Tekst: Ingvild Hegge Eriksen
Jeg er nitten. Du er tjuetre. I hele høst har jeg samlet krefter til å skrive tre ord. Et enkelt spørsmål bare. Men det tok uker, måneder, før jeg klarte å godta at jeg bor her nå, og ikke kan gå langs den avkjølte asfalten i nord lenger, barføtt, å kjenne midnattssola varme skuldrene mine, det tok jævlig mye å skrive det inn i det lille chattevinduet og så sende det avgårde.
Hvorfor er det så vanskelig å sette seg ned på sengekanten nå, uten å tenke på den kvelden i sommer hvor jeg stupte med hodet ned i puta mens vinduet var åpent og midnattssola malte halve hustaket matt rosa, og det var vel også den kvelden jeg spurte meg selv hvorfor i helvete det var deg, eller, motsatt, hvorfor i helvete det var meg dette skjedde med, hvorfor ikke noen andre i stedet?
Jeg klamrer meg fast, holder hodet så høyt hevet som jeg bare klarer. Men er det nok? Er det nok å prøve når ingen i klassen vet hvorfor jeg ikke kommer i tide?
En sommer som ikke finnes lenger, kombinasjonen av bølgeskvulp, halvfulle vinglass, de fineste øynene jeg vet om og saltvannsvått hår, fornemmelsen av mine lepper, dine hender, mine kinn, din kropp, mine ord og ditt blikk. Hvorfor det var akkurat du som bare måtte stå i gangen da jeg skulle ta på meg skoene. Og midt på natta et sted i nord, i det øyeblikket de siste ungdommene hadde pakket sammen pleddene og begynt å rusle hjemover, i det øyeblikket vekkerklokka nesten hadde trukket pusten for å begynne sin likegyldige, innbitte piping, det var da jeg tenkte at jeg har levd nitten år på denne kloden og aldri har jeg følt meg så verdsatt, som da jeg, i de få sekundene, kunne tenke at jeg var litt din.
Så gikk hele høsten, jeg skrev brev til deg uten å få svar, og jeg håpet at en eller annen gang måtte du befinne deg i byen. Så fikk jeg svar, og da telefonen vibrerte og navnet ditt stod på skjermen, var det som et lynnedslag i hodet mitt, sånn som i sommer, da vi gikk langs veien og jeg skulle ønske kvelden aldri tok slutt, at vi bare kunne sitte å spille Alias hele natta, og så gikk vi i ulike retninger, men du møtte blikket mitt og sa kort ”vi snakkes”, og det var som om lufta forandret seg.
Det var en annen kveld med mange mennesker og god stemning, jeg kastet lange blikk tvers over gulvet bare fordi jeg visste at der, et sted i utkanten av øyekroken, stod du, noen ropte på deg, sa navnet ditt høyt, og det er faen meg det fineste navnet jeg vet om.
I blant liker jeg den følelsen, det konstante mageknipet, det som forteller meg at jeg klør i fingrene etter å legge de oppå dine, oppå dongeristoffet og samtidig møte blikket ditt, den følelsen er vond og konkret. Jeg kan snakke og tenke og baksnakke deg så mye jeg bare gidder, jeg kan drepe deg i tankene samtidig som jeg røsker klærne av deg, og jeg kan holde fast i det, denne mangelen på luft i lungene som gjør at jeg kjenner et rykk i hele kroppen idet jeg ser at du er tagget i et innlegg på Facebook.
Sommeren tok slutt for lenge siden, og virkeligheten falt plutselig rett ned i fjeset mitt, klinte til fasaden jeg har dekket ansiktet med i hele høst og vist fram for alle klassekameratene mine, virkeligheten gjorde sin entré da du plutselig sendte meg svar og sa du skulle på en audition i byen. Du.
Og jeg.
Skulle jeg stå ansikt til ansikt med de brune øynene som har hjemsøkt meg i fem måneder, den stemmen som har frarøvet meg mange timer søvn, den personen som har sørget for uendelig mange telefonsamtaler, tårer og en selvtillit som har sunket langt under nullpunktet. Tør jeg å se deg i øynene og snakke om studier og hverdag og folk samtidig som jeg vet at annenhver tekst jeg har skrevet, har handlet om deg?
Nå har jo livet fått en ny form og jeg har prøvd så mange ganger å ikke tenke på deg at jeg har gitt opp. Jeg har gitt opp alt, jeg har resignert, tror jeg. Nå skal jeg møte deg. Se deg. Klemme deg, prate med deg, høre latteren din, se deg tråkke på den asfalten jeg tråkker på hver dag.
Det er en tirsdag og klokka er litt over fire. Jeg skjelver på hendene når jeg låser ytterdøra og går ned trappa. Skulle ønske den fem minutter lange trikketuren er endeløs. Skulle ønske trikken får motorstopp, og at jeg slipper å gå av og bort til bussterminalen hvor bussen din skal komme.