konfliktene inntraff ikke før USA så seg nødt til å melde sin ankomst i Latin-Amerika, da deres interesser i landområdene var utsatt.

 

Den Spansk-amerikanske krigen 

 

«Det kan spekuleres i om det var oppnådd fredelige forhold på Cuba mye tidligere, og at USA først ville sikre et vennlig forhold til det cubanske folk før de trakk seg ut.»

 

Den amerikanske utenrikspolitikken endret seg etter den spansk-amerikanske krigen, som brøt ut i 1898 etter at cubanere gjorde opprør mot de spanske koloniherrene (jf. Den cubanske uavhengighetskrigen). Amerikanske interesseområder på Cuba ble påvirket av opptøyene, hvilket gav amerikanerne større legitimitet til intervensjon i de karibiske områder. Utfallet av krigen resulterte i at USA overtok kontrollen til Spanias kolonier, som hadde vært under spanjolenes makt siden Columbus feide over Amerikas kyster. Før krigen brøt ut var USA interessert i å annektere Cuba, hvilket de oppnådde da amerikanske styrker beleiret Santiago de Cuba 2. juli 1898. Spania kapitulerte og måtte overgi Cuba til USA, som nå ble et amerikansk protektorat, og Cuba måtte overgi noe av sin nyvunne suverenitet til den amerikanske stat. Likevel gikk en del av avtalen, som ble inngått mellom USA og Spania, ut på at USA kun skulle ha permanent kontroll over Cuba frem til det var oppnådd fredelige forhold på den karibiske øya. Amerikanere fulgte opp dette punktet ved å overlevere sin makt til det cubanske folk i 1902. Det kan spekuleres i om det var oppnådd fredelige forhold på Cuba mye tidligere, og at USA først ville sikre et vennlig forhold til det cubanske folk før de trakk seg ut. Slik sørget USA for viktige fordeler da den cubanske grunnlov ble undertegnet. Dette uttrykkes gjennom Platt-tillegget i den cubanske grunnlov, som sier at USA har rett til å gripe inn i Cuba, dersom amerikanske politiske og økonomiske interesser på Cuba skulle være truet. Invasjonen av Grisebukta er siste eksempelet der USA benyttet seg av Platt-tillegget.

La Revolución Cubana

8. januar 1959 ankom Fidel Castro Havanna etter mange år med kamp og geriljakrig mot Cubas president Fulgencio Batista. Batista hadde støtte fra USA, og den cubanske revolusjon skapte dermed et anstrengt forhold til USA. Castros bevegelse og hans allierte hadde endelig klart å styrte Batistas diktatoriske regime, og gjennomførte flere politiske endringer de kommende årene. Cuba ble nå en ettpartistat og Det cubanske kommunistparti det eneste tillatte politiske partiet. Likevel finnes det i dag mindre partier, men disse er ikke anerkjent og får heller ikke stille til valg. Det er også forbudt å drive valgkamp. I henhold til dette anklages Cuba å krenke menneskerettighetene, med størst vekt på ytringsfrihet. Dette gjenspeiles gjennom overvåking, fengsling og henrettelse av opposisjonelle aktører til kommunistpartiet, og forbud av uavhengige medier.

 

Varm konflikt i en kald krig

 

«Mens kommunismen blomstret på den karibiske øya, ble dette problematisk for USAs fastgrodde liberalistiske standpunkter.»

 

Etter revolusjonen ble forholdet mellom Cuba og USA mer anstrengt.  Mens kommunismen blomstret på den karibiske øya, ble dette problematisk for USAs fastgrodde liberalistiske standpunkter. Under Castros regi fikk USA heller ikke fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender. Som et resultat av den cubanske nasjonaliseringen innførte USA en handelsembargo mot landet. Dette innebar handelsrestriksjoner mot blant annet kjøp av sukker, hvilket er øyas viktigste eksportvare. I tillegg sluttet USA å eksportere olje til Cuba, med en ødeleggende effekt på den cubanske økonomien. 19. Oktober 1960 utvidet USA blokaden og innførte forbud mot all eksport til Cuba. Et rustent forhold til USA gav Cuba en mulighet til å finne nye allierte, som begynte å samarbeide med Sovjetunionen. Et valg amerikanske myndigheter likte svært dårlig. 3. januar 1961 stengte USA ambassaden i Havanna, og trakk sin diplomatiske anerkjennelse av den cubanske regjeringen. Amerikanske myndigheter begrunner blokaden og dens opprettholdelse med Cubas motstand mot demokratisering. Dersom det skal skapes harmoni mellom de to landende, krever USA at Cuba må bevege seg mot kapitalisme og et demokratisk styresett.

 

Jordbruksrevolusjon 

 

«Det statlige velferdssystemet er sentralt for styringen av landet, og sikrer en rekke gratis og sterkt subsidierte tjenester til befolkningen.»

 

USAs handelsrestriksjoner har skapt vanskeligheter for økonomisk blomstring på Cuba. Etter cubakrisen opplevde landet en økonomisk nedgang, og er i dag definert av verdensbanken som et middelinntekstland. Et viktig holdepunkt for landet derimot, har vært opprettholdelsen av planøkonomi. Det statlige velferdssystemet er sentralt for styringen av landet, og sikrer en rekke gratis og sterkt subsidierte tjenester til befolkningen. Det gode tilbudet innen spesielt helse og utdanning, har ført Cuba relativt langt opp på listene for FNs indeks for menneskelig utvikling. Samtidig har Cuba lav arbeidsledighet, selv om landet har det laveste lønnsnivået i Latin-Amerika. Etter Sovjetunionens fall fikk den cubanske økonomien en ny knekk, men Fidel Castros prinsipper fra revolusjonen skulle bestå. I 2008 overtok Fidels yngre bror, Raúl Castro, roret, og har gradvis innledet en forsiktig liberalisering av landet. Sivilbefolkningen har nå lov til å eie både mobiltelefoner og datamaskiner. Likevel forventes den største endringen å skje i jordbruket, der bruksretten til statsjord blir gitt til selvstendige bønder og en rekke incentiver for å produsere varer. Foreløpig står økonomien på stedet hvil, men endringene gir et bedre utvalg av varer og tjenester, og en prosess mot mer deltakelse av sivilbefolkningen. Tross endringer, er ikke alt rosenrødt. Faremomentet for cubanerne som blir mindre avhengig av staten er større økonomisk ulikhet, samt tap av det sosialistiske fellesskapet. Det er likevel nødvendig for den cubanske regjeringen at forandringer ikke kun kommer ovenfra, og befolkningen er en viktig bidragsyter dersom økonomien og samfunnet skal oppleve et oppsving. Åpningen av Cuba har også ført til at Castro må gå av som president i 2018. Men til tross for liberaliseringen, står han ved sin uttalelse om at sosialismen ikke har feilet.

USA+Cuba=Sant

 

«– Hvilke konsekvenser vil Obama stå overfor, dersom normaliseringspolitikken skulle slå feil, når han selv ikke lenger styrer skuta?»

 

Da forhandlingene mellom USA og Cuba om fredeligere forhold var et faktum uttalte president Barack Obama «vi er alle amerikanere». Han innrømmer at USAs isolasjonspolitikk, og den asymmetriske maktrelasjonen til landets bakgård, Latin-Amerika, ikke har vært heldig. Det gjenstår likevel å se om Obama får medhold i at embargoen mot Cuba skal oppheves i den amerikanske kongressen, der et republikansk flertall er skeptisk til hvorfor forhandlingene skjer nå. Som Obama selv sier er det ingen tvil om at landets isolasjonspolitikk har stagnert, der dette gjenspeiler USAs ønske om fredeligere forhold for å fremme egne interesser. Det er viktig for USA å opprettholde sin posisjon på den internasjonale politiske arena. Det er derfor uheldig å ha flertallet av FNs medlemsland mot seg under avstemningen om slutt på den amerikanske embargoen mot Cuba. Samtidig er Obama inne i sin siste periode som president. Dagens kontroversielle forhandlinger med Cuba ser ikke ut til å være tilfeldig, men snarere del av et taktisk spill. – Hvilke konsekvenser vil Obama stå overfor, dersom normaliseringspolitikken skulle slå feil, når han selv ikke lenger styrer skuta? Cubanske rapporter til FN viser til at embargoen både skaper lidelser og død for sivilbefolkningen. Dette har ikke positiv innvirkning på USAs omdømme, da de indirekte er en årsak til dette. På den andre siden er det ikke bare politisk motivert, men snarere humant, av USA å sikre cubanske menneskerettigheter, ved og nettopp løsne på tøylene. Det er et diplomatisk gjennombrudd for Obama. Politikken har som mål å skape større åpenhet og frihet i en ideologisk konflikt. Likevel er det rom for tolkning om et politisk forventningspress har ulmet som en bakenforliggende årsak til normaliserende tiltak.